Banner
Du er her: Forside / Holmenkollbanen / Tryvannshøgda–Stortinget

Tryvannshøgda–Stortinget

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
18 km Asfalt, stier og grusveier Middels
Turen starter i den nedlagte traséen til Tryvannsbanen og fortsetter på turstier langs Holmenkollbanen forbi eldre stasjonsbygninger. To av Oslos store turistattraksjoner passeres, nemlig Holmenkollbakken og Slottet.
< >
Lillevann stasjon
.
Holmenkollbanen er ikke hvilken som helst T-banelinje. Strekningen ble opprinnelig anlagt som Norges første elektriske jernbanelinje. Selv om persontrafikken foregikk med trikk da banen åpnet i 1898, ble det kjørt daglige godstog på Holmenkollbanen. Faktisk helt opp til Tryvannshøgda på det som en gang ble kalt Tryvannsbanen. Derfor ble etappens utgangspunkt den uåpnede Tryvandshøiden stasjon hvor jeg skulle vandre i den nedlagte jernbanetraséen frem til Frognerseteren stasjon.

Sent av sted
Jeg hadde stått opp sent denne søndagsmorgenen. Dagen før hadde jeg reist flere timer med fly etter to uker jobbing i Spania og vært på konsert på Parkteateret kvelden før. To venner av meg hadde meldt sin interesse for turen, men det virket som om de ønsket å ta det med ro. Jeg satt avventende i sofaen og forsøkte å finne annet turfølge, men måtte gi opp da klokka ble 13. Det var bare å komme seg ut hvis jeg skulle rekke å komme frem før det ble mørkt.

Høyt og kaldt
Til tross for mildvær da jeg forlot hjemmet, var det nokså kaldt da jeg steg av T-banen på Frognerseteren stasjon. Jeg burde ha tatt med lua ettersom Holmenkollens endestasjon ligger 469 meter over havet. Og jeg hadde enda ikke nådd toppen, for dagens utgangspunkt lå ytterligere 50 høydemetre opp. De andre turkledde passasjerene hadde visst andre planer. Jeg var nemlig den eneste som skulle videre nordover mot Tryvannshøgda. Jeg krysset sporene og satte kursen mot Øvresetertjern. Det tok ikke lang tid før jeg fikk øye på den enorme radiomasta.

Tryvannsbanen
Turen opp Tommkleiva ble krevende. Egentlig gikk jeg midt i skibakken hvor det har vært skitrekk siden 1950. Da jeg endelig nådde toppen, snudde jeg meg og speidet utover Øversetertjern. Da kom jeg på den gangen jeg og Frode satt ved tjernet og spilte gitar en gang på 1990-tallet. Jeg fortsatte langs bilveien opp til Tryvannstårnet, men stanset opp da jeg passerte en grusvei til høyre. Det var her Tryvannsbanen en gang gikk, jernbanestrekningen fra Besserud til Tryvannshøgda. Den 800 meter lange skinnegangen fra Tryvann ned til Frognerseteren ble revet i 1939.

Tryvannstårnet
Endelig kom jeg frem til dagens startpunkt vel 520 meter over havet. Jeg stod nå ved den nærmest tomme parkeringsplassen ved Tryvannshøgda med det 118 meter høye Tryvannstårnet godt synlig i bakgrunnen. Det var ikke rart jeg frøs, for det fantes fortsatt rester etter snøen som hadde lavet ned en uke tidligere. Der var her endestasjonen til Holmenkollbanen opprinnelig skulle ligge, men det ble bare godstog som trafikkerte strekningen videre opp fra Frognerseteren i forbindelse med byggingen av tårnet og de omliggende radiomastene. Faktisk har det stått et tårn her helt siden Thomas Heftye bygget et utsiktstårn i 1867. Det ble erstattet av et nytt og bedre tårn i 1883 og et tredje i 1934. Endelig ble Tryvannstårnet bygget i 1962 for å videresende TV- og radiosignalene til resten av landet. Nå som også FM-nettet er slukket, går fremtiden til tårnet en usikker tid i vente.

