Løten–Elverum
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 17 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Turen ble gjennomført på samme dag som tyskerne angrep Norge i 1940. På veien passeres Midtskogen hvor den norske motstandsgruppen lykkes å stanse tyskerne fra å kidnappe kongen og regjeringen. Her ligger det også et nedlagt stoppested.
Krigsminnesmerke. Foto: Alexander Vestrum
Flukten
Kvelden den 8. april får Oscarsborg festning melding om at fremmede krigsskip er på vei inn fjorden og at det pågikk kamper. Klokken 4.20 natt til 9. april blir Blücher senket. Hendelsen forsinker tyskernes ilandstigning i Oslo. I all hast blir det satt opp et ekstratog med avgang klokken 7.00 fra Oslo Ø til Hamar. Toget kjøres fra spor 8 og har syv vogner, deriblant en kongevogn. Om bord sitter regjeringen Nygårdsvold, kongefamilien og flere stortingsrepresentanter som forsøker å flykte. Flere byer i Norge er nå under angrep og tyskerne får raskt kontroll over flere av disse.
Vinterlig
Jeg og Alexander stiger av bussen halv elleve. Til tross for skyfri himmel, blåser det kraftig ute. Det er ikke mer enn tre varmegrader og området er dekket av snø.
– Jeg tror vi må droppe skogsveien, sier jeg og peker på kartet.
Alexander er enig. Å traske langs den sterkt trafikkerte riksveien fristet lite, men å vasse i dypsnø i skogen ble nok vanskelig. Dessuten hadde vi avtalt omvisning på Norsk Skogmuseum i Elverum før bussen vår returnerte klokken 15.30.
Evakuering
Toget stopper brått i Lillestrøm og alle må evakuere. Bombingen av Kjeller er i gang. Flere tyske piloter sirkler over toget, men de rører det ikke. Var de kanskje klar over hvem som satt om bord? NRK hadde nylig kringkastet nyheten om kongens flukt, så tyskerne hadde muligens fått nyss i dette. Men det var viktig at kongen ikke kom til skade, for det ville ødelegge et eventuelt samarbeid med nordmennene.
Slagmark
Det var også store kamper langs veien. Store vogntog suste forbi oss og etterlot seg enorme støvskyer. Jeg måtte stadig spytte ut grus fra munnen og fjerne støv fra øynene mine. Vi byttet på hvem som tilhørte for- og baktroppen, uten mulighet for effektiv kommunikasjon. Vi ble rett og slett overdøvet av trafikkstøyen.
– Vi skal inn til høyre ved rundkjøringa, ropte jeg til Alexander.
Vi løp over veien foran lastebiler som suste forbi i 70-sona. Grusveien skulle i følge GPS-en lede inn til nedlagte Ebru holdeplass, men i stedet kom vi frem til en krigsherjet slagmark. Vi krysset nemlig traséen til den 26 kilometer lange motorveien som var under ombygging. Anleggsarbeiderne tittet mistenksomt bort på oss der vi vandret mitt i anleggsområdet.
Ankomst Hamar
Klokken 11.10 ankommer toget endelig Hamar. Kongen og stortingsrepresentantene samles i Festiviteten klokken 13 som nå får funksjon som stortingssal. Møtet avbrytes brått når det blir kjent at tyske soldater er på vei nordover. Flukten fortsetter videre med tog til Elverum.
Ebru holdeplass
Vi finner heldigvis veien igjen etter å ha passert anleggsområdet. Den isdekte veien er glatt og vi blir blendet av det sterke sollyset som reflekteres i snøen.
– Det kommer et tog, roper Alexander.
Han tar opp kameraet, men vi ser bare taket på motorvognsettet som suser forbi. Etter hundre nye meter med snøvassing kommer vi frem til holdeplassen.
– Holdeplassen lå til venstre for planovergangen, sa jeg etter å ha studert kartet.
Vi tok noen bilder før vi ruslet tilbake. Idet vi krysset anleggsområdet, vurderte vi å følge nyveien som knapt var kjørbar med hjullaster.
– Jeg tror ikke vi blir særlig populære, sa Alexander og antydet at vi burde la være.
Jeg stilte GPS-en inn på neste stopp, nemlig Midtskog stoppested. Det var bare å stålsette seg for en ny vandring langs den trafikkerte riksveien.
Kampene ved Midtskogen
Kongen og regjeringsmedlemmene ankommer Elverum og unnslapp å bli tatt til fange av tyskerne. Natt til den 10. april sendes hundre tyske fallskjermjegere mot Elverum. De møter ingen motstand før de ankommer gården Midtskogen. Der blir de møtt av 90 mann fra den norske motstandsgruppen. De norske styrkene sperrer trafikken og hindrer tyskerne å passere. Det blir heftig skuddveksling mellom de norske og tyske styrkene. Tyskerne trakk seg tilbake etter at tre–fire soldater ble drept.
Midtskog stoppested
– Her skal den ligge, sa jeg og krysset veien.
Vi fikk øye på en snødekt torvvei som ledet ned til sporet. Rester etter lasterampa kom til syne da vi stod ved stasjonsområdet, men den så mer ut som en gravrøys. Tidligere stod det en vokterbolig, et godshus og et uthus ved stoppestedet som ble nedlagt i 1985. Faktisk også en vannstasjon frem til 1871 da banen ble forlenget til Rena. Etter å ha tatt noen bilder, ruslet vi opp til veien igjen.
