Banner
Du er her: Forside / Arendalsbanen / Froland–Nelaug

Froland–Nelaug

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
25 km Asfalt og grusveier Middels
Turen følger stort sett sykkelruta langs Arendalsbanen og Nidelva. Flere vakre stasjonsbygg passeres i tillegg til den majestetiske Bøylefoss bru. Fra Bøylestad følges en skogsvei frem til Eivindstad og resten av turen går langs fylkesveien.
< >
Bøylefossbru stoppested
.
Små regndråper hadde festet seg på vinduet i vogna hvor jeg satt. Da kom jeg på at det var meldt utrykk for regn noen dager før. Jeg tok opp telefonen og sjekket Storm. Det skulle visst regne en del i dag, men opphold senere på ettermiddagen. Jeg sendte en melding til Styrkar og spurte om han hadde en ponsjo til overs. Ikke noe problem, lød svaret.

Klare til avgang
Styrkar stod klar med kameraet da jeg steg av toget. Og det var ikke så rart, for nå hadde hele tre togsett stilt seg opp og alle var klare til avgang. Innerst mot stasjonsbygningen ventet toget til Oslo på grønt lys. I midten stod lokaltoget til Arendal og ytterst mitt eget tog klar til å kjøre mot Stavanger. Eller Sira for å være nøyaktig, for det er mye buss for tog på Sørlandsbanen i år.

Omvei
Egentlig skulle vi gå denne etappen i april, men den lange vinteren hadde skapt store utfordringer. Sykkelruta vi skulle følge fra Nelaug langs Nidelva var fremdeles nedsnødd på den tiden.
– Vi fortsetter langs perrongen, sa Styrkar.
Han kjente området godt og visste om en liten snarvei opp til fylkesveien. Sykkelruta fra Nelaug starter med en diger omvei opp i terrenget før den møter på jernbanen og elva ved Flaten. Akkurat den omveien kjente jeg til, for jeg fulgte den på slutten av etappen mellom Vegårdshei og Nelaug.

Majorbrua
Vi nærmet oss Majorbrua som ble mye omtalt i lokalavisa for et par år siden.
– Grunneieren rev brua fordi han ikke ønsket at syklistene brukte den, sa jeg.
– Jaha? undret Styrkar som tilsynelatende ikke kjente historien.
For to år siden hadde grunneieren først forsøkt å sperre brua med kjetting og bom. Da dette ikke stanset sykkeltrafikken, rev han i stedet brua. Dette medførte at saken havnet i avisene. Den populære sykkelruta var inntegnet på kart og i turistbrosjyrer, så saken skapte konflikter og problemer for både kommunen og turistforeningene.

Presis værmelding
Nå kjente vi de første regndråpene treffe ansiktet. Kort tid etterpå høljet det ned. Vi søkte ly under et tre mens Styrkar fant frem både regnfrakk og ponsjo.
– Det blir straks opphold igjen, sa Styrkar mens han studerte informasjonen i Yr-appen.
Vi ruslet videre. Og Yr hadde rett, for etter ti minutter kunne jeg fjerne hetta fra ponsjoen. Styrkar tok frem appen igjen og kom med en positiv nyhet. Det skulle klarne opp og bli sol om en time eller to.

Trytåsen tunnel
Veien krysset Sørlandsbanen rett over åpningen til den 278 meter lange Trytåsen tunnel. Deretter gikk veien bratt nedover. Da vi passerte et stort platå av stein langs linja, klatret vi opp for å ta bilde av tunnelen.
– Nå skulle det ha kommet et tog, sa Styrkar.
De som kjenner Murphys lov, vet at det skjer når det er for sent. Og det stemte. Vi hørte toget tute bak oss ti minutter etter at vi hadde fortsatt langs veien.

Gjenforening
Veien ledet ut i fylkesveien. Sykkelruta fortsatte til høyre. Veien til venstre hadde jeg tidligere fulgt da jeg gikk etappen fra Vegårshei. Selv om vi nå gikk på en bredere vei, var underlaget fortsatt av grus. Og den virket lovende da Nidelva dukket opp foran oss. Det samme gjorde jernbanen og sola, så vi kunne pakke regntøyet tilbake i sekken.

