Bekkestua–Kolsås
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 8 km | Asfalt, Grusvei | Lett |
Turen går i et geologisk spennende område omgitt av vulkanske bergarter. Kolsåstoppen er et resultat av vulkansk aktivitet og rester av feltspat og andre magmatiske bergarter finnes i fjellformasjonene langs etappen.
Bekkestua stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Dobbeltgjenger
Jeg løp ned trappene på T-banestasjonen. Var jeg sent ute? Plutselig syntes jeg at Sita passerte meg.
– Sita?
Hun snudde seg ikke. Hvorfor hadde hun tatt på seg skjørt? Var det riktig blekledning for to mil i vinterkulda? Da gikk det opp for meg at jeg hadde møtt dobbeltgjengeren hennes. Toget kjørte inn på spor 2 og en turkledd Sita satt klar om bord med termosen i hånda.
Mærradalen
Vi skravlet og drakk morgenkaffen på veien til Kolsås. Da vi kjørte ut fra Montebello stasjon, merket jeg at terrenget ble kupert.
– Vi får en utfordring ved Radiumhospitalet, sa jeg. – Det kan nemlig bli vanskelig å krysse Mærradalen.
Sita var litt mer optismistisk enn meg, for hun hadde ei venninne som bodde i området.
– Jeg tror det går bru over, svarte hun. – Så det går nok fint.
Mærradalen er et dypt dalsøkk rett vest for Radiumhospitalet. Navnet kommer enten av at bøndene i området brukte dalen som hestegravplass eller fra navnet Marias dal som den het i middelalderen.
Rombeporfyr
Det var kaldt og svært glatt da vi steg av toget på Kolsås stasjon en halvtime senere.
– Der har jeg klatret noen ganger, sa Sita og pekte på den store fjellveggen som lå godt synlig fra stasjonen.
Kolsåstoppen er et av de største klatrefeltene i Oslo-området. De to toppene på henholdsvis 379 og 342 meter består av størknete lavastrømmer, såkalte porfyrer. I Kolsås kalles denne for rombeporfyr som følge av den spesielle rombeformen.
Lengste strekning
Vi satte kursen østover og fulgte linja fra sørsiden. Heldigvis var sykkelveien godt salta, for jeg hadde nemlig ingen brodder med meg.
– Hvor mange stasjoner skal vi passere i dag? spurte Sita.
Jeg tok opp telefonen for å sjekke lista. Flere av stasjonene var nedlagte, så jeg hadde også notert ned GPS-posisjonene for ikke å gå i samme fella som sist. Da ble fire nedlagte stasjoner forbigått langs Røabanen.
– 18 stasjoner frem til Montebello, svarte jeg.
Kolsåsbanen er nemlig den lengste T-banelinjen i Oslo – hele 17 kilometer lang mellom Stortinget og Kolsås. Opprinnelig var den anlagt som en jernbanestrekning og fulgte traséen til Lilleakerbanen etter åpningen i 1919. Dagens trasé via Montebello ble åpnet i 1942.
Hauger stasjon
Den første stasjonen dukket opp etter bare ti minutter.
– Der oppe ligger Hauger stasjon, sa jeg.
Veien opp var glatt. Jeg vurderte å ta stasjonsbildet fra brua, men fant ut at jeg måtte gå ned de glatte trappetrinnene for å få et fint bilde. Sita valgte å vente på meg ved trappenedgangen. Det ble en rask visitt før vi ruslet ned til hovedveien igjen.
– Vi skal snart ta av til venstre, sa jeg etter å ha studert de utskrevne kartbladene fra UT.no.
– Inn her? spurte Sita og pekte bort en gang- og sykkelsti.
Hun hadde funnet en snarvei. Vi trodde vi skulle få fri fra den trafikkerte veien, men sykkelveien var kun et par hundre meter lang og endte ut i en ny trafikkert vei.
Valler stasjon
Jeg tok opp notatene mine for å sjekke neste stasjon på lista. Samtidig dukket to jenter opp som kanskje var 15–16 år gamle. De så litt forvirrede ut.
– Vet dere hvor T-banen er? spurte den ene jenta.
– Det samme lurer vi på, svarte jeg. – Dere må nok snu og følge oss.
Sannheten var at vi faktisk stod ved T-banestasjonen, riktignok en nedlagt en. Valler stasjon mistet sin funksjon etter at Kolsåsbanen ble oppgradert til metrostandard i perioden 2006–2014.
Gjettum stasjon
Jentene gikk atskillig raskere enn oss. De spurtet av gårde, kanskje fordi de skulle rekke en bestemt avgang. Sita listet seg raskt etter med kameraet i hånden. Hun ønsket å dokumentere deres like bekledning, men de måtte jo ikke få øye på henne. Jeg trodde først de var søstre siden de liknet så på hverandre, men Sita mente de bare var bestevenninner. Plutselig skjente de over hovedveien. Vi hadde visst kommet frem til Gjettum stasjon.
