Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Kolsåsbanen / Majorstua–BekkestuaEtappe

Majorstua–Bekkestua

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
11 km Asfalt, Grusvei Lett
Det idylliske Tjernsrudtjernet følges på tursti mot Jar forbi en nedlagt stasjon. Flere andre nedlagte stasjoner passeres på veien ned til Majorstua, deriblant nedgangen til Volvat stasjon.
Bekkestua stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Bekkestua stasjon. Foto: Erlend Garåsen
For å tjuvstarte Skinnelangs-sesongen, bestemte jeg meg for å gå siste etappe på Kolsåsbanen før vinteren var over. Jeg hadde avtalt å møte Stein Petter utenfor leiligheten i 12-tiden. Dette ville bli hans første skinnelangstur.

Snø og is
Selv om det var fem plussgrader denne formiddagen, lå det fortsatt rikelig med snø på bakken. Spesielt da toget passerte Tjernsrudtjernet. Det lille vannet var fortsatt dekket med is og turløypene langs sporet var nedsnødde. Det var enda godt vi hadde tatt med oss brodder.
– Disse her har jeg fått i julegave, sa Stein Petter og dro frem monsterpiggene.
Jeg fikk håpe at mine egne nedslitte brodder ville bringe meg helskinnet frem til Majorstua.

Fotogen oppgang
Den luftige oppgangen fra perrongen på Bekkestua stasjon ble turens startbilde. Jeg hadde tatt et tilsvarende bilde da jeg avsluttet forrige etappe to måneder tidligere. Den symmetriske passasjen var særdeles fotogen, spesielt når jeg fikk med de to stasjonsklokkene på hver sin side.
– Vi skal gå langs blokkene der borte, sa jeg noe bestemt da vi kom ut fra stasjonsområdet.
En måned tidligere hadde jeg fulgt samme rute da jeg gikk skinnelangs Lilleakerbanen. Både den og Kolsåsbanen deler samme trasé frem til Jar før de skiller lag. Opprinnelig fulgte Kolsåsbanen Lilleakerbanens trasé frem til en ny ble bygget via Smestad i 1942.

Egne hjem
Vi tok til høyre ned en bakke som ledet ned til sporet.
– Her lå tidligere Egne hjem stasjon, sa jeg. – Dette er faktisk et historisk område, for her ble det bygget mange småhus for arbeidere på begynnelsen av 1900-tallet.
Boligselskapet «Egne hjem» bygde en rekke selveierboliger i området i perioden 1900–1910.
– Stasjonen lå tidligere bak det store gjerdet der, sa jeg mens jeg knipset noen bilder.
Egne hjem stasjon ble lagt ned i 2006 grunnet oppgraderingen av Kolsåsbanen til metrostandard.

Ringstabekk stasjon
Vi passerte småhusene i området og fortsatte på en iskledd sti som fulgte traséen tett.
– Her lå gamle Ringstabekk stasjon, sa jeg.
Vi karret oss opp den såpeglatte bakken og krysset sporene over ei bru. Stein Petter fant en trappenedgang som førte ned til den gamle perrongen. Det var faktisk mulig å fortsette under brua bort til den nye stasjonen. Nye Ringstabekk har ikke blitt flyttet mer enn kanskje 150 meter lenger østover. Vi ruslet videre i retning av Tjernsrudtjernet hvor vi kunne fortsette i de snøkledde turløypene vi hadde sett fra toget.
– Vi går over brua der borte, foreslo Stein Petter.
Han hadde funnet en smartere rute enn den jeg hadde fulgt sist.

Tjernsrud stasjon
Vi holdt på å gå på trynet etter å ha krysset den tynne gangbrua. Bakken var dekket av is og det var lite strødd.
– Nå tar i hvert fall jeg på broddene, sa Stein Petter.
Det var nok et lurt valg, for stien videre var dekket av snø.
– GPS-en min sier at Tjernsrud stasjon lå i nærheten, sa jeg.
Jeg hadde nemlig vært uoppmerksom og gått glipp av denne ved mitt forrige besøk.
– Der lå den nok, sa jeg og pekte på en undergang som krysset sporene.
Tjernsrud stasjon ble i likhet med Egne hjem lagt ned i 2016.

