Opphus–Stai
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt | Middels |
Turen går langs fylkesveien forbi flere nedlagte holdeplasser. Ved Rasta passeres området hvor den verneverdige stasjonen stod før den brant ned i 2009. Ved turens høyeste punkt nær Stai er det flott usikt over Glåma og Østerdalen.
Rørosbanen og Rognvola. Foto: Erlend Garåsen
Endret retur
Motorvognsettet til Røros stod klar til avgang da jeg ankom Hamar. På perrongen krydde det av turkledde folk med ski. Ble det plass til meg? Heldigvis hadde jeg plassbillett. Ved siden av meg satte en av skiløperne seg ned, men heldigvis uten skia. De hadde han nok plassert et annet sted. Så bar det av sted. På vei mot Løten la jeg merke til de enorme snømengdene i skogen. Det lovet ikke godt for den planlagte turen i samme område fire uker senere.
– Billettene takk! sa konduktøren da hun kom inn i vogna.
– Jeg tror ikke jeg rekker frem til Koppang i dag, sa jeg. – Kan jeg hoppe på i Stai?
– Da må du veive og vinke, svarte hun.
Jeg hadde kjøpt returen fra Koppang, men innså at jeg ikke ville rekke frem i tide. På Stai stopper toget kun ved behov. Heldigvis skulle konduktøren reise med det samme toget, så hun noterte ned at toget måtte stanse.
Blå himmel
Heldigvis var både perrongen og veien utenfor stasjonen brøytet. Allikevel tok jeg på meg broddene før jeg ruslet av sted. Det gode værvarselet så ut til å stemme. Foran meg begynte skyene å lette og himmelen ble blå. Plutselig kjente jeg sola varme i ryggen og så at fjelltoppene lyste opp i det fjerne. Jeg tok frem kartet og fant ut at Kroken holdeplass var første severdighet på lista. I følge Google ville jeg være fremme om en halvtime.
Kroken holdeplass
GPS-en ledet meg ned til flere bygninger. Heldigvis var veien ned til sporet brøytet, men ikke selve planovergangen der holdeplassen tidligere lå. Det gjorde ikke noe, for jeg fikk et godt bilde der hvor jeg stod. Holdeplassen ble lagt ned i 1985, men trolig fantes det synlige rester etter den. Under snøen vel og merke. Beboerne lurte kanskje på hva jeg drev med. Hadde jeg oppdaget en elg på jordet?
Neta holdeplass
Neste holdeplass på lista var Neta som i likhet med Kroken ble lagt ned i 1985. Etter nye 30 minutter med vandring, måtte jeg skuffet innse at jeg ikke var kledd for vassing i dypsnø. Veien som ledet ned til holdeplassen var ikke brøytet og jeg hadde hverken gamasjer eller ekstra sokker med meg. Jeg risikerte ikke å fortsette flere mil med våte bein, så jeg fortsatte videre i retning av Rasta stasjon. Etter kanskje ti minutter hørte jeg toget tute. Jeg tok frem kameraet og rakk å knipse et bilde av flistoget som suste forbi. Det var visst det samme togsettet jeg tok bilde av ved Opphus stasjon halvannen måned tidligere.
Rasta stasjon
Jernbanen krysset veien over en planovergang. Rett etter jeg passerte den, fikk jeg øye på en stor bygning langs sporet. Var det stasjonen mon tro? Jeg skyndet meg avgårde, men oppdaget etter noen minutter at jeg allerede hadde passert den. Det store hvite huset var nok ikke stasjonsbygningen, for den brant visst ned i 2009. Jeg snudde og stirret på GPS-markøren mens jeg gikk. Den ledet meg over en ny planovergang. Fra andre siden av sporet fikk jeg tatt bildet mitt, men uten den vakre stasjonsbygningen som var et fredet kulturminne. Daværende Jernbaneverket hadde brukt rundt to millioner kroner på å restaurere bygningen før den gikk tapt.
Alta IF
Jeg fortsatte videre og krysset stedsskiltet Evenstad. Det ble et kort stopp for å ta bilde av den vakre trekirka før jeg satte kursen mot Evenstad stoppested.
– Hei! ropte den joggende mannen idet han passerte meg.
