Banner
Du er her: Forside / Arendalsbanen / Arendal–Froland

Arendal–Froland

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
25 km Asfalt, stier og grusveier Middels
Jernbanebrua over Nidelva krysses ved Froland stasjon før turen fortsetter langs fylkesveien til Messel forbi nedlagte Blakstad stasjon. Etter en pause ved vanntårnet på Rise stasjon, går etappen gjennom skogen til Bråstad forbi nedlagte Rossedalen holdeplass. Siste del mot Arendal går langs trafikkerte veier via Stoa holdeplass.
< >
Vanntårn ved Rise stasjon
.
Den lange vinteren hadde skapt enkelte utfordringer. Den opprinnelige planen var å følge sykkelveien fra Nelaug til Froland, men snømengdene i området medførte at jeg måtte utsette turen til juni. Siden jeg allerede hadde kjøpt billetter, ble løsningen å gå siste etappen ned til Arendal i stedet.

Lang pause
Jeg ble forbauset over hvor mye snø som enda lå på bakken. Da toget passerte Meheia utenfor Kongsberg, var Jerpetjern fortsatt dekket med solid is. Jeg burde kanskje være mer bekymret over min egen form fremfor is og snø. Det var bare et par måneder siden jeg hadde blitt operert. Ukene etter operasjonen kunne jeg knapt bevege meg. Nå skulle jeg gå to mil etter et opphold på seks måneder. Operasjonen og min fars bortgang hadde gjort det nødvendig med en lang pause fra Skinnelangs.

Hastverk
Toget var heldigvis i rute da toget trillet inn på Nelaug stasjon. Lokaltoget til Arendal stod klar til avgang på sporet ved siden av. Ikke før jeg hadde satt meg ned, kom konduktøren løpende gjennom togsettet.
– Arendal, ikke sant? ropte han til passasjerene.
Jeg måtte tenke raskt.
– Nei, Froland på meg, svarte jeg.
Da stivnet han til. Han var visst på kontrollferd for å forsikre seg om at passasjerene ikke skulle av på en av de syv øde holdeplassene mellom Nelaug og Arendal.
– Froland, kvitterte konduktøren.
Så raste han videre til neste vogn.

Froland stasjon
Den korte togturen ned til Froland langs Nidelva ble en flott opplevelse. Vannstanden til elva var ikke for stor, noe som også var et usikkerhetsmoment for dagens etappe. TV-bildene fra flommen i Østerdalen lå enda friskt i minnet.
– Da er det Froland stasjon. – Avstigning på venstre side.
Jeg pakket sakene og beveget meg mot utgangen. Var det virkelig på venstre side? For jeg kunne nemlig ikke se noen plattform gjennom vinduet. Toget stanset og jeg åpnet døra. Jeg hoppet ned på den primitive grusbelagte plattformen og fikk raskt øye på den store stasjonsbygningen med sine to etasjer. Stasjonen hadde nok hatt sin storhetstid, for nå virket den bebodd. Jeg tok opp kartet og ble raskt i villrede. Hvordan i all verden skulle jeg komme meg over på andre siden av Nidelva? Telefondekningen var minimal, for UT.no-appen ville ikke fungere. Jeg så ingen annen mulighet enn å forsette sørover langs fylkesveien på feil side av elva.

Bru til unnsetning
Jeg tok opp kameraet for å fotografere den 108 meter lange jernbanebrua som krysset Nidelva. Da jeg kom nærmere, oppdaget jeg en sti som gikk opp til sporet. Var det allikevel mulig å krysse elva? Jeg fulgte stien og kunne gledelig konstatere at brua også var tiltenkt oss gående. Gjerdet som skillet den smale passasjen fra jernbanesporet var dobbelt så høyt som rekkverket ned mot elva. Jeg vil nok påstå at den enorme vannføringen utgjorde en større fare enn den beskjedne trafikken på Arendalsbanen.

Blakstad holdeplass
Jeg fortsatte langs den asfalterte fylkesveien på sørsiden av elva som fulgte sporet tett. Det tok ikke lang tid før jeg måtte ta frem kameraet igjen. Jeg hadde nemlig fått øye på plattformen til Blakstad holdeplass. Det røde venteskuret virket til å være av nyere dato. Bane NOR hadde satt opp informasjon om holdeplassen, så den virket til å være operativ. Jeg tok noen bilder før jeg ruslet videre.

Blakstad bru
Etter fem minutter kom jeg frem til en rundkjøring. Veien til høyre krysset elva over til Osedalen. Det var nok over denne brua jeg måtte ha gått om jeg ikke fant den smarte passasjen ved Froland stasjon. Var det trygt å fortsette rett frem på den trafikkerte veien i 70-sona? Jeg tok opp kartet og så at jeg skulle følge en mindre vei som fulgte både jernbanen og elva tett. Avkjørselen lå heldigvis bare hundre meter unna. Da fikk jeg øye på flere brukar som stod midt i elva. Det var vist restene etter den eldste Blakstadbrua fra 1873.