Langs Kolsåsbanen. Foto: Erlend Garåsen
Langs Kolsåsbanen. Foto: Erlend Garåsen


Stasjonsbygninger
Med pigger under beina gikk det atskillig lettere å følge den nedsnødde stien. En måned tiligere før var det såpass glatt at jeg måtte vandre i skogen.
– Opp her skal vi! sa jeg.
– Allerede? spurte Stein Petter noe overrasket.
– Jar stasjon ligger her oppe. – Der ligger det også en gjenværende stasjonsbygning.
Kolsåsbanen ble opprinnelig anlagt som en jernbanestrekning med egne stasjonsbygninger. Flere av disse hadde både billett- og kiosksalg.

Kostbar passering
Jeg tok et bilde av toget som stod klar til avgang mot Kolsås da vi kom opp på perrongen. Deretter gikk vi mot den trafikkerte Bærumsveien som vi fulgte langs gangveien.
– Har du pengene klare? spurte jeg.
Vi krysset nemlig fylkesgrensa og dermed også bomringen inn til Oslo.
– Her må du nok betale et nytt gebyr for de heftige broddene dine, sa jeg.
Noen meter lenger østover var det satt opp et skilt om gebyrsonen for piggdekk.

Lysakerelven stasjon
Vi tok et farvel med Lilleakerbanen som nå skilte lag med Kolsåsbanen. Veien videre var upløyd mark for meg.
– Her lå nok Lysakerelven stasjon, sa jeg mens jeg nistirret på GPS-en.
Om T-merket tilhørte den gamle stasjonen eller indikerte inngangen til Bjørnsletta stasjon er jeg ikke sikker på. Vi ankom i hvert fall Bjørnsletta etter å ha fulgt den gamle perrongen et stykke østover. Det virket nesten som om perrongene til de to stasjonene hadde smeltet sammen. Det ble et nytt stasjonsbilde før vi forvillet oss opp i et boligområde. Et gammelt par skjønte straks at vi var på feil kurs.
– Her kommer dere ikke gjennom, sa mannen.
Han var særdeles hyggelig og forklarte oss detaljert hvordan vi kunne komme oss til neste stasjon, nemlig Åsjordet.

Vinglepetter
Den svake bakken som fulgte sporene opp til stasjonsbygningen virket drøy. Plutselig kom det et T-banetog kjørende. Jeg tok opp kameraet, men hadde uflaks.
– Pokker, minnekortet er fullt!
Jeg nistirret ned i kameraet mens jeg vandret midt i veien. Nå måtte jeg frigjøre plass til nye bilder.
– Nå må du se deg for! kommenterte Stein Petter.
Han syntes jeg vinglet for mye frem og tilbake.

Mærradalen
Veien videre ble en flott skue. En fin tursti fulgte nemlig traséen tett i retning mot Ullernåsen stasjon. Et nytt T-banetog kom kjørende, og denne gangen fikk jeg fanget det med kameraet.
– Nå nærmer vi oss et trøblete område, sa jeg.
Mellom Ullernåsen og Montebello må nemlig togene krysse den dype Mærradalen. Denne dalen følger en forkastning i jordskorpen. Det er uklart hva som er opphavet til navnet. Kanskje ble dalen brukt som en hestegravplass eller så stammer navnet fra middelalderske «Mariæ dalr» (Marias dal). I alle tilfelle var dalen såpass dyp at jeg var usikker på hvordan vi fikk krysset den, spesielt når området var dekket med snø.
– Jeg tror vi kan gå ned her, sa jeg og pekte på en vei som ledet bort til noen garasjer.
– Du kommer ikke ned den dype kløfta ved å gå der, svarte Stein Petter noe bestemt.
Han hadde nok rett. Vi fortsatte langs veien som gjorde en skarp sving og ledet tilbake til T-banestasjonen. Autovernet sørget for at vi ikke ramlet utfor stupet og havnet i dalbunnen. I så fall ville det ikke bare bli en gravplass for hester …

T-banetog på Kolsåsbanen. Foto: Erlend Garåsen
T-banetog på Kolsåsbanen. Foto: Erlend Garåsen


Nye farer
Det var bare å bite i det sure eplet og gå den lange omveien ned til Ringvei 3. Etter å ha krysset bekken, dukket nye farer opp. Vi gikk rett mot en bygning hvor folk utsettes for både stråling og gift.
– Det er over syv år siden jeg fikk kreft, sa jeg.
Stein Petter fulgte ikke med, for i samme øyeblikk fikk han en telefon. Et barn hadde spydd i svømmebassenget på skolen hvor han er vaktmester. Mens jeg ruslet bortover, filosoferte jeg over prognosene jeg den gang hadde. I følge statistikken var det 42 prosent sannsynlig at jeg ville overleve fem år etter jeg fikk diagnosen. Nå hadde det gått syv.

