Åmli–Treungen
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 33 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Krevende |
Nesten hele traséen mellom Åmli og Treungen er bevart i tillegg til stasjonsbygninger og bruer. Den vakreste delen ligger mellom Haugsjåsund og Treungen hvor Treungenbanen fremstår som en populær tur- og sykkelvei.
Vanntårnet på Gaukås. Foto: Erlend Garåsen
– Det skal vel strengt tatt ikke jeg heller, sa Asle.
For en Tesla er selvkjørende. I hvert fall på motorveien.
Morgenstengt
Vi ankom Åmli presis klokka ni. Bygdas eneste bensinstasjon hadde enda ikke åpnet. Det så ut som jeg måtte gjøre mitt fornødne under brua. Eller?
– Vet du hvor jeg finner et toalett? spurte jeg ei godt voksen dame som lufta hunden sin.
– Ja, er det ikke ille? svarte hun. At det ikke er åpent noe sted? Prøv kafeteriaen der borte. Den er ikke åpen, men bare bank på døra.
Tvilende fulgte jeg hennes råd.
– De har da vel toalett på sykehjemmet der? foreslo Asle og pekte på en avlang rød bygning.
Da ble det tryggere med kafeteriaen. Spesielt siden døra stod åpen inn til kjøkkenet hvor det jobbet en mann.
Åmli stasjon
Vi hadde kanskje gått glipp av stasjonsbygningen hadde det ikke vært for mannen som jeg tror var innehaveren.
– Bare gå gjennom undergangen til kommunehuset, sa han og pekte i motsatt retning av parkeringsplassen.
«Åmli» stod det med store bokstaver på den hvite bygningen som i dag huser bygdas bibliotek. Dette var faktisk endestasjonen på jernbanestrekningen før den ble forlenget til Treungen i 1913. Samtidig endret banen navn fra Åmlibanen til Tveitsundbanen og senere til Treungenbanen.
Forskrekket dame
Etter å ha tatt det sedvanlige stasjonsbildet, var det bare å sette kursen nordover langs Nidelva. Jeg hadde regnet med at det kom til å bli et par mil langs den trafikkerte riksveien, men jeg tok heldigvis feil. Vel 500 meter unna sentrum fikk vi øye på en rett og forfallen vei som fulgte riksveien tett. Det kunne ikke være noe annet enn Treungenbanen. Veien var så rett at vi faktisk ikke kunne se enden på den der den pløyde seg gjennom furuskogen. Vi fikk imidlertid øye på noe annet som kom vandrende imot oss, nemlig en velkjent hund og dame.
– Skulle ikke dere til Treungen? spurte dama forundret.
– Joda, men vi skal jo gå til fots, svarte jeg.
– Å herre Gud. God tur.
Seljås stoppested
Etter nesten fem kilometer endte veien ut i fylkesveien. Eller rettere sagt krysset den. Vi fortsatte nemlig langs den trafikkerte fylkesveien i stedet for grusveien langs elva som var den gamle traséen. Heldigvis gikk vi ikke glipp av stasjonsbygningen til Seljås stoppested, for den var godt synlig fra hovedveien. Med parabolantenne på veggen, gardiner og lys fra flere rom, var det ikke noe tvil om at stasjonen nå tjente som privatbolig.
Uryddig
Heldigvis måtte vi ikke gå lenger enn en kilometer før vi igjen kunne gå på historisk grunn.
– Her rydder de traséen, sa jeg.
– Her er det langt fra ryddig, svarte Asle mens han forsøkte å klatre over et digert tre som var felt over veien.
Traséen var nærmest dekket av felte trær og busker. Holdt de på å ruste opp Treungenbanen som turvei mon tro? Fylkesmannen i Vestfold og Telemark hadde varslet meg om dette, men arbeidet skulle angivelig foregå lenger nord. Nå befant vi oss imidlertid fortsatt i Aust-Agder, utenfor fylkesmannens domene.