Blakstad stasjon
Jeg tok av meg jakka og fortsatte kun i t-skjorta. I tillegg måtte jeg ta på meg solbrillene, for nå fikk jeg sola midt i fleisen. Jeg krysset jernbanen over en planovergang og fortsatte oppover en smal bakke. Husene på høyre side av meg minnet mistenkelig på en stasjonsbygning med tilhørende godshus og privet. Kunne det virkelig være en jernbanestasjon? Den lå jo bare en kilometer unna Blakstad holdeplass. Jeg tok bilde av det gule uthuset for sikkerhets skyld. Og det var nok lurt, for jeg hadde faktisk passert Blakstad stasjon som nå var i privat eie. Stasjonen ble nedlagt 28. mai 1989 og avløst av den mer beskjedne Blakstad holdeplass.

Messel holdeplass
Jeg tok av mot Messel og fulgte en grusvei som gikk i et frodig landskap. Selv om det ble en liten omvei, var grusveien mer behagelig enn den trafikkerte hovedveien. Grusveien gikk i et mer idyllisk område nærmere både Nidelva og jernbanen. Åkrene på begge sider av veien begynte å bli grønne. Et stykke foran meg bjeffet en bikkje. Den hørte sikkert at jeg var på vei. Bare den var fastbundet, for jeg har blitt angrepet av aggressive hunder på tur før. Uten å legge merke til det, passerte jeg Messel holdeplass. Og det var nok med gyldig grunn, for det finnes knapt synlige rester etter hverken plattform eller ventebu etter holdeplassen forsvant i 1997.

Rise stasjon
Jeg tittet på klokka. Neste lokaltog hadde akkurat kjørt ut fra Nelaug stasjon og var på vei. Ville jeg rekke frem til Rise stasjon for å ta et bilde når det passerte? Optimismen steg da jeg så skiltet som pekte mot stasjonen. 0,2 kilometer burde jeg klare. De gode minnene fra fjorårets tur langs Grimstadbanen dukket opp. Knut Anders hadde ventet på meg da jeg ankom toget fra Nelaug, en kar som kjenner banen godt. Grimstadbanen var Arendalsbanens eneste sidelinje som gikk mellom Rise og Grimstad frem til den ble nedlagt i 1961. Kanskje jeg rakk å ta bilde av vanntårnet først? Siden det ligger litt bortgjemt et stykke nord for stasjonen, hadde jeg gått glipp av det ved forrige besøk.

Vanntårnet
Jeg ruslet ned til perrongen og speidet nordover. Da fikk jeg øye på vanntårnet omtrent hundre meter lenger unna. Jeg ruslet mot tårnet og passerte en rekke jernbanesviller i betong på veien. Vanntårnet var en vakker liten rund bygning i god behold. Mon tro hvor mange liter tanken rommet. Det var nok noen år siden tårnet forsynte damplokomotivenes kjeler med vann. I likhet med stasjonsbygningen og privetbygningen, er vanntårnet fredet.

Lunsj
Jeg satte meg under et stort tre på stasjonstomta for å spise dagens lunsj, en lammeomelet jeg hadde laget kvelden i forveien. Plutselig kunne jeg høre toget komme. Jeg tok opp kameraet og fikk tatt et bilde da det stoppet på stasjonen. Det var tydeligvis noen som skulle av eller på, for vanligvis stopper toget kun ved behov. Etter en halvtime var jeg på beina igjen. Jeg ruslet langs restene etter en gammel vei før jeg fortsatte på en sti som ledet opp til hovedveien.

Rossedalen holdeplass
Etter å ha krysset jernbanen over broa, kom jeg frem til et kryss hvor jeg skulle ta av til venstre. Først måtte jeg ta et bilde av en annen bro, nemlig den som en gang hadde tilhørt Grimstadbanen. En grusvei hadde nemlig blitt lagt over det gamle sporet. Plutselig fikk jeg en tekstmelding fra Sita som faktisk befant seg på Kjevik. Hun hadde vært i Kristiansand og var på vei hjem med flyet.
– Send en SMS rett før flyet takser, skrev jeg til henne.
Jeg befant meg nemlig rett under innflygningen til Kjevik. Over meg lå det nemlig avlange streker på himmelen. Kanskje flyet hennes ville passere rett over hodet mitt? Jeg lyttet etter flyet mens jeg ruslet langs veien, forbi hester og øde bondegårder. Plutselig fikk jeg øye på noe som avledet oppmerksomheten, nemlig et rødt forfallent skur som det stod «Rossedalen» på. Var stasjonen nedlagt mon tro? Jeg ruslet opp den gjengrodde torvveien og kunne raskt konstatere at stasjonen hadde gått av med pensjon for flere år siden. Det var ikke lett å ta et godt bilde i motlys, så jeg måtte tråkke et godt stykke ut i det gjengrodde krattet på andre siden av den lille bygningen. Deretter ruslet jeg glad og fornøyd videre.