Smestad transformatorstasjon
Etter å ha gått i en lang oppoverbakke, fikk vi endelig et gjensyn med Kolsåsbanen. Montebello stasjon var Kolsåsbanens siste stasjon før den ble forent med Røabanen. På høyre hånd var det en helt annen stasjon som fanget min interesse, nemlig Smestad transformatorstasjon. De flotte steinbygningene fra 1922 er en severdighet og har også en interessant historie. Transformatorstasjonen ble bygget samtidig med oppføringen av en kraftledning fra Rjukan. I 1928 ble det også tatt i mot kraft fra Nore-kraftverkene. For å bygge Nore I i Rødberg, ble det behov for å etablere en egen jernbanestrekning for transport av maskiner og tungt utstyr. Dermed ble den 93 kilometer lange Numedalsbanen mellom Kongsberg og Rødberg en realitet.

Sørbyhaugen stasjon
Veien videre ble noe strabasiøs. Den idylliske turveien gjennom skogen var nemlig ustrødd og glatt. Da den gikk i en bratt nedoverbakke, holdt jeg på å gå på tryne flere ganger.
– Gå i grøfta! foreslo Stein Petter.
Det var enklere sagt enn gjort, for brøytekantene var relativt høye. Heldigvis kom vi oss helskinnet ned. Nå gjaldt det å krysse både skinnegangen og Makrellbekken for å komme frem til Smestad.
– Nå går du midt i vanndammen! ropte Stein Petter.
Jeg fulgte visst ikke med der jeg nistirret på skjermen i håp om å finne veien videre. Men jeg fant i hvert fall en nedlagt stasjon, nemlig Sørbyhaugen. Dette var den siste stasjonen sørfra på Kolsåsbanen og Røabanen før de skilte lag. Dessverre kunne vi ikke finne noen synlige rester.

Turvei. Foto: Erlend Garåsen
Turvei. Foto: Erlend Garåsen


Heggeli stasjon
Dessverre måtte vi gå en stor omvei for å komme oss over bekken. De dyre villaene i området hadde visst sine egne bruer, men vi har nok neppe ønsket i de private hagene. Omsider kom vi oss rundt, og det ble kun et lynraskt stopp for å fotografere stasjonen. Nå var vi begge innstilte på å avslutte dagens etappe.
– Det er allikevel et par nedlagte stasjoner jeg må fotografere, sa jeg.
– Jeg tuter på sånne som deg, kommenterte Stein Petter.
Han syntes nok jeg var for uoppmerksom der jeg vandret midt i veien med nesa ned i telefonen.
– Her lå Heggeli stasjon, sa jeg etter å ha fulgt med på GPS-markøren.
Det var nok ingen stor severdighet, for alt vi kunne se var et høyt gjerde.

Volvat stasjon
Da banen forsvant inn i en tunnel, foreslo jeg å gå mot Skeidar-butikken på andre siden av veien. Noen måneder tidligere hadde jeg nemlig funnet noe som liknet en trappenedgang på et satelittbilde.
– Der er den! sa jeg noe lettet.
Da jeg og Sita hadde avsluttet Røabanen noen måneder tidligere, hadde vi ikke funnet nedgangene til Volvat stasjon. Nå stod vi rett foran en, men døra i enden av trappene var dessverre stengt. Togene på Røabanen sluttet å stoppe på Volvat allerede i 1995. To år senere ble stasjonen fullstendig nedlagt. Perrongen var rett og slett for kort for T-banetogene som fikk flere vogner og ble lengre. Stasjonen var den eneste som ble bygget i funkisstil.

Nedgang til Volvat stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Nedgang til Volvat stasjon. Foto: Erlend Garåsen


Forglemmelse
Vi skyndet oss videre til Majorstua. Klokka nærmet seg 17 og vi hadde brukt atskillig lenger tid enn vi hadde planlagt. Det ble en god følelse å ta det siste stasjonsbildet fra brua på Majorstuen stasjon. Nå hadde jeg ferdigstilt alle de gamle forstadsbanene i Oslo hvis jeg utelot trikkelinjen Ekebergbanen. Da vi satte oss om bord i T-banevogna, kom jeg på noe vi hadde glemt.
– Jeg har jo tatt med meg en termos med kaffe.
Kaffen fikk jeg heller drikke hjemme om den fortsatt var varm.