Bilvrak
Plutselig trodde jeg det kom et godstog kjørende imot oss, men det var visst bare et lastebilvrak som stod plassert midt i traséen. Mon tro hvor mye olje som hadde lekket fra den? Det var ikke første gang vi hadde passert bilvrak på turen fra Åmli. Traséen ledet ut i fylkesveien igjen, men bare etter noen hundre meter fant vi en ny skogsvei som var lagt over det gamle sporet. Denne lå svært idyllisk til i et frodig område dekket av blåbærlyng og furutrær. Det gamle rustne gjerdet fra jernbanens tid stod fortsatt oppført langs veien. Det gjorde nok blåbærplukkinga litt mer tungvinn.
Sandå stoppested
En vakker brun trebygning dukket opp på venstre hånd. Utformingen tilsa at det ikke kunne være noe annet enn Sandå stoppested. I likhet med Seljås, virket stasjonsbygningen bebodd. Mindre vakker var det flate bilvraket som lå i grøfta noen hundre meter unna stasjonen. Den mulige synderen dukket opp rett før traséen munnet ut i fylkesveien. En diger veivals stod parkert langs veien. Det var tydelig at det ble jobbet med Treungenbanen i dette området. Traséen videre var dekket av myk sand. Det ble tungt å fortsette, for det var akkurat som å vandre på ei badestrand. Hvis sjåføren hadde prioritert å valse sanden fremfor å mose bilvraket, kunne det nok ha blitt lettere å gå.
Anleggsområde
Traséen fulgte nå fylkesveien tett. Det var tydelig at Treungenbanen var under oppgradering. Flere anleggsmaskiner dukket opp, men de var heldigvis ikke i drift siden vi gikk på en søndag. Det ble mer utfordrende å gå. Flere steder måtte vi klatre over steinblokker som lå midt i veibanen. Jeg oppdaget nå at traséen ikke var tegnet inn på de oppdaterte turkartene mine, så dette var nok en del av jernbanen som hadde blitt gjengrodd og glemt med årenes løp. Asle antydet at beina hans var i ferd med å streike, så det ble på tide med en skikkelig pause. Vi satte oss ned på hver våre steiner i en skråning.
Øy stoppested
Etter 20 minutter var vi på beina igjen. Nå vurderte vi å følge fylkesveien et stykke i stedet for å slippe unna den tunge sanda. Plutselig dukket det opp et grønt hus til venstre for oss med en steinmur langs veien. Vi hadde ankommet Øy stoppested. Perrongen var i overraskende god stand, også lasterampa som lå et steinkast unna. Traséen krysset fylkesveien og fortsatte på andre siden som en nyasfaltert sykkelvei. Vi slapp heldigvis å følge fylkesveien.
Dal av nisser
Vi fant et idyllisk sted med fin utsikt over Nidelva hvor vi tok en ny pause. I følge kartet var vi i ferd med å krysse fylkesgrensa.
– Du må passe deg for nissen, sa jeg. De løper fritt rundt i skogen med banjoene sine.
Vi ville snart bevege oss inn i Nissedal kommune. Vi bet tenna sammen og stålsatte oss for et eventuelt bakholdsangrep. Og det gikk heller ikke så bra.
– Går vi ikke høyspentlinjelangs nå? spurte jeg.
Den fine stien under monstermastene beveget seg bort fra den trygge fylkesveien, men terrenget var for kupert til at det noen gang kunne ha gått en jernbane her. Jeg tok frem kartet og fant ut at vi hadde gått feil. Vi fant en sti som ledet ned til veien igjen og fant heldigvis igjen traséen.
Vanntårn
Nissedal har ingenting med nisser å gjøre. Eller jo, i høyeste grad. Kommunen er oppkalt etter innsjøen Nisser hvor sørsiden ligger ved Treungen. Så da var det kanskje bare en myte dette med nissene. Eller noe jeg fant på selv. Det som i hvert fall er sikkert og visst, er at vi nå startet på det som kanskje er Treungenbanens vakreste parti. Denne delen er nemlig en populær sykkelrute. Jernbanetraséen svinget nå vekk fra veien og fortsatte som en grusvei inn i skogen.