Sporjakt
Klokka hadde blitt halv tre og det var på tide å komme seg ned før det ble mørkt. Jeg fulgte grusveien inn i skogen hvor jeg antok at Tryvannsbanen hadde gått, men jeg havnet bare i et gjørmete kratt. Heldigvis kom jeg tørrskodd ut fra skogen og kunne fortsette langs veien jeg hadde fulgt opp til tårnet. Det ble lettere da jeg tok av på grusveien jeg visste var en del av jernbanetraséen. Veien gikk overraskende bratt nedover. Hvordan i all verden kunne det kjøre godstog i et såpass kupert terreng? Det er kanskje en grunn til at Ruter har vært skeptiske til å gjenåpne banen. Flere politikere har derimot ønsket en forlengelse av Holmenkollbanen til Tryvann Vinterpark.

Frognerseteren stasjon
Jeg gikk aldeles ikke alene. Foran meg spaserte tre turkledde mennesker med en fuglehund i bånd. Veien gikk i jevne kurver med flere fjellskjæringer enkelte steder. Etter en halv kilometer dukket skinnene opp, men traséen videre var dessverre sperret med et gjerde. Midt i skinnegangen hadde noen plassert et utskåret gresskar med et lys inni. Det var jo bare tre dager siden det var Halloween. Jeg fortsatte på en grusvei langs traséen og fikk øye på et T-banetog som stod klar til avgang på Frognerseteren stasjon. Jeg krysset sporene og tok et bilde av toget fra plattformen. Togføreren vinket til meg. Deretter fortsatte jeg ned en bratt bakke fra sørsiden av banen og kom ned til Holmenkollveien jeg fulgte videre til neste stasjon, nemlig Voksenkollen.

Stasjonsbygninger
Jeg hadde planlagt ruta godt, for jeg ville forsøke å unngå de asfalterte veiene så langt det lot seg gjøre. Etter en kilometer kunne jeg heldigvis fortsette på skogsvei, men først måtte jeg ta et bilde av Voksenkollen stasjon. Det som skiller Holmenkollbanen fra de andre T-banelinjene er alle de flotte stasjonsbygningene. De fungerte som ordinære jernbanestasjoner med godsekspedisjon, venterom og salg av billetter og kioskvarer. Det så ut for at en barnehage hadde flyttet inn i den røde toetasjes bygningen. Folk hadde samlet seg på perrongen og ventet på toget ned til sentrum.

Stasjonsarkitektur
Det var befriende å kunne fortsette på grusvei inn i skogen. Holmenkollbanen fulgte meg tett på venstre hånd. Etter rundt 400 meter ble det mer utfordrende. Da fortsatte jeg på en fuktig sti som fulgte sporene tett. Heldigvis hadde jeg relativt vanntette tursko på meg. Jeg følte meg gammel da jeg ble forbigått av en liten gutt på kanskje fire år. Han gikk sammen med foreldrene sine og var ikke redd for den bratte nedoverbakken med de løse steinene. Jeg kom ut til et boligfelt og fikk øye på Lillevann stasjon. Den røde bygningen så ut som et lite stabbur. Det er kanskje ikke så rart, for den ble tegnet av jernbanearkitekten Paul Due. Han tegnet flere av jernbanestasjonene i Norge i både sveitser- og dragestil.

Skogen stasjon
Selv om jeg måtte fortsatte på en asfaltert vei, ble det allikevel en flott skue. Jeg fikk spektakulær utsikt mot både Sørkedalen og Oslofjorden. Holmenkollbanen fulgte meg tett på høyre hånd. Av og til kom det et tog kjørende i lav hastighet opp den bratte strekningen. En ny stasjonsbygning dukket opp som var mer lik den ved Voksenkollen. I samme øyeblikk som jeg stilte meg opp på perrongen for å fotografere Skogen stasjon, ankom toget til byen.

Voksenlia stasjon
Jeg fortsatte på bilveien som fulgte sporene tett. Jeg gikk nå i et etablert villaområde. Det må være fint å ha så flott utsikt fra huset, men hvordan er det om vinteren? Når du bor nesten 400 meter over havet så ligger jo snøen gjerne lenger. Men det veies kanskje opp med skiløypene i umiddelbar nærhet. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg kommet frem til Voksenlia stasjon. Jeg tok et bilde av perrongen med stasjonsbygningen i bakgrunnen før jeg krysset linja under ei bru. Nå måtte jeg følge nøye med på kartet for ikke å gå feil. Jeg fortsatte på veien som fulgte linja fra sørsiden. Nå hadde jeg baksiden til Holmenkollbakken rett foran meg.