Flaten holdeplass
Veien fulgte nå både Arendalsbanen og Nidelva tett.
– Er det langt igjen til Flaten? spurte jeg.
– Rett rundt svingen, lød svaret fra Styrkar.
Veien gjorde en krapp sving og krysset jernbanen over ei smal bru. Nå fulgte jernbanen oss tett på venstre hånd i stedet.
– Er det et vanntårn? spurte jeg og pekte opp på det firkanta steintårnet langs veien.
– Stemmer, svarte Styrkar som tok frem kameraet.
Etter at jeg selv hadde tatt noen bilder av vanntårnet, fikk jeg øye på den koseligste stasjonsbygningen jeg noen sinne hadde sett. Vi hadde kommet frem til Flaten holdeplass som hadde eget venterom i et knøttlite grønt hus.
– Vi passerer flere slike stasjonsbygg i dag, forsikret Styrkar meg om.

Stopper ved behov
Styrkar gikk inn i brakka for ta seg en matbit. Jeg ville først ta et bilde av den vakre bygningen. Murphys lov ble plutselig opphevet, for nå hørte jeg toget komme. Jeg løp litt unna perrongen for ikke å få toget til å stoppe unødig. For på Arendalsbanen stopper togene kun ved behov. Det var for sent. Lokføreren hadde satt på bremsene og var i ferd med å stanse. Fordelen var at det nå ble lettere å ta et godt bilde av toget.

Tømmerrenne
Etter et kvarters pause var vi på beina igjen. Veien krysset jernbanen på ny og fortsatte bratt oppover. Kort tid etter fikk vi flott utsikt over Flatenfoss kraftverk som har holdt det gående siden 1927. Her ligger det også rester etter den over hundre år gamle tømmerrenne som følger både Arendalsbanen og Nidelva et godt stykke videre. Tømmerrenna i stål er relativt godt bevart og er i dag et kulturminne fra den tiden tømmerfløting var en viktig transportmetode.

Toget kommer
Dessverre gikk tømmerrenna på andre siden av jernbanelinja, så vi fikk ikke kikket nærmere på den. Veien gikk i stedet vekk fra linja og et lite vann skilte oss fra hverandre.
– Et tog! ropte jeg og tok opp kameraet.
Det var det samme toget som passerte oss på Flaten som var på vei tilbake mot Arendal.

Mistet stasjon
Det ble visst en lengre pause fra spor og sviller, for nå gikk veien rett inn i skogen. Vi skiftet tema og begynte å snakke om de mer alvorlige tingene i livet.
– Det er nå syv år siden jeg hadde kreft, sa jeg. – Så det må jo ha gått bra.
Styrkar var ikke helt ukjent med sykdommen siden den hadde vært på visitt i hans familie også. Vi skiftet raskt samtaleemne da vi kom frem til et veikryss.
– Hvor går den veien? spurte Styrkar og pekte på en sidevei til høyre.
Jeg tok opp kartet, men så bare en omvei gjennom skogen. Men det var visst egentlig der løypa burde ha gått for ikke å gå glipp av nedlagte Haugsjå stoppested.

Bøylefossbru stasjon
Det skulle vise seg at større severdigheter ventet på oss.
– Vi må ned her, sa Styrkar og pekte ned en bratt krøttersti. Områdene rundt var preget av adgang forbudt-skilt. Hvor i all verden var vi på vei?
– Her ligger en av de ekstra vannmagasinene til Bøylefoss kraftverk, sa Styrkar og pekte mot en diger silo.
Jeg skjønte hvor Styrkar ville hen, for nå dukket to flotte byggverk opp i bunnen av bakken. Jernbanen fortsatte over den 73 meter lange Bøylefoss bru. Steinhvelvbrua minnet meg om den severdige Kylling bru på Raumabanen som i dag er en turistattraksjon. Etter å ha tatt bilder av brua, fortsatte jeg ned til bunnen av bakken hvor Bøylefossbru stasjon lå. Den gule stasjonsbygningen så ut til å være i god stand selv om den ble lagt ned i 1997.
– Her gikk «trallesporet», sa Styrkar og pekte på en gjengrodd trasé som gikk i retning av kraftstasjonen. – Trallene ble skjøvet for hånd og de måtte kutte det ene hjørnet på stasjonsbygningen for å få plass til sporet.
Styrkar åpnet døra til stasjonsbygningen og jeg og en veps fulgte etter. Rommet var som et levende museum hvor billettluka og benker var i god behold. Det var godt at ingen av bygdas taggere hadde funnet veien til dette stedet.