– Et vanntårn! utbrøt jeg.
Midt mellom de høye furutrærne dukket et høyt steintårn opp. Jeg hadde møtt på tilsvarende bygg tidligere på etappene langs Arendalsbanen. Det vi dessverre ikke oppdaget, var restene etter Gaukås stasjon som lå hundre meter før vanntårnet. Bygningen brant ned til grunnen i 2008.
Espebu tunnel
Det tok ikke lang tid før flere spennende objekter dukket opp.
– Der er tunnelen, sa Asle og pekte fremover.
Espebu tunnel er kun 58 meter lang, så det gikk fint an å passere den uten lykt. Da vi kom ut på andre siden, fortsatte traséen i et kupert område med høye fjellskjæringer på begge sider. Etter et par kilometer gjorde traséen en stor sving før den krysset innsjøen Ause over den 41 meter lange steinhvelvbrua. I følge mine notater skulle Nes og Lomsdalen holdeplasser ha ligget mellom brua og tunnelen, men de var nok jevnet med jorden.
Gamle sviller
Jernbanetraséen gikk nå i et svært vakkert landskap. Det var bratt ned til Illekleivfossen på høyre hånd. Det var svært lite vannføring i elva, så flere tørrlagte jettegryter lå godt synlige fra høyden vi stod på. Traséen videre var dessverre fylt igjen med steinmasser, så vi måtte gå en liten omvei og fortsette langs fylkesveien.
– Er ikke det der traséen? spurte jeg og pekte ned i grøfta.
Vi kunne visst fortsette på traséen, men den var nok neppe særlig brukt som turvei. Traséen forsvant inn i skogen på en gjengrodd sti. Vi måtte stadig klatre over veltede trær som hadde falt over stien.
– Der har du noen sviller, sa Asle.
Flere mosegrodde jernbanesviller lå i en stor stabel i grøfta. Jeg måtte ta noen bilder før vi kunne fortsette.
Jag är inte rädd
– Hvordan kommer vi oss over denne? spurte Asle.
Foran oss lå restene etter ei jernbanebru som krysset Rauåna, og det var langt ned. Var brua trygg? Asle strakk ut begge hendene og balanserte oppå to stålbjelker. Omsider kom han seg over. Jeg var litt mer nølende. Etter mye om og men, gjorde jeg samme bevegelser som Asle. Jeg følte meg litt som Stig Helmer fra Selskapsresan der jeg strakk ut begge hendene. «Jag kan flyga. Jag är inte rädd.»
Tjønnefoss stasjon
Vi gikk knapt en halv kilometer langs fylkesveien før vi oppdaget en sti som fulgte veien tett. Var den en del av Treungenbanen? Plutselig dukket en stor bygning frem foran oss. «Tjørullkroa» stod det på den hvite trebygningen som var nokså lik som de andre stasjonsbygningene vi hadde passert tidligere på dagen. Vi hadde kommet frem til Tjønnefoss stasjon. Do- og kaffepause, tenkte jeg, men kroa var dessverre stengt. Det hindret oss allikevel ikke fra å låne stedets benk for å ta en velfortjent pause.
Tjønnefossen
Traséen videre ble nok turens høydepunkt. Mellom campingvogner og hytter fortsatte Treungenbanen som en turvei inn i en tett furuskog. En tilsvarende jernbanebru som den over Rauåna dukket opp, men denne var heldigvis godt sikret. Vi passerte Tjønnefossen hvor det lå et kraftverk. Traséen fulgte nå den oppdemmede Nisserelven tett i et svært idyllisk område.
– Her skulle jeg gjerne ha hengt opp hengekøya og tatt et bad, sa jeg.
Men vi hadde en buss å rekke, og det var bare to timer igjen til den gikk.