– Så rart det ikke finnes et gangfelt eller undergang til stasjonen, sa Sita.
Jeg var helt enig. Her gjaldt det å løpe over veien så snart det ikke kom noen biler.
Bærumskalderaen
Det ble skinnelangs Kolsåsbanen videre. Vi fulgte nemlig en smal vei som fulgte sporene tett.
– Det ser ut for at vi får en lang pause fra bilene, sa jeg og tok frem kartet.
Jeg hadde oppdaget en liten vei på kanskje to kilometer som fulgte Kolsåsbanen tett. Vi fant den etter å ha passert en rundkjøring.
– Er dette trygt? spurte Sita.
Veien var glatt og smal. Den var faktisk ganske trafikkert.
– La oss i hvert fall gå på venstre side av veien, la hun til.
Vi måtte smyge oss tett inntil fjellveggen da vi gikk i en krapp sving.
– Se her! utbrøt Sita og tok frem kameraet.
Fjellveggen hadde nemlig noen skjulte perler. Den bestod av brune bergarter som var vertikalt lagdelte. Kunne det være feltspat? Bærumskalderaen lå jo i området – forsenkningen som ble dannet etter at jordskorpen sprakk opp for 300 millioner år siden. Da ble store mengder med feltspat spredd rundt i området.
Øverlandselva
Veien ble tryggere da vi ankom Avløs stasjon. Etter at vi hadde tatt noen bilder, kunne vi fortsette videre på en sykkelvei. Da vi krysset Øverlandselva over ei bru, måtte vi ta frem kartet. Nå ville vi sjekke om det var mulig å følge den idylliske turveien vi fikk øye på som fulgte elva videre nedover. Dessverre gikk den i en helt annen retning, så vi måtte fortsette videre på asfalt. Neste T-banestasjon dukket opp etter at vi hadde passert et boligfelt, nemlig Haslum. Vi ruslet opp til perrongen for å ta noen bilder før vi fortsatte videre. Akkurat idet vi krysset sporet under ei bru, holdt jeg på å gå rett i bakken. Sita reagerte lynraskt og holdt meg igjen. Det var tydelig at fortauet hverken var strødd eller saltet.
Toten-mannen
Nå stod valget mellom å følge en sterkt trafikkert vei eller å følge noen stier som kanskje var ufremkommelige. Det siste alternativet fristet mest. Dessuten ville det bli en snarvei med mindre vi måtte snu. Vi tok av på en dårlig brøytet vei som gikk gjennom et boligområde. Da fikk vi øye på en eldre mann som kom imot oss.
– Kommer vi oss til Gjønnes ved å følge denne veien? spurte jeg.
– Je er itte herfra, lød svaret på totendialekt. – Men det går en sti lenger framme, la han til.
Det var egentlig tilstrekkelig informasjon for oss. Vi var på rett vei. Stien var overraskende nok bedre strødd enn noen annen vei vi tidligere hadde fulgt. Etter å ha passert noen fotballbaner, kom vi frem til Nadderud videregående skole. Derfra fulgte vi innkjørselsveien som ledet ned til en bensinstasjon. Vi ble litt skuffet over at det var en ubetjent bensinstasjon, for nå ville vi kjøpe sjokolade og noe varmt å drikke. Burde vi dele opp etappen og gå resten en dag det var varmere i været?
Gjønnes stasjon
Vi krysset veien og gikk opp til Gjønnes T-banestasjon.
– Her har jeg gått av før, sa jeg. – Da skulle jeg holde et foredrag om Skinnelangs på en konferanse.
Etter at vi hadde tatt noen bilder, ble vi usikre på veien videre. Hovedveien forsvant inn i en tunnel. Det gjorde T-banen også. Vi måtte gå tilbake til bensinstasjonen og følge en lang omvei rundt for å komme inn på sykkelveien til Bekkestua. Da vi endelig var på rett vei, oppdaget vi at det gikk en snarvei rett opp fra T-banestasjonen.
– Kunne de ikke bare ha satt opp et skilt? sa jeg noe oppgitt.
Valgets kvaler
På veien bort til Bekkestua diskuterte vi hvor dagens etappe skulle ende. Skulle vi fullføre etappen frem til Majorstua? Eller skulle vi følge gamletraséen, det vil si Lilleakerbanen fra Jar til Skøyen? Eller skulle vi rett og slett bare gi oss på Bekkestua? Det siste alternativet ble enstemmig vedtatt.
– Vi drar hjem til meg og lager middag, foreslo jeg.
Og det gjorde vi. Det ble hjemmelaget thaimat med noen juleøl til. Resten av etappen fikk vi ta en dag det var varmere og lysere ute.