Atna–Hanestad
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 16 km | Asfalt, Grusvei | Lett |
Turen går stort sett langs riksveien, som følger Rørosbanen tett. Den største severdigheten er den vernede Gloppheim kafé i Atna. Her er det opprinnelige interiøret fra 1950-tallet bevart med jukebokser og nostalgiske reklameplakater.
Tog på Rørosbanen. Foto: Alexander Vestrum
Atna
Den første kilometeren til Atna sentrum ble noe kjedelig. Vi måtte følge den trafikkerte riksveien en kilometer før vi kunne ta til høyre og over den spennende hengebrua over Glåma fra 1923.
– Atna! ropte Alexander og tok frem kameraet.
På andre siden av brua hadde noen skrevet inn stedsnavnet i snøen.
Glopheim kafé
Vi ruslet opp bakken og inn i Atna sentrum. Nå skulle vi ta en liten kaffepause på Glopheim kafé før vi trasket skinnelangs opp til Hanestad. Vi hadde store forventninger til den fredede kafeen, for innendørs har det opprinnelige interiøret fra 1950-tallet blitt bevart. Hvor var flaskene med håndsprit? Innendørs hørte vi hosting og harking. I et hjørne satt en gjeng eldre mennesker tett rundt et bord. Dette var uvant for oss som kom fra strenge smittevernregler. Egentlig var det litt befriende. Hverken Stor-Elvdal eller Rendalen i nord har hatt relativt få smittetilfeller etter at pandemien brøt ut.
Atna stasjon
Det ble vafler og kaffe i den koselige kafeen. Før vi reiste av sted, fotograferte Alexander den nostalgiske Tiedemanns tobakk-reklamen og den gamle jukeboksen. Men vi kunne ikke forlate Atna før vi hadde vært innom jernbanestasjonen. Her måtte det sedvanlige stasjonsbildet tas, selv om det ville bli en liten omvei. Det halvbueformede loftsvinduet tydet på at stasjonsbygningen var av den såkalte «Veggli-typen». Veggli stasjon på Numedalsbanen har nemlig blitt brukt som mal for flere av jernbanestasjonene i Norge. Den første stasjonsbygningen brant ned i 1934.
Trainspotting
Vi fulgte fylkesveien på andre siden av sporene for å slippe unna den trafikkerte riksveien. Men etter halvannen kilometer hadde vi ikke noe annet valg. Heldigvis var ikke trafikken så stor, og de aller fleste trailersjåførene viste hensyn og la seg i venstre kjørefelt før de passerte oss.
– Toget! ropte Alexander og rettet kameraet mot sporet.
Noen sekunder etter suste motorvognsettet forbi i retning Hamar. Mulighetene for nye «trainspottings» var gode, for riksveien følger Rørosbanen tett hele veien frem til Hanestad.
Matmangel
Selv om vi hadde spist både frokost og vafler, kjente jeg at jeg begynte å bli sulten.
– Det skal bli godt med mat, sa jeg.
– Vertshuset er stengt, svarte Alexander. I hvert fall i følge Google.
Hvorfor fylte vi ikke varmt vann på termosene før vi forlot campingplassen? Vi hadde begge med frysetørret middag, men nå så det mørkt ut for dagens middag. I samme øyeblikk passerte vil et diger reklameplakat, som var plassert oppå en tilhenger: Hanestad kro. Ca. 4 km.
Rådyr
Vi passerte en nedsnødd traktorvei som ledet ned mot elva og jernbanen.
– Google vil ha oss ned her, sa jeg.
Men var veien farbar? Jeg gikk forsiktig ned den glatte bakken for ikke å skli. Hvis vi fulgte bilsporet, ville vi unngå å vasse i den dype snøen.
– Sjekk rådyret, utbrøt Alexander.
Vi listet oss forsiktig fremover for ikke å skremme dyret, men vi var nok oppdaget for lenge siden. Heldigvis rakk Alexander å knipse et bilde før det løp avgårde.
Forsikringer
Plutselig fikk vi øye på en eldre mann som gikk tur med hunden.
– Jasså, går dere tur på denne tiden av året?
Han stusset nok på de store ryggsekkene vi bar på.
– Vi har gått fra Koppang, svarte jeg. Med overnatting i Atna.
Han fulgte spent med når jeg fortalte om Skinnelangs-prosjektet. Heldigvis hadde han gode nyheter når det gjaldt fasilitetene på Bellingmo stasjon.
– Venterommet er åpent, forsikret han oss om.
Alle gode ting er tre
Vi fortsatte langs Stasjonsvegen og fikk øye på stasjonsbygningen foran oss. Perrongen var lite brøytet og vinduene i bygningen var mørke.
– Døra er stengt, sa jeg.
Vi forsøkte å åpne døra ved siden av, men heller ikke den lot seg åpne. Lettelsen var stor da Alexander åpnet den tredje. Lyset i venterommet slo seg på, og kvelden var reddet. Ute begynte det nemlig å bli mørkt og kaldt.
Etterlengtet middag
Vi måtte vente halvannen time før toget kjørte inn til stasjonen. Da vi kom frem til Hamar, ble det en time å vente på toget til Oslo. Derfor stakk vi innom utestedet Heim for en øl og chilisuppe. Endelig fikk vi vår etterlengtede middag. Og det ble nok en øl i kafévogna til SJ på veien til Oslo S også.