Treungen stasjon
Vi krysset ei ny jernbanebru og satte oss ned på en benk da vi kom over. Det ble behov for en ny pause før siste innspurt til Treungen. Etter ti minutter var vi på beina igjen. Traséen munnet ut i fylkesveien hvor noen sveitsiske turister hadde parkert. Jeg hilste på det unge paret som satt på benken da vi passerte.
– Stien til venstre leder inn til Treungen stasjon, sa jeg.
– Jeg foretrekker asfalt, svarte Asle som sikkert hadde fått øye på bensinstasjonen lenger fremme.
Vi avtale derfor å møtes i Treungen sentrum, så jeg fortsatte alene på grusveien. Den ene kilometeren bort til den gule stasjonsbygningen virket veldig lang, for nå var jeg virkelig sliten. Jeg trodde vi hadde forlatt bibelbeltet da vi krysset fylkesgrensa, men der tok jeg feil. Det var pinsevennene som nå holdt til i bygningen. Jeg tok et bilde av stasjonsbygningen og perrongen, men var for sliten til å bry meg om de gjenværende jernbanebygningene som fortsatt stod bevarte. Nå gjaldt det å oppsøke et toalett og få seg en matbit.
Kort haiketur
Jeg vagget videre i retning av Nisservannet og passerte et nytt vanntårn på veien. Den så ut til å fungere som en steinbutikk. Men hvor var kroa? Jeg og Asle hadde jo lest at det skulle ligge en åpen kro i bygda. Omsider fikk jeg øye på en mann som jobbet ved vannkanten. Jeg ruslet ned til ham for å spørre.
– Kroa ligger over der, sa mannen og pekte på andre siden av vannet. Det er bare å kjøre.
– Kjøre? svarte jeg. Jeg har gått helt fra Åmli og må finne et toalett og noe å spise.
– Hopp inn i bilen! Jeg kjører deg bort, svarte han.
Mannen slapp det han hadde i hendene og satte seg inn i Jeep-en. Så kjørte vi av sted med tilhengeren på slep og passerte Asle da vi skulle til å svinge ut i fylkesveien. Jeg måtte sveive ned vinduet.
– Ingen flere plasser i bilen, ropte jeg. Men bare kryss brua, så finner du kroa.
Jeg fortalte om Skinnelangs og bloggen min på vei bort.
– Du får skrive om gjestgiveriet jeg driver da, svarte han.
– Selvfølgelig skal jeg det! svarte jeg takknemlig.
– Neida, jeg bare fleiper, sa mannen og lo.
Det var kanskje Saga Camping han siktet til. Stedet har elleve hytter for utleie og ligger tett inntil innsjøen Nisser. Et perfekt overnattingssted for jernbaneentusiaster med vanntårn og lokstall i nærheten.
Traktorråning
Jeg satte meg ned i kaféen og fikk umiddelbart øye på Asle gjennom vinduet. Jeg banket på ruta og vinket slik at han skulle se meg. Det ble dessverre ikke tid til en matbit, så det ble en iskald pærecider fra Arendals Bryggeri i stedet. Deretter ruslet vi bort til busstasjonen som lå like ved den gamle lokstallen. Der ble vi ikke sittende alene. Plutselig dukket bygdas høvding opp i en gammel veterantraktor med bilstereoen på full guffe. Han parkerte rett foran oss med motoren på tomgang. Hva han spilte skal gudene vite. Det hørtes ut som en blanding av tyske Scooter og et svensk danseband. Harry var det i hvert fall.
Selvkjørende
Jeg tror ikke vi skjønte hvor langt vi hadde gått før vi satte oss på bussen.
– Har dere gått? Hva er dette for et slags prosjekt?
Sjåføren virket noe overrasket da jeg fortalte om dagens etappe.
– Hvor skal dere av da? spurte sjåføren nysgjerrig.
– Ved en grå Tesla, svarte Asle.
Jeg spurte aldri Asle, men jeg tror nok han skulle ønske at bilen hans var 100 prosent selvkjørende akkurat nå. Det var heldigvis ikke jeg som skulle kjøre hjem heller. Men det skulle kanskje ikke Asle heller?