Koppang–Atna
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 28 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Vi fulgte Atnaveien på østsiden av Glåma hele veien opp til Atna. Dermed passerte vi ikke den massive Storelgen, men hva skal vi med elg når det ble ulvejakt? Vi fulgte nemlig ferske ulvespor i snøen langs veien.
Tog på Koppang stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Vinterlig
Det var vinter da jeg og Alexander steg av toget på Koppang stasjon om morgenen. Perrongen var såpeglatt, men vi var godt skodd med både vintersko og brodder. Var veien frem til Atna strødd og måkt? Det gjenstod å se. Forrige gang jeg gikk i traktene på vinterstid, kom ikke brøytebilen før mot slutten av etappen. Vi satte oss i stasjonen for litt mat og drikke før vi satte av sted.
Storelgen
Vi fulgte Atnaveien på østsiden av Glåma. Dette er en ganske så øde grusvei og et godt alternativ til den trafikkerte riksveien. Ulempen var at vi ville gå glipp av Storelgen – verdens største elg, skal vi tro storelvdølingene. Innbyggerne i Moose Jaw i Canada er nok ikke enige, og med god grunn. Elgkrigen har vart noen år, men i fjor fikk «Mac the Moose» et nytt gevir. Dermed stakk kanadierne av med seieren om hvem som har den største elgen i verden.
Ulvejakt
Det var visst andre dyrearter som skulle få vår oppmerksomhet. Plutselig stanset en bil ved siden av oss.
– Det er observert to ulver like foran dere, sa mannen. Jeg ville bare si ifra, for jeg kommer ikke til å gå tur med bikkjene mine nå, la han til.
Ulv? Dette ble spennende. Vi ruslet videre og speidet etter området han hadde nevnt. De to ulvene hadde nylig blitt observerte ved en motocrossbane. Vi tittet i alle retninger mens vi holdt kameraet klart, men vi kunne hverken finne crossbaner eller firbeinte skapninger.
Ulvespor
Da vi endelig passerte den omtalte crossbanen, fikk jeg øye på noe interessant.
– Sjekk sporene!
Det var ferske ulvespor på veien. Vi tok frem kameraene våre og fulgte etter. Plutselig tok de slutt, men hvor var ulven? Trolig hadde den blitt overrasket av en bil og løpt ut på jordet. Sporløst forsvunnet var den. Eller var det flere? Mannen hadde antydet at det dreide seg om to stykker.
Bjørånes stasjon
Vi fortsatte videre på den glatte veien. Stort sett gikk det greit å følge den, men vi måtte være forsiktige når vi gikk i nedoverbakker og krysset elver. Planen var å gå i raskt tempo frem til Bjørånes stasjon, hvor vi skulle ha vår første matpause. Stasjonsbygningen ble revet i 1983, så vi forventet ikke å finne så mange rester etter denne.
Stivfrossen
Etter vi hadde krysset jernbanen over brua, kom vi omsider frem. Jeg var såpass sliten og kald, så jeg orket ikke å gå den korte bakken ned til stasjonsområdet. I stedet satte jeg meg ned i veigrøfta og tok opp mattermosen, men jeg slet med å få opp lokket. Fingrene var stivfrosne, og kaldere skulle det bli. Det var nemlig meldt ti kuldegrader mot kvelden. Tomatsuppa var enda god og varm, og etter en halvtime var jeg klar for å ta fatt på siste innspurt. Det var enda 11 kilometer igjen.
Rondane
Det var langt ned til Glåma og bunnen av dalen, så vi må ha hatt en ganske god stigning opp fra Koppang. Derfor fikk vi flott utsikt til Rondane – Norges eldste nasjonalpark. Sola lyste opp de høyeste fjelltoppene, men etter en halvtime var det slutt. Den var på vei ned, og vi merket allerede at det begynte å bli kaldere ute. Vi bestemte oss for å sette opp tempoet, for vi ville helst komme frem før det ble for mørkt.
Måneskinn
Jeg begynte å fortelle en festlig historie til Alexander, men jeg fikk aldri noen respons. Da jeg snudde meg, oppdaget jeg at han var sporløst forsvunnet. Hvor var han blitt av? Omsider fikk jeg øye på ham, langt der nede i bunnen av bakken. Det viste seg at han hadde stanset for å ta bilder av den flotte månen, som nå var godt synlig på himmelen.
– Vi må ta på oss refleksvestene, sa Alexander.
– Jeg er for kald på fingrene til å lete i sekken, svarte jeg. La oss i stedet forsøke å nå frem.
Falsk alarm
Nå var det Alexander som plapret i vei, og jeg som ikke responderte. Jeg begynte nemlig å slippe opp for energi, så jeg konsentrerte meg om å komme frem.
– Se et tog! ropte Alexander.
Han rettet kameraet mot skinnegangen når lyset nærmet seg, men det passerte visst på feil side.
– Det var visst bare en bil, mumlet han noe skuffa.
Atna-øl
Omsider subbet vi inn til Atna sentrum. Jernbanestasjonen lå litt lenger fremme, så vi konsentrerte oss i stedet om den lokale Coop-butikken. Nå skulle vi handle middag og øl for kvelden. Ikke hvilket som helst øl, men selvsagt det lokale Atna-ølet. Dessverre ble produksjonen flyttet til Trondheim i 2018, så det kan jo alltids diskuteres hvor lokalt det er i dag. Det ble i hvert fall noen småflasker med Atna og middag fra Fjordland.
Risikosport
Jeg orket ikke tanken på å gå de siste to kilometerne frem til Atna camping. Ute var det bekmørkt og iskaldt. Nå var det ingen vei utenom. Skulle vi gå langs den trafikkerte riksveien, måtte vi ta på oss de gule vestene. Ikke for å demonstrere, men for ikke å bli kjørt ned av vogntogene på vei mot Trondheim. Og det ble verre enn vi fryktet. Vi var knapt synlig for trailersjåførene, så det sikreste var å stanse og gå ut i grøfta hver gang de kom kjørende imot oss.
Iskald avslutning
Vi var lettet da vi endelig kom frem. Resepsjonen var stengt for lenge siden, men nøkkelen skulle stå i døra. Atna camping hadde sponset oss med ei hytte for natta, noe vi var veldig glade for. Men hvor lå den? Etter litt leting, fant vi omsider den røde, lille brakka. Jeg la meg straks under to dyner etter vi hadde låst oss inn.
– Det er bare åtte grader her inne, sa Alexander.
Og varmere ville det heller ikke bli. Derfor tok vi med oss to stoler, noen flasker med Atna-øl og middagsmaten bort til felleskjøkkenet. Og der ble vi sittende resten av kvelden.