Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Rørosbanen / Elverum–RenaEtappe

Elverum–Rena

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
34 km Asfalt, Grusvei Krevende
Hele 14 nedlagte holdeplasser ligger mellom Elverum og Rena. Én av dem er Åsta stasjon hvor Åstaulykken inntraff for 19 år siden.
Grundset stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Grundset stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Storm varslet 10 varmegrader denne dagen, men et snøkledd vinterlandskap var det som ventet meg da jeg steg av toget på Elverum stasjon. Derfor var jeg glad for at jeg tok med den tykke vinterjakka med foret hette. Etter at jeg hadde tatt det sedvanlige stasjonsbildet, ruslet jeg opp til brua for å krysse sporene. På andre siden av brua kunne jeg se sporet til Solørbanen skille seg fra Rørosbanen. Det har ikke gått persontog på strekningen mellom Elverum og Kongsvinger siden 1994, men trafikken med tømmer- og flistog er økende.

Mye på programmet
Jeg fortsatte langs Grundsetvegen som fulgte Rørosbanen tett. Burde jeg ha tatt med broddene? Veien var faktisk glatt enkelte steder der hvor snøen fortsatt lå igjen på bakken. Bare jeg nådde frem i tide, for jeg skulle gå nesten 3,5 mil og rekke siste tog fra Rena som gikk om åtte timer. Underveis skulle jeg finne hele 14 nedlagte holdeplasser og stasjoner, så jeg hadde ikke god tid. Jeg satte opp tempoet og fortsatte langs den trafikkerte riksveien.

Grundset holdeplass
På samme klokkeslett kjører tog 2302 fra Trondheim ut fra Røros stasjon, ca. 20 minutter forsinket. Dette skjer 4. januar for 19 år siden. Jeg kikker tankefull inn i skogen og skimter linja bak furutrærne. Tankene blir avbrutt da jeg ankommer et kryss. Jeg tar frem kartet og oppdager at jeg har kommet til Grundset holdeplass. Veien til høyre leder ned til holdeplassen, krysser linja og fortsetter langs elvekraftverket flere kilometer nordover langs Glåma. Kunne jeg følge denne veien mon tro? Et stort fareskilt dukker opp da jeg ankommer planovergangen. Bommen til kraftverket kunne visst bli stengt uten forvarsel, så jeg lar være. I stedet fotograferer jeg restene etter holdeplassen som ble lagt ned i 1967.

Grundset stasjon
Jeg fortsetter langs den trafikkerte riksveien. De motgående bilene skifter felt når de ankommer, men vogntogene flytter seg ikke en meter. Burde jeg allikevel ha fulgt veien langs kraftverket? Lettelsen er stor når jeg kan ta av på en mindre grusvei. Denne leder ned til nedlagte Grundset stasjon. Jeg får raskt øye på den forfalne gule brakka. Malingen hadde flasset av på veggene og flere takstein manglet på taket. Stasjonsbygningen fra 1862 er en av de eldste på Rørosbanen, helt fra den tiden den var endestasjon på Hamar–Grundsetbanen. Jeg tok noen bilder og fortsatte videre langs grusveien. Toget fra Trondheim har nå passert Hanestad og forsøker å ta igjen forsinkelsen.

Agressiv hund
Den idylliske grusveien tar slutt og leder ut i riksveien. På venstre side av meg foregår hektisk anleggsvirksomhet. Byggingen av den 26 kilometer lange motorveien mellom Løten og Grundset er i gang. Den nedsatte fartsgrensen forbi anleggsområdene sørger for at jeg føler meg tryggere. Da jeg når toppen av en lang bakke, tar jeg av en stikkvei til høyre. I følge kartet skulle den lede ned til Vesle Grundset holdeplass. Etter bare hundre meter hører jeg en aggressiv hund bjeffe. Jeg ser på klokka og velger å snu. Minnet om de fire hundene som angrep meg i Evenstad noen uker før sitter fortsatt friskt i minnet. Dessuten har jeg ikke god tid. Samtidig forlater tog 2369 Hamar stasjon. I lokaltoget sitter det 10 passasjerer ombord.

Bjørnenga holdeplass
I enden av en lang nedoverbakke dukker Svingen rasteplass opp. Jeg bestemmer meg for å ta en kort matpause, men velger først å fotografere Bjørnenga holdeplass som ligger rett ved. Dessverre fant jeg ingen synlige rester, så det fikk holde med et bilde av stedet hvor den lå før nedleggelsen i 1985. Jeg setter meg ned på en nedsnødd benk og tar en ti minutters pause før jeg fortsetter langs Riksvei 3. Trondheim-toget er nå bare syv minutter forsinket og kjører ut fra Rena stasjon. Samtidig kjører lokaltoget fra Hamar videre fra Rudstad stasjon. Lokføreren overser at signalet står i rødt.

Kollisjonskurs
Jeg føler at jeg er på kollisjonskurs med vogntogene som suser mot meg i 70-sona. Kanskje den automatiske trafikkontrollen med alle fotoboksene gjorde det tryggere å gå langs veien? Rørosbanen fikk automatisk togstopp (ATC) i 2001, ett år etter at toglederen i Hamar plutselig oppdager at det står «Vekselkontroll mangler Rudstad» på skjermen. Han får raskt en vond følelse og ringer opp togene, men numrene er feil og han oppnår ikke kontakt. Trondheim-toget passerer nå Åsta stasjon og krysser elva over ei bru. Toget holder en fart på 80 kilometer i timen og kjører i et uoversiktlig område med mange svinger. Hamar-toget er nå ved Bråten og øker hastigheten til 90 kilometer i timen. Togene er nå kun en kilometer unna hverandre. Klokken 13.12 smeller det. 4. januar 2000 blir en mørk dag i norsk jernbanehistorie. 19 mennesker mister livet i en av Norges verste togulykker.

