Banner
Lukk kartLukk kart
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Du er her: Forside / Rørosbanen / Rena–OpphusEtappe

Rena–Opphus

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
25 km Asfalt og grusveier Middels
Fylkesveien følges på østsiden av Glåma forbi restene etter en vokterbolig. Turen fortsetter i en nedlagt jernbanetrasé forbi en tidligere holdeplass før Glåma krysses over en eldre jernbanebru. Resten av turen følger stort sett riksveien.
Godstog ved Opphus stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Godstog ved Opphus stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Jeg hadde kjøpt togbilletter fire uker i forveien for å sikre meg kampanjepris til 199 kroner. Det jeg ikke tenkte på var at det pleier å være kaldt i Østerdalen om vinteren. Skrekkelig kaldt, for én uke før avreise varslet Storm om 20 minusgrader. Jeg var derfor noe lettet da værvarselet snudde og at det «bare» skulle bli seks kuldegrader dagen før avreise. Til gjengjeld var det varslet store nedbørsmengder i form av snø. Jeg hadde derfor på meg ullunderskjorte, ullgenser, lue, votter og brodder da jeg ruslet ned til Oslo S denne lørdagsmorgenen.

Reisetiden
Heldigvis var toget til Lillehammer i rute, for jeg måtte nemlig bytte tog i Hamar. Toget videre mot Røros gikk bare 20 minutter senere, noe jeg rakk med god margin. Jeg burde ikke klage, for reisetiden var en helt annen da Rørosbanen åpnet i 1877. Da tok det nemlig 36 timer å reise mellom Oslo og Trondheim etter åpningen. Det ble noe bedre da det første direktetoget ble satt inn i 1881. Da tok det «bare» 19 timer.

Nedsnødd
Det var litt av et vinterlandskap som møtte meg da jeg steg av toget 2,5 timer senere. Perrongen var fullstendig nedsnødd. Heldigvis var venterommet åpent, så jeg fikk satt meg ned og montert på meg broddene. Deretter bar det av sted, men først måtte jeg ta bilde av det lange godstoget som kjørte av sted i retning Elverum. Det hadde stått på kryssingssporet og ventet på at vi skulle ankomme.

Glatt
Jeg syntes ikke broddene hjalp stort, for veien ut fra stasjonen var like ubrøytet som perrongen. Den var såpeglatt. Jeg passerte to damer på sparkstøtting da jeg krysset planovergangen. De tittet forundret på meg der jeg vandret bortover med den store røde tursekken. Jeg var nok alene om å gå på tur denne dagen. Snøen lavet ned og det var kaldt, men heldigvis vindstille. Jeg fortsatte langs fylkesveien som fulgte Rørosbanen parallelt. I følge kartet skulle jeg straks ta av på en mindre vei som ville følge sporet tettere og lede meg til en nedlagt holdeplass, nemlig Siljubekken.

Elgkrigen
Etter vel et kvarter nådde jeg frem til krysset hvor jeg skulle ta av. Jeg forsøkte å tråkke i bilsporene for ikke å vasse i snø. Etter at jeg krysset jernbanen under ei bru, fortsatte veien rett frem i et øde område. De høye furutrærne stod tett i tett og var dekket av store snømengder. Ville jeg møte elgen mon tro? For Stor-Elvdal er jo Norges elgkommune. De har nylig gått i krig med byen Moose Jaw i Canada om hven som har den største elgen. Er det kanadiske «Mac the Moose» eller kommunens «Storelgen»? For å sikre seg verdensrekorden, har kunstneren bak Storelgen foreslått å oppføre en ny i gull på 20 meter. «Krigen» minner meg om diktatorstatene Aserbajdsjan og Tadsjikistan som lenge har kjempet om hvem som har den høyeste flaggstanga.

Ufremkommelig
Jeg skjønte raskt hvilket budsjett som hadde røket i denne elgkrigen. Hvor var brøytebilen? Da jeg kom frem til et kryss, var veien videre langs linja ufremkommelig. Jeg innså at jeg måtte ut på hovedveien igjen. Jeg måtte gi slipp på Siljubekken holdeplass. Gulroten var at jeg ville passere Strand vokterbolig i stedet. Jeg la inn koordinatene i Google Maps og fortsatte videre.

Strand vokterbolig
Den eneste bygningen jeg kunne finne var et forfallent skur på andre siden av veien for jernbanen. Skuffet fortsatte jeg videre og håpet jeg ville finne neste severdighet på veien, nemlig nedlagte Simenstua holdeplass. Hvis jeg hadde gjort bedre research, ville jeg ha visst at kun grunnmuren står igjen. Men de store snømengdene hadde nok ikke gjort skatten lettere å finne.

Hvor er brøytebilen?
Google fortalte meg at det tok 50 minutter å nå frem til Simenstua. Jeg forsøkte å sette opp tempoet, men holdt på å gå rett på trynet. Pokker ta den elgkrigen. Hvor er brøytebilen? Veien var såpeglatt. Å kjøre med piggfrie dekk på denne veien ville ha endt med katastrofe. Jeg hadde selv ingen sjanse selv med piggdekk under skoa.

