Østerås–Majorstua
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 10 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Lett |
Ved Eiksmarka og Holmen går turen på stier langs idylliske bekker. Lysakerelva følges et stykke nær Ekraveien stasjon. Fire nedlagte stasjoner passeres på veien ned til Majorstua.
Tog på Røabanen. Foto: Erlend Garåsen
Fra øst til vest
Vi møttes om bord på T-banen ved Tøyen, for Sita satt allerede om bord siden hun bor på Tveita.
– Det er praktisk at banen går helt ut til Østerås fra meg, sa hun muntert.
Og slik ble det etter at Røabanen ble oppgradert til «metrostandard» i 1995. Luftledningen ble fjernet og strekningen fikk strømskinne på bakken slik som de østlige linjene.
Planlagte forlengelser
Det hadde begynt å regne igjen da vi steg av toget på Østerås. Jeg tok frem kameraet og holdt det forsiktig under paraplyen mens jeg tok bilde av T-banetoget på stasjonen. Røabanen har flere ganger blitt foreslått forlenget av Bærum kommune. Først til Hosle på 1970-tallet og senere til Bekkestua i en utredning tilknyttet Oslopakke 3.
- Jeg glemte å skrive ut kartet, sa jeg. – Men jeg mener vi skal følge veien på sørsiden av banen.
Jeg tok frem UT.no-appen for å finne ut hvilke veier jeg hadde planlagt for dagen.
Lijordet stasjon
Det gjaldt å følge nøye med på appen, for plutselig var vi fremme ved dagens første stasjon etter Østerås. En smal gangvei gikk opp til Lijordets søndre plattform.
– Jeg tror det holder med ett bilde, sa jeg.
Det var jo grenser for hvor mange interessante bilder jeg kunne få av en enkelt plattform med noen lysmaster og en billettautomat.
– Vi skal snart inn på en mer spennende sti, la jeg til.
Lijordet stasjon het opprinnelig Sørbråten, men NSB tillot ikke dette navnet siden de allerede hadde en holdeplass med samme navn. Dette var også Røabanens endestasjon frem til 1972.
Bråtastien
Bråtastien dukket opp etter at vi krysset Røabanen under ei bru. Eiksbekken som følger stien tett hadde nærmest gått over sine bredder.
– Den elva der vader ikke jeg over, sa jeg.
Strømmen var sterk og det var nok det heftige regnværet som hadde gjort bekken om til en stri elv. Stien var gjørmete og jeg måtte gå forsiktig for ikke å skli. Bråtastien ble anlagt som en turvei da boligområdet Eiksmarka ble etablert i 1946–60.
Eiksmarka stasjon
Stien endte ut i en trafikkert vei som vi fulgte videre østover.
– Der ligger det en stasjon, sa Sita og pekte fremover.
Det er nok Eiksmarka, svarte jeg. – Harriet, en venninne av meg, jobbet på Eiksmarka skole i 1996 da jeg flyttet til Oslo for første gang. – Hun har jeg kjent siden vi gikk i barnehagen sammen.
Jeg tok et bilde av stasjonsområdet fra brua som krysset sporene før vi ruslet videre.
Grini stasjon
Vi tok av på Aspeveien for å følge en mindre trafikkert vei. Den ville nemlig krysse den store Lysakerelva i et mer idyllisk område. Vi burde kanskje ha vært mer oppmerksomme, for nå suste vi forbi nedlagte Grini stasjon uten å legge merke til den. Stasjonen ble lagt ned i 1995 samtidig med oppgraderingen av Røabanen til metrostandard. Grini stasjon hadde nok trolig blitt bedre brukt om den hadde fått leve til 2011. Da ble nemlig takstsonene i Oslo og Bærum endret. Tidligere lønnet det seg for passasjerene å hoppe av på Ekraveien stasjon som lå nesten 500 meter nærmere Oslo. Grini var Røabanens endestasjon frem til 1951.