Holmenkollen stasjon
Jeg kjente meg ikke igjen da jeg ankom Holmenkollen stasjon. Stasjonsbygningen hadde blitt flyttet og var nå plassert oppå en betongkloss med glassvinduer. Flyttingen ble gjort i forbindelse med stasjonens oppgradering under Ski-VM i 2011. Jeg forsøkte å finne en god vinkel for å ta et bilde, men det var ikke så lett. På veien videre mot Besserud ble jeg møtt av en gjeng turister. De hadde nok besøkt Holmenkollbakken som er en av Oslos store turistattraksjoner. For meg ble neste stasjon en større attraksjon, nemlig Besserud stasjon som frem til 1915 var Holmenkollbanens endestasjon.

Besserud stasjon
Besserud stasjon lå kun 500 meter lenger unna. Opprinnelig het stasjonen «Holmenkollen» frem til strekningen ble forlenget til Tryvannshøgda. Den røde stasjonsbygningen er stor og har fortsatt synlig opparbeidet perrong langs den ene siden. Det er sprøtt å tenke på at det en gang ble ekspedert reisegods og solgt billetter fra denne bygningen. Jeg tok et par bilder før jeg fortsatte på nedstigningen. Flere av gatelyktene hadde allerede blitt tent og jeg innså at det ville bli mørkt før jeg kom frem.

Enkeltsporet strekning
Jeg fortsatte på veien som er en del av min faste treningsløype om vinteren. Siden vi får lov til å bruke halvannen time i arbeidsuka til å trene, pleier jeg ofte å gå fra Forskningsparken opp til Besserud stasjon. Dette er en meget bratt strekning som gir god treningseffekt. Det er akkurat derfor banen også går i en lang bue om Vettakollen for å klare stigningen. Holmenkollbanen var enkeltsporet mellom Besserud og Slemdal da den åpnet i 1898. Det kuperte terrenget og de korte plattformene ned til Slemdal skaper utfordringer for T-banen i dag. Derfor stopper togene kun den ene veien ved Gulleråsen og Gråkammen stasjoner.

Ingen gjennomgang
Jeg måtte gå en liten omvei for å komme frem til Midtstuen stasjon. Det ble kun et raskt bilde før jeg skyndet meg videre. Det begynte å bli mørkt nå. Stien videre mot Skådalen var idyllisk, men ikke skiltet som ledet inn til borettslaget. «Ingen gjennomgang». Jeg skulle jaggu fortelle denne Narvestad om Friluftsloven om han dukket opp. Det gjorde han heldigvis ikke. Et større problem var å vite hvilke veier jeg skulle følge videre, for nå gikk jeg i en labyrint av blindveier. Dette medførte at det hadde blitt mørkt da jeg endelig nådde frem til Skådalen. Holdeplassen har aldri hatt noen stasjonsbygning, men det første leskuret ble opprinnelig oppført i tømmer.

Kulturforskjeller
Det ble kun en rask visit av Vettakollen og Gulleråsen stasjoner. Jeg hadde satt opp tempoet for å komme meg ut av disse mørke boligområdene hvor jeg var lite kjent. Gråkammen stasjon lå mer utilgjengelig til, men jeg satset på det var mulig å komme frem ved å følge fotballbanen ved Heming på sørsiden. Det var tydelig at det nettopp hadde foregått fotballtrening på Hemingbanen, for nå møtte jeg gjeng i slutten av tenårene med hver sine treningsbager.
– Kommer jeg meg til Gråkammen herfra? spurte jeg unggutten iført Gant-genser.
Han gadd såvidt å fjerne den ene ørepluggen fra telefonen før han hevet skuldrene og fortsatte. Jeg spurte så en eldre dame som gikk bak ham.
– De kan jo krysse trikkesporene ved å gå opp trappa der fremme, sa hun på konform vestkantdialekt.
Nuvel. Det heter «trikk» på vestkanten og «T-bane» på østkanten. Oslo er den eneste gjenværende byen i Norge hvor det fortsatt er et tydelig og et bevisst skille mellom øst og vest. Men allikevel. Det heter «T-bane». Ferdigsnakka.