Øksna stasjon
Gleden var stor da jeg fikk krysset elva Øksna over ei bru. Nå kunne jeg fortsette langs en idyllisk vei som fulgte Glåma tett. Selv om benken ved elvebredden var nedsnødd, så jeg allikevel noen sikre vårtegn. Det lå ikke lenger is på Glåma som det gjorde tre uker tidligere. Rundt en sving fikk jeg øye på den gamle stasjonsbygningen. Huset var under ombygning.
– Hei! sa mannen i trappa da jeg passerte stasjonen.
– Kan jeg ta bilde av huset ditt? spurte jeg. – Jeg kartlegger nedlagte holdeplasser i dag, og huset ditt er jo en stasjon.
Det var visst fritt frem.

Rørosbanen og Glåma. Foto: Erlend Garåsen
Rørosbanen og Glåma. Foto: Erlend Garåsen


Torgerstua holdeplass
Jeg bestemte meg for å sette opp tempoet siden det begynte å bli sent på dagen. Kanskje jeg kunne ta en ny pause ved Rudstad stasjon? Men først måtte jeg finne restene etter Torgerstua holdeplass. Jeg nistirret på GPS-markøren da jeg ankom stedet hvor den skulle ligge. Heldigvis møtte jeg ikke på noen aggressive hunder da jeg listet meg opp til gården hvor holdeplassen lå frem til nedleggelsen i 1985. Deretter fortsatte jeg videre langs grusveien.

Utmattet
En halvtime senere ankom jeg endelig Rudstad, men hvor kunne jeg sette meg ned? Plattformen og ventebua med benk var nemlig nedsnødd. Jeg bestemte meg for å utsette pausen og fortsette videre mot Bråten. Etter 40 minutter ledet grusveien ut i den trafikkerte riksveien. Jeg tok frem kartet og oppdaget at jeg allerede hadde passert nedlagte Bråten holdeplass. Nå var jeg såpass utmattet at jeg satte meg på sekken og lente meg inntil autovernet. Jeg spiste opp resten av betasuppa fra mattermosen og drakk halve saftflaska i én diger slurk. Egentlig hadde jeg ikke tid til pause, men antageligvis ville jeg kollapse om jeg ikke fikk blodsukkeret opp. Etter et kvarter var jeg på beina igjen. Jeg måtte droppe en del holdeplasser hvis jeg skulle rekke siste toget hjem.

Minnesmerke
Jeg hadde lagt inn koordinatene til Bjørnstad holdeplass i Google Maps for sikkerhets skyld, men bestemte meg for å overse den da jeg nærmet meg. Den omveien hadde jeg ikke tid til. Jeg fikk heller prioritere Nygarden holdeplass og ulykkesstedet som lå omtrent en kilometer lenger fremme. Da jeg nærmet meg, fortsatte riksveien med en midtdeler hvor det var forbudt for gående og syklende. Maks uflaks. Motvillig fortsatte jeg på gamleveien som lå lenger unna sporet. Det fantes ingen utsikt til Rørosbanen da jeg passerte ulykkesstedet. Til gjengjeld var det skiltet til et minnesmerke. Jeg tok av på en sidevei og krysset riksveien over ei bru. Der fikk jeg øye på toppen av den hvite minnesteinen som stakk opp fra snøen. Området var fullstendig nedsnødd. Åsta stasjon lå like i nærheten, men det innebar en liten omvei. Jeg tok sjansen og fortsatte ned en bratt bakke. Plattformen av tre var delvis nedsnødd. Åsta hadde også stasjonsbygning, men denne ble revet i 1966.

Åsta stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Åsta stasjon. Foto: Erlend Garåsen


Overfalt av hund
Jeg spurtet opp bakken og oppdaget at det var to timer igjen til toget gikk. Det var enda syv kilometer til Rena, så det ville gå med grei margin. Heldigvis var det sykkelvei langs riksveien siden den var forbudt å følge for de myke trafikantene. Da jeg nådde en bakketopp, kom en diger svart hund løpende imot meg. Den tok tak i tuppen av jakka mi og dro.
– Du må ha bikkja i bånd, det er båndtvang! topte jeg til eieren som stod hundre meter unna.
Han fikk omsider kontroll på bikkja og fikk satt den i bånd.
– Jeg ble angrepet av fire hunder for bare tre uker siden, sa jeg noe strengt.
Jeg fortalte mannen om den skremmende opplevelsen. Hunden var nok bare leken, selv om den var noe voldsom. Jeg lot den få hilse skikkelig på meg før jeg raste videre. Nå var det bare en time igjen til toget gikk.

Rena stasjon
Gleden var stor da den store fabrikkpipa til Rena kartongfabrikk kom til syne. Nå merket jeg hvor sliten jeg egentlig var. Jeg vagget den siste kilometeren gjennom sentrum til jeg endelig nådde frem til stasjonen. Det var full fest i venterommet da jeg steg inn, så jeg valgte å vente på toget utenfor i stedet. 20 minutter senere satt jeg om bord. Å ta toget til Elverum ble som å spole tiden tilbake. Jeg fikk flott utsikt til turveiene og de nedlagte holdeplassene jeg hadde besøkt. 34 kilometer er langt.