Grini mølle
Vi stanset da vi ankom Grinidammen hvor brua krysser Lysakerelva. Et gult skilt viste vei til Grini mølle hvor det skulle være åpent hus.
– Skal vi ta en tur bort? spurte Sita.
Vi tittet på klokka og fant ut at det snart ville bli mørkt, så vi bestemte oss for å fortsette. Grini mølle har historie tilbake til 1686 hvor det ble drevet kverndrift frem til 1904. Selve mølla ble oppført i 1867 hvor de lokale gårdene fikk malt sitt korn.
Uoppmerksom
Etter vi krysset brua, fulgte vi elva langs småveier på østsiden.
– Der oppe ligger det en stasjon, sa Sita og pekte opp en smal vei.
– Det er sikkert Eiksmarka, svarte jeg og ruslet videre.
Jeg burde ha hørt på henne, for vi hadde akkurat passert Ekraveien stasjon. Denne stasjonen brukte jeg flittig da jeg bodde på Voksen i 2001. Hvordan kunne jeg overse stasjonen?
Røa stasjon
Vi ankom nå Røa sentrum.
– Der bodde jeg! sa jeg mens jeg pekte på noen anleggsbrakker.
Jeg bodde nok ikke akkurat i selve brakkene, men i blokka som tidligere stod oppført på samme område.
– Jeg har faktisk bodd fire forskjellige steder i denne bydelen, la jeg til. – Men det ser ganske annerledes ut her nå.
Jeg tok et bilde av stasjonsområdet før vi ruslet videre.
– Det skal ligge en nedlagt holdeplass i nærheten, sa jeg og tok opp Google. – «Huseby skole» het den, og jeg tror jeg trenger hjelp til å lokalisere den.
Røa var Røabanens endestasjon frem til 1935.
Huseby skole stasjon
Vi fortsatte ned den sterkt trafikkerte Sørkedalsveien mens vi speidet etter stasjonsrester.
– Den må ha ligget mellom bruene, sa jeg og pekte mot skinnegangen.
Sita ruslet bort til den nærmeste brua for å lete etter rester, men med uforrettet sak. Derfor tok jeg et bilde av området hvor vi antok at stasjonen hadde ligget. I likhet med Grini, ble Huseby skole stasjon lagt ned i 1995.
Hovseter stasjon
Vi krysset Sørkedalsveien over gangbrua og passerte Huseby skole på veien bort til Hovseter stasjon.
– I følge kartet skal vi snart inn på en skogsvei, sa jeg.
Først måtte jeg ta et bilde av Hovseter stasjon – stoppestedet jeg bruker hver gang jeg skal til fastlegen.
– Der gikk Astrid! sa jeg og pekte bort på Persbråten videregående skole.
Astrid er kollegaen min på jobb.
– Jeg må sende henne en MMS for å fortelle hvor vi er.
Skogsveien lå rett bak skolen. Den var fylt med gule blader som hadde falt ned fra trærne.
Gamle trakter
Etter bare fem minutter ønsket jeg å skifte retning. Nå kjente jeg meg nemlig igjen.
– Her har jeg også bodd, sa jeg. – Holmen stasjon ligger rett der borte.
Vi tok av på første mulige vei og fikk raskt øye på stasjonen.
– Huset har visst blitt malt rødt, sa jeg. – For rekkehuset var nemlig gult før.
Vi ruslet nærmere huset og stanset på brua som krysset Makrellbekken.
– Her mistet jeg katten min. – En dag var han plutselig borte. – Enten ble pus påkjørt av T-banen eller så ble den tatt av reven.
Gamle minner
Vi fortsatte langs en gjørmete sti som fulgte Røabanen tett.
– Jeg husker jeg gikk langs denne stien på vei til eksamenslokalet. – Jeg var så nervøs før eksamen i ex.phil., så jeg måtte roe meg ned ved å rusle ned til Njårdhallen.