Alternativ rute
Selv om det ble en kjedelig oppoverbakke tilbake, var det absolutt verdt strevet. Derfor brydde vi oss heller ikke om at veien videre var asfaltert. Vi gikk langs de enorme vannrørene som ledet ned til kraftstasjonens mange turbiner.
– Jeg foreslår at vi fortsetter på turveien fra Bøylestad holdeplass i stedet for veien, sa jeg. – Da passerer vi også Eivindstad holdeplass hvis det enda finnes rester etter den.
Styrkar var enig, men ble litt usikker på hvor bratt opp veien gikk. Vi begynte nemlig begge å bli slitne.
– Vi kan ta hvilepause ved Bøylestad, sa jeg.
Vi krysset Nidelva over ei bru og fortsatte på en solid grusvei som fulgte fjellsiden tett.

Bøylestad holdeplass
Det tok ikke lang tid før vi nådde frem til den gule stasjonsbygningen. Den liknet mye på den ved Flaten. Styrkar gikk inn i venterommet, mens jeg ville ta stasjonsbildet. Hendelsene fra Flaten gikk i reprise. Toget kom trillende inn til stasjonsbygningen og jeg måtte løpe vekk for ikke å lage et unødig stopp. Men for sent. Heldigvis kom det ingen knyttneve ut av vinduet fra førerhuset. Det tror jeg nok heller aldri hadde skjedd, for jernbanepersonalet på Arendalsbanen har alltid vært blide når jeg har reist med banen.

Lett vei
Etter en solid lunsj i venterommet, var vi klare for den ukjente løypa opp i høyden. Men først måtte jeg ta bilder av vanntårnet som stod omtrent hundre meter unna stasjonsbygningen. Styrkar stanset og studerte et turkart som var satt opp langs veien.
– Jeg tror vi bare skal opp denne veien, sa jeg.
Styrkar fulgte etter. Det gikk bratt oppover, men veien flatet raskt ut. Deretter fortsatte den uten særlig stigning inn i skogen.
– Dette var jo en fin vei, utbrøt jeg ganske lettet.
Vi fortsatte mens jeg studerte kartet og høydemeterne. De var visst mindre enn jeg hadde forestilt meg. I løpet av 20 minutter hadde vi nådd det høyeste punktet og var på vei nedover igjen. Furutrærne stod tett på begge sider av veien.

Eivindstad holdeplass
Etter en halvtime dukket sivilisasjonen opp. Veien krysset en planovergang og vi hadde kommet frem til Eivindstad.
– Hvor kan holdeplassen ha ligget mon tro? spurte jeg. – Den skulle ha ligget her ved planovergangen.
– Det må bli over der, sa Styrkar og pekte mot ei lita bu som antageligvis fungerte som teknisk rom.
Styrkar hadde nok rett, for det var det eneste området hvor det hadde vært plass til en liten plattform. Faktisk hadde vi passert to andre holdeplasser etter vi startet på skogsveien, nemlig Langeid og Einvinstad gard som ble lagt ned i henholdsvis 1977 og 1989.