Kreativ fotografering
Jeg fant trappa som fruen hadde nevnt. Det ble et lite prosjekt å klatre opp, for trappa var ikke akkurat kort. Jeg krysset sporene og tok et bilde av leskuret til Gråkammen stasjon før jeg fortsatte på Tennisveien som ledet ned til Slemdal. Nå hadde det blitt bekmørkt ute. Derfor plasserte jeg kameraet oppå et gelender for å ta stasjonsbildet. Det fungerte fint som et stativ slik at jeg kunne ha lenger lukkertid. På den måten fikk jeg et skarpt bilde selv om det var mørkt. Jeg benyttet samme fremgangsmåte da jeg tok bilde av Ris og Gaustad stasjoner.

Kløne
Jeg ble tørst da jeg passerte Shell-stasjonen ved Vinderen.
– Hei! sa noen da jeg gikk inn døra.
Hvor kom stemmen fra? Jeg kikket febrilsk rundt meg for å lokalisere lydkilden, men uten hell.
– Hahaha! kniste jenta som reiste seg opp fra en bortgjemt stol i lokalet.
– Jeg så deg ikke med en gang, forsøkte jeg å si til mitt forsvar.
Det kunne ha gått verre. En gang klarte jeg å søle ut hele kaffen i Shell-stasjonen mens jeg vandret Tønsberg–Eidsfossbanen. Som om ikke det var nok, hadde jeg satt et lokk for sugerør på kaffekoppen da jeg fikk en ny av betjeningen.

Frøen stasjon
Jeg brukte ikke mye tid på å fotografere Vinderen og Steinerud stasjoner. Frøen stasjon ble mer spennende. Jeg gikk ut på broen som krysset Sognsvannsbanen og fikk flott utsikt over perrongen og opplyste Majorstua i bakgrunnen. Sognsvannsbanen stoppet tidligere også ved Frøen stasjon, men i 1993 ble det slutt på den praksisen. Stasjonen kommer trolig til å bli lagt ned i tillegg til Steinerud. Diakonhjemmet stasjon vil erstatte disse og bli plassert midt i mellom.

Tilfeldig stasjon
Det var fristende å gi seg ved Majorstuen stasjon, men jeg valgte å fortsette ned til Stortinget. Jeg hadde jo allerede fulgt ruta da jeg gikk Sognsvannsbanen året før. Egentlig burde jeg ha laget en avtale med T-banen om egen omvisning av nedlagte Valkyrie plass stasjon. Stasjonen skal være en severdighet siden den er bygget i nyklassisistisk stil. Jeg fikk nøye meg med å ta et bilde av trappenedgangen som en hamburgersjappe hadde dekket med et skur. Stasjonen ble tilfeldig anlagt som følge av en sprengningsulykke i 1912, da gatelegemet raste sammen og etterlot seg et digert krater i bakken.

Skummel mann
Jeg fortsatte ned Bogstadveien skinnelangs trikkesporene og videre inn i Slottsparken. En benk fungerte utmerket som et kamerastativ, for jeg ønsket å bruke samme teknikk som da jeg fotograferte stasjonene i mørket. En jente syntes jeg var skummel da jeg plukket opp kameraet for å fortsette. Hun la på sprang. Sunn fornuft tilser vel at en bør holde trygg avstand til dem som vandrer langs jernbanespor…

Sentrum stasjon
Det ble et nytt møte med turistene da jeg ankom slottet. Denne gangen hadde vi valgt å fotograferte det samme objektet. Deretter fortsatte jeg de siste hundre meterne frem til Nationaltheatret stasjon. Det ble for sært å spasere inn for å fotografere perrongen, så jeg fortsatte til dagens endestasjon i stedet. Nemlig Stortinget stasjon, eller Sentrum stasjon som den het da endestasjonen åpnet i 1977.