Simenstua holdeplass
Omsider nådde jeg frem til krysset hvor jeg skulle ta av mot holdeplassen. Skogsveien var fullstendig nedsnødd. Allikevel dristet jeg meg videre siden holdeplassen kun skulle ligge hundre meter unna. Etter å ha vasset et stykke, tok jeg opp telefonen for å sjekke hvor holdeplassen lå. Da innså jeg at jeg faktisk gikk midt i en nedlagt jernbanetrasé. I dette området hadde jernbanen blitt lagt om og Simenstua holdeplass lå ikke lenger langs dagens trasé. Jeg trosset snødybden og trasket videre. Skogsveien gjorde en svak bue og endte ut i fylkesveien. Traséen fortsatte under fylkesveien og over Glåma på en nedlagt jernbanebru fra 1894. Dette ble dagens høydepunkt. Faktisk har hele tre jernbanebruer blitt oppført i dette området. Den aller første trebrua ble oppført i 1875 og lå litt lenger sør.

Burning med snøscooter
Dagens første bil suste forbi meg rett etter at jeg hadde krysset Glåma. Var det en tilfeldighet at det var Bane NOR? Jeg tok frem kartet og fant ut at jeg nærmet meg Steinvik stasjon. Heldigvis kunne jeg fortsette videre på en øde landevei fremfor den trafikkerte riksveien. Jeg kom nå inn i et slags sivilisert strøk med flere hus. Trodde jeg. Hvem var det som kom kjørende imot meg med full hastighet? Det var visst en av bygdas tøffinger på snøscooter. Etter at gutten passerte meg i høy hastighet, hørte jeg høye turtall fra motoren. Det gikk visst an å burne med snøscooter også. Da var det godt at jeg kunne søke dekning, for på høyre side lå jernbanestasjonen.

Steinvik stasjon
Det så ut for at stasjonsbygningen var omgjort til privatbolig. Allikevel stopper enkelte av togene fortsatt på Steinvik, riktignok kun ved behov. Det var enda godt jeg ikke måtte vente på toget, for her fantes det ikke lenger noe venterom. Jeg tok noen bilder før jeg ruslet ned til veien igjen. I samme øyeblikk dukket snøscooteren opp igjen. Ikke bare én, men tre. Jeg løp ut til siden av racerbanen før de suste forbi. Det var best å forlate Steinvik for å komme helskinnet frem til Rena.

Nordre Sætre holdeplass
Veien videre fortsatte langs elvebredden og var heldigvis nybrøytet. Til gjengjeld var den atskillig glattere, så jeg måtte sette ned tempoet. Etter en halvtime gjorde veien en skarp sving og krysset en planovergang før den endte ut i riksveien. Jeg tok opp kartet og fant ut at Nordre Sætre holdeplass lå til venstre for planovergangen. Holdeplassen ble lagt ned i 1985.

Vegmonster
Jeg hadde gruet meg til å fortsette langs den trafikkerte fylkesveien. Men nå var jeg egentlig glad for at jeg kunne fortsette på brøytet og saltet vei. Plutselig fikk jeg øye på et gnistrende vesen som kom kjørende imot meg. Det var selveste vegvesenet med plogen ute. Her gjaldt det å løpe over på andre siden av veien for ikke å bli meid ned. Savnet etter brøytebilen var ikke lenger så stort. I følge kartet ville jeg ankomme Hovda bru holdeplass om et kvarter, omtrent i samme område hvor dagens matpause skulle legges. Her lå det nemlig også en rasteplass.

Lunsj på riksveien
Skuffelsen var stor da jeg nådde frem til området hvor holdeplassen skulle ligge. Veien ned var dekket med snø. Jeg kjente at jeg begynte å bli småsvimmel. Nå trengte jeg virkelig en pause. Jeg ruslet videre og fant rasteplassen rundt en sving. Den var i nesten samme forfatning som holdeplassen. Benkene var fullstendig nedsnødde og var atskilte med høye brøytekanter. Heldigvis var døra inn til utedoen åpen, men lyset virket ikke. Da var det enda godt jeg hadde tatt med lommelykt. Etter å ha gjort mitt fornødne, ruslet jeg bort til veien og lente meg inntil autovernet. Det ble lunsj midt på riksveien. Nå smakte det aldeles utmerket med varm betasuppe og kakao fra termos.

Refleksvest og lykt
Det tok en halvtime før jeg fikk tilbake energien. Stivfrossen fortsatte jeg videre. Det begynte å bli mørkere ute, så jeg satte opp tempoet for å komme meg fortest mulig frem selv om det var over ni kilometer igjen til Rena. Jeg tok hintet da en møtende bil blinket med lysene. Det var på tide å ta på seg refleksvesten. Jeg vurderte om jeg skulle ta en kaffepause da jeg passerte en veikro, men bestemte meg for å vente til jeg var helt fremme. Nå fortsatte jeg videre med refleksvest og hodelykt.

Kakemonsteret
Etter en time nådde jeg endelig frem til Rena. Før jeg ruslet inn i venterommet, forsøkte jeg å ta noen bilder av den severdige stasjonsbygningen i mørket. Den røde trebygningen har tre etasjer. Tidligere huset den også en jernbanerestaurant med en stor samling av utstoppede dyr. Til tross for at restauranten er nedlagt, satt det en spisende gjest i venterommet. Et kakemonster hadde satt seg ved siden av skåla med pepperkaker som var satt ut til de ventende passasjerene. Jeg følte meg litt utilpass sammen med den smattende mannen, så jeg forlot stasjonen og ruslet over til puben på andre siden av gata. Det fristet mer med kald øl enn tørre pepperkaker.
Sponsor:
Langodden Gard