Jeg ble påminnet at jeg befant meg milevis unna Oslo. Veien gjorde en skarp sving før den ledet ut til et kryss. Jeg skvatt til, for plutselig ble jeg forbigått av den samme mannen som visstnok hadde snudd. «Alta IF» stod den på jakka hans. Hadde jeg virkelig gått så langt? Plutselig oppdaget jeg at bommene i planovergangen var på vei ned. Jeg løp for å komme nærmere, men bråstoppet da jeg så toget komme. Det ble et blinkskudd med kameraet.
Evenstad stoppested
Etter å ha krysset planovergangen, kjente jeg at jeg var sliten. Skuffet kunne jeg konstatere at stoppestedet kun var utstyrt med et åpent leskur uten venterom og toalett. Jeg ruslet tilbake til fylkesveien og satte meg ned på det iskalde autovernet. Det ble en kort pause før jeg ruslet den siste mila mot Stai. Jeg bestemte meg for å sette opp tempoet for å komme raskere frem. Men først måtte jeg innom nest siste holdeplass på lista, nemlig Lorensstugu holdeplass. I følge Google skulle den ligge en halvtime unna.
Angrepet av hunder
Etter nøyaktig 30 minutter kom jeg frem til en avkjørsel. Jeg plottet inn koordinatene til holdeplassen i GPS-en og fortsatte ned en bratt bakke. Da jeg hadde kommet halvveis ned, dukket det første huset opp. Jeg fortsatte videre til neste hus, men bråstoppet da en aggressiv hun kom løpende imot meg før den bråstoppet. Da jeg tok et nytt skritt, løp den videre og hoppet opp på meg. Deretter kom tre andre hunder løpende. Den ene glefset til meg, men jeg fikk heldigvis ingen skader ved bittstedet. Så kom eieren etter. Han sparket hardt i siden på den ene hunden. Jeg dristet meg videre til enden av veien hvor jeg kunne ta det planlagte stasjonsbildet mitt av holdeplassen.
– Du kommer ikke gjennom her, ropte dama fra gården strengt.
– Jeg fotograferer kulturminner langs jernbanen, svarte jeg.
De stirret skeptisk bort på meg uten å si noe. Etter jeg hadde tatt et par bilder, returnerte jeg opp til hovedveien.
Stai stasjon
Nå kjente jeg at venstre fot begynte å verke. Det var fortsatt syv kilometer igjen til Stai, så jeg bet tennene sammen og satte opp tempoet. Det begynte også å bli mørkere ute. For første gang siden Opphus begynte området å bli kupert. Jeg kjente det godt i foten da jeg begynte på den første oppoverbakken. Heldigvis gikk tiden raskt. Etter en time hadde jeg kommet til det høyeste punktet og fikk flott utsikt over dalen, jernbanen og Glåma. Langt der fremme kunne jeg skimte Stai bru hvor stasjonen skulle ligge. Jeg satte opp tempoet og fikk øye på stasjonsbygningen kort tid etter. Jeg krysset jernbanen over en planovergang og ruslet spent bort til stasjonen. Fantes det et åpent venterom i bygningen mon tro? Det gjorde det, men uten toalett. Da bestemte jeg meg for å krysse brua og besøke Circle K-stasjonen på andre siden av elva.
Forsinkelser
Mannen bak disken hilste da jeg gikk inn.
– Er det halv pris på burgere? spurte jeg.
– Javisst!
Jeg bestilte dagens middag og besøkte stedets fasiliteter mens burgeren ble stekt. Deretter vagget jeg fornøyd tilbake til stasjonsbygningen. Det var under en time til toget gikk. Trodde jeg. Da jeg åpnet NSB-appen, oppdaget jeg at toget var 18 minutter forsinket. Her gjaldt det å følge godt med, for toget ville kun stoppe på signal. Jeg tok på meg den gule vesten min og estimerte ankomsttiden. Mine beregninger stemte bra. Bommene gikk ned da jeg gikk ut på perrongen. Kort tid etter kom toget kjørende med redusert hastighet. Konduktøren visste jo at jeg ville stige på, så hun hadde nok sagt ifra til lokføreren.
– Velkommen igjen! sa hun med et smil. – Du rekker nok ikke toget videre fra Hamar. – Toalettet er i ustand og vi må derfor ha lengre opphold på stasjonene.
Jaja. Jeg kom meg med. Og ikke nok med det. Lillehammer-toget stod og ventet da vi ankom Hamar sterkt forsinket. Jeg løp over til det andre toget og rakk knapt å sette meg før det kjørte av sted mot Oslo.