Tidligere tog
Murphys lov begynte å virke igjen, for nå hørte vi signalet fra planovergangen mens vi ruslet videre langs fylkesveien. Toget fra Arendal var på vei.
– Da rekker vi et tidligere tog mot Arendal, sa Styrkar. – Vi hopper på når det kjører tilbake igjen fra Froland.
Styrkar hadde nemlig parkert bilen på feil stasjon denne dagen. I stedet for å parkere på Froland, hadde han satt bilen på Blakstad. Det innebar at vi måtte forholde oss til NSBs rutetabell når vi kom frem til Froland. Vi satte opp tempoet for å rekke frem i tide. Vi hadde visst tre kvarter på oss.

«Lilly»
Styrkar begynte å fortelle om en lokal jernbanelinje jeg aldri før hadde hørt om.
– Malmbanen gikk fra Bøylestad til Skyttemyr og videre ned til Espelandslia, sa Styrkar. – Banen hadde en sporvidde på 600 millimeter og var 6,5 kilometer lang.
Banen ble bygget for malmtransport fra kobbergruvene drevet av Arendal Mining and Smelting Co. Ltd. Lokomotivet «Lilly» sørget for at malmen ble transportert ned til Malmbryggen ved Espeland. Damplokomotivet ble solgt til Nättraby-Alnaryd-Eringsboda Järnväg i 1894 etter at selskapet gikk konkurs i 1882.
– Der ligger en eldre sag, sa Styrkar og pekte ned mot en demning. Trærne speilet seg i det mørke vannet som var dekket med løv.

Dårlig, men god tid
Plutselig fikk vi dårlig tid. Det hadde visst tatt lenger tid å gå enn vi hadde estimert. Toget ville ankomme Froland om fem minutter.
– Hvor langt er det igjen til stasjonen? spurte jeg.
– Ikke sikker, svarte Styrkar noe andpusten.
Vi satte opp tempoet i håp om å nå frem i tide. Samtidig tok jeg opp NSB-appen, og da oppdaget jeg at toget ikke gikk før om en time. Jeg stanset og viste Styrkar rutetidene. Det viste seg at toget vi hadde observert ville stå på Nelaug stasjon en time før det returnerte. Vi hadde egentlig veldig god tid.

Froland stasjon
Jeg begynte å kjenne meg igjen. To måneder tidligere hadde jeg nemlig gått etappen mellom Froland og Arendal. Den beige stasjonsbygningen til Froland er ikke så lett å få øye på fra hovedveien, for den ligger godt gjemt bak trær og busker. Kanskje fordi den i dag fungerer som en privatbolig? Mellom den forfalne perrongen og hagen var det satt opp et gjerde. Da det ikke fantes et eneste sted for å sette seg ned, slang jeg meg ned på bakken og brukte sekken som hodepute. Og der sovna jeg.

Uhyggelig tilbakereise
Turen tilbake til Oslo ble en mindre hyggelig opplevelse. Toalettet var stengt på venterommet ved Harebakken. Da bussen endelig dukket opp, så det ut for at flere av passasjerene måtte sendes i minibuss fordi bussen var full.
– Den sekken skal ikke inn her, svarte sjåføren morskt da jeg steg om bord.
Jeg plasserte sekken i bagasjerommet og forsøkte å stige inn på ny.
– Jeg får ta med den lille sekken neste gang da, sa jeg med et smil.
– Nei, her skal ingen sekk inn! svarte han strengt.
Nuvel. Jeg satte meg ned og fikk en telefon. For ikke å forstyrre de andre passasjerene, snakket jeg så lavt som mulig. Da jeg la på, hørte jeg sjåføren rope til gutten foran meg.
– Du skal ikke snakke i telefon!
– Men jeg har ikke snakket i telefon, forklarte han.
Jeg ble usikker på om jeg skulle forsvare ham siden det var jeg som hadde gjort «ugjerningen», men lot være siden det var dårlig stemning om bord. Vi kjørte et stykke videre, men stanset for å ta imot noen flere passasjerer. Da plasserte sjåføren seg i midtgangen og ropte ut.
– Dere skal ikke snakke i telefon. – Dere kan sende SMS i stedet, er det forstått?
Jeg burde ha filmet hele seansen og sendt til Konkurrenten.no.