– Tog! ropte Alexander.
Han løp ned og rakk å ta bilde av toget mot Røros suse forbi.
Minnesmerket
Vi fortsatte videre på en torvvei som fulgte riksveien parallelt, men det var lettere sagt enn gjort. Plutselig forsvant Alexander foran meg ned i snøen. Det var visst dypsnø i området.
– Tør du å stige over det elektriske gjerdet? spurte Alexander.
Det gikk heldigvis bra, for vi hadde nok fått en skikkelig karamell om vi tråkket gjennom snøen og kom i kontakt med gjerdet.
– Her ligger krigsminnesmerket! ropte Alexander.
Vi hadde kommet frem til minnesteinen oppført etter kampene på Midtskogen. «Her stoppet norske styrker fiendens forsøk på å fange konge, kronprins, storting og regjering.»
Nei!
Neste stopp ble Tenninga holdeplass. Holdeplassen ble nedlagt i 1957, så det ble spennende om vi fant noen synlige rester. Kartet viste en stiplet linje fra riksveien til holdeplassen gjennom den snødekte skogen, så det var kanskje mer spennende om vi kom frem. Etter en halvtime langs riksveien fikk vi svaret, og det var like klart som kongen gjentatte ganger hadde sagt: Nei! Kongen skulle ikke utnevne en ny regjering ledet av Vidkun Quisling.
Terningmoen holdeplass
Stien til Tenninga var dessverre nedsnødd, så neste stopp ble Terningmoen holdeplass. GPS-en ledet oss heldigvis vekk fra den trafikkerte veien og vi kunne fortsette på gang- og sykkelsti.
– Hvor er fluesoppen? spurte jeg og pekte i retning av Elgstua som lå på andre siden av veien.
Dette var nemlig et sted jeg stoppet ofte da jeg kjørte mellom Larvik og Trondheim i studietida. Da vi ikke kunne se noen sopp, tok vi av veien til høyre som ledet bort til militærleiren Terningmoen som hadde mobilisert styrker under slaget ved Midtskogen. Alexander var skeptisk til at holdeplassen kunne være åpen for allmennheten, og han fikk rett. Vi måtte snu da vi møtte en diger port med piggtrådgjerde.
Gamlebrua
Vi ringte museet og fortalte at vi var på vei. Det var bare halvannen time til bussen vår gikk tilbake, så vi hadde liten tid. Et eldre par sendte oss i riktig retning sørover mot Glomdalsmuseet. Vi fulgte en idyllisk sti langs Glomma og passerte den gamle jernbanebrua som ble påbegynt i 1858. Den 263 meter lange «Gamlebrua» skulle bli en kombinert vei- og jernbanebru til Elverum Leir, men sporet ble aldri ferdigstilt. I dag fungerer den som gang- og sykkelvei.
Glomdalsmuseet
Veien endte foran hovedinngangen til Glomdalsmuseet. Heldigvis var det fri entré på denne tiden av året, for vi hadde valgt denne ruta siden det var raskeste vei. Det var synd vi ikke hadde tid til å stanse, for nå passerte vi flere vakre tømmerbygninger med torvtak. Glomdalsmuseet er et utendørsmuseum som formidler byggeskikken i regionen fra 1620 og oppover. Etter å ha passert kanskje 30 bygninger, dukket hengebrua opp som ledet over til Prestøya. Derfra kunne vi fortsette videre på ei ny bru over Glomma frem til Norsk skogmuseum. Vi ankom museumsbygningen en time før bussen vår returnerte. Heldigvis var bakdøra åpen, for vi hadde valgt en litt alternativ rute.
Norsk skogmuseum
Stein-Tore og Bjørn møtte oss da vi ankom museet. Vi hadde møtt dem begge på Reiselivsmessen i Oslo to måneder tidligere. Ikke bare fikk vi fri entré, men også en privat omvisning. Siden vi ikke hadde så god tid, valgte vi ut ferskvannsakvariet samt utstillingene av skogbruksredskaper og utstoppede dyr. Vi rakk også en kjapp tur innom «Det fantastiske treet» – utstillingen som forteller historien om fotosyntesen, karbonkretsløpet og livsløpet til trærne. Skogmuseet var mye større enn jeg hadde forestilt meg, så jeg vil gjerne tilbake for å se mer av det vi ikke rakk.
Hektisk slutt
– Vi må løpe! sa jeg til Alexander.
Det var under en halvtime til bussen gikk, omtrent like lang tid det tok å gå tilbake. Vi valgte den asfalterte hovedveien ettersom det var lettere å estimere tiden med Google Maps. Mens vi spurtet av sted, fulgte Alexander med på appen for å følge med hvordan vi lå an.
– Vi har tatt igjen ett minutt og har hele tre minutter til gode, sa han optimistisk.
Nå fikk vi muligheten til å krysse den gamle jernbanebrua. Google ble litt forvirret av bruvalget vårt, men vi følte at vi selv hadde kontroll da vi kom over på andre siden. Bussen stod klar til avgang da vi nådde skysstasjonen. Vi kom oss om bord og ble kjørt trygt tilbake til Oslo. Kongens ferd ble litt mer strabasiøs, men etter nesten to måneder i skjul kom han, kronprinsen og regjeringen seg til London med den britiske krysseren «Devonshire» fra Tromsø til London.