Sita ålte seg ned den glatte stien. Jeg fulgte etter og holdt meg godt fast i greinene for ikke å falle. Regnværet hadde gjort området nærmest ufremkommelig. Omsider nådde vi bunnen av dalen og kunne følge Makrellbekken videre til – nettopp – Makrellbekken stasjon. Det har aldri vært noen makreller i denne bekken. Selve navnet kommer av det opprinnelige navnet «Markskillebekken». Bekken dannet nemlig grensen mellom gårdene Huseby, Voksen, Smestad og Holmen. Det er kanskje på tide at stedet får tilbake sitt opprinnelige navn for å fjerne misforståelsen?
Bekken uten makreller
Det begynte å bli mørkt da vi nådde frem til stasjonen uten makreller. Men vi hadde jo ålt oss ned til stasjonsområdet, så navnet fikk stå sin prøve. Etter å ha fisket til meg et stasjonsbilde, krabbet vi oss videre mens vi humret over det merkverdige navnet og smilte fra ørret til ørret.
– Tok du med deg fiskestanga, Sita?
Sørbyhaugen stasjon
Neste stasjon var Sørbyhaugen. I likhet med de andre nedlagte stasjonene vi hadde passert, ble også denne avviklet i 1995. Det var den siste felles stasjonen før Røabanen og Kolsåsbanen skilte lag. Jeg hadde tittet på et eldre foto av stasjonen tidligere på dagen, så den var ikke vanskelig å finne. Før nedleggelsen lå det en planovergang over sporene med holdeplasser på hver sin side. Terrenget var hevet enkelte steder langs linja, men vi kunne ikke slå fast om det var rester etter plattformene vi så.
Mørkt
Veien videre ned til Smestad gikk raskt, bortsett fra de siste meterne ned til stasjonen. Vi hadde begge glemt hvor undergangen til Smestadkrysset lå. Det hadde blitt såpass mørkt ute at jeg måtte plassere kameraet på gelenderet som et stativ. Det gjaldt å bruke lenger lukkertid for å få et skarpt bilde av stasjonsområdet. Deretter fortsatte vi langs veien på vestsiden av sporene. Veien var dårlig opplyst, så jeg snublet nærmest hver eneste gang vi passerte en fartshump. Før vi visste ordet av det hadde vi ankommet Borgen stasjon. Nok en gang hadde vi passert en nedlagt stasjon uten å legge merke til det, nemlig Heggeli stasjon.
– Her bodde Ole og Harriet, sa jeg og pekte mot en enebolig.
Ole har blitt med meg på flere skinnelangsetapper. Nå har de begge flyttet til Tønsberg.
Volvat stasjon
Planen var å krysse Vestre gravlund, men vi valgte skinnelangsvarianten siden det gikk en smal gangvei langs sporene.
– Lå ikke Volvat stasjon i nærheten? spurte jeg.
Sita nikket. Vi fortsatte videre mens vi speidet etter trappenedgangene, men det var for mørkt til at vi fikk øye på dem.
Volvat stasjon lå opprinnelig på gateplan og var oppført i funkisstil. Den ble senket og fikk overbygg i 1939. Etter at Røabanen ble oppgradert til metrostandard i 1995, ble stasjonen kun benyttet av Kolsåsbanen før den ble fullstendig nedlagt i 1997. Plattformene ble faktisk for korte for vognene.
Indisk avslutning
Sita og jeg hadde sluttet å tenke på stasjoner, for nå var det mat som gjaldt. Begge var fast innstilt på å finne en asiatisk restaurant på Majorstua før vi avsluttet dagens etappe. Først måtte vi selvsagt innom Majorstuen stasjon for å ta endestasjonsbildet. Sita måtte ta bildet for meg, for jeg hadde ikke gyldig periodebillett. Det perfekte stedet for fotograferingen lå nemlig inne på selve stasjonsområdet. Turen ble avsluttet med indisk mat på Gate of India.