Inn i skogen
I følge kartet skulle jeg fortsette inn i ødemarken. Jeg var usikker på om stien var farbar, for jeg hadde neppe lyst til å vasse i snø. Da jeg nesten hadde passert Rossevannet, dukket grusveien opp på høyre hånd. Jeg gikk i sakte tempo opp den bratte bakken og måtte stanse da jeg nådde toppen for å få igjen pusten. Veien fortsatte som en gjørmete sti inn i skogen. Det eneste tegnet til sivilisasjon var selve jernbanelinja som fulgte stien tett. Om ei sinna elgku ville dukke opp, kunne jeg kanskje hoppe over gjerdet til linja for å søke dekning. Jeg merket at det var lenge siden jeg hadde gått i skogen, for vanligvis pleier jeg ikke å tenke slike tanker. Da ble det faktisk betryggende at stien ledet ned til en solid grusvei etter 20 minutter. Det så ut for at jeg ville komme frem til Bråstad i god behold.

Bråstad holdeplass
Da jeg kom ut på fylkesveien, stod valget mellom å fortsette mot Arendal eller å gå en liten omvei til Bråstad holdeplass. Jeg bestemte meg for det siste, for jeg kjente jeg var sliten og trengte en ny pause. Det tok ikke mer enn et kvarter før jeg fant avkjørselen ned til den gamle stasjonen. Et forfallent rødt skur dukket opp. Bråstad stoppested hadde opprinnelig en mindre stasjonsbygning, men denne ble revet i 1982 – mange år etter at stoppet ble nedgradert til holdeplass i 1928. Jeg fortsatte mot planovergangen og satte meg ned i lynga på andre siden av sporet. Etter en lang drikkepause, fortsatte jeg videre. Men først måtte jeg ta bilde av lokaltoget mot Arendal som suste forbi.

Holdeplass til besvær
Jeg tok frem kartet. Stoa holdeplass lå rett på andre siden av innsjøen, men hvordan kom jeg meg dit? Det dårlige utskrevne kartet mitt var for lite detaljert til å kunne gi meg noe svar. Jeg ruslet tilbake til hovedveien, men tok av på en ny skogsvei i håp om å komme meg over. På veien passerte jeg noen høner som kaklet voldsomt da de fikk øye på meg. Jeg kom inn i en tett skog og måtte dessverre snu med uforrettet sak. Et høyt gjerde var satt opp langs jernbanelinja. Det var mildt sagt irriterende, for på andre siden gikk veien som ledet frem til Stoa. Jeg lot Google Maps vise vei, og den sendte meg på en diger omvei rundt det trøblete området. Halvannen kilometer ble til nesten fem. Fylkesveien ledet ut til den trafikkerte fylkesveien som går mellom Arendal og Egersund. Selv om jeg kunne følge gang- og sykkelstien, syntes jeg det var ergerlig ikke å kunne gå den korte avstanden i luftlinje. Jeg dristet meg inn på en ny sidevei som gikk i retning av Stoa holdeplass, men måtte snu da jeg endte opp i et boligområde. Nå begynte jeg å bli skikkelig lei. Området bar preg av industri og kjøpesentre. Lyden fra høyttaleren til Burger King's drive-in-restaurant gjorde meg ikke mindre sur, for nå var jeg også sulten.
– Double Whopper Cheese, skal det være noe mer?
Jeg tok av på en ny vei, men denne virket sikrere. Den gikk i retning av Stoa senter. Google Maps skulle lede meg frem til holdeplassen som bare lå fem minutter unna, men selvsagt gikk jeg feil og måtte gå rundt hele kjøpesenteret. Da jeg endelig kom frem, satte jeg meg ned i venteskuret og åpnet en cola som jeg styrtet. Om jeg bare hadde visst at veien videre over planovergangen ved Bråstad krysset ei bru. Et bedre kart ville spart meg for den strabasiøse ferden.

Etterlengtet ankomst
Nå gjaldt det å komme seg frem til Arendal for å ta en velfortjent avslutningsøl. Da jeg atter en gang passerte Burger King, klarte jeg ikke å motstå fristelsen. Jeg vagget inn og tok med meg en miniburger som jeg spiste mens jeg fortsatte langs veien. Ikke visste jeg hvor jeg skulle gå, men antok at det var trygt å følge jernbanen. Plutselig kom jeg frem til en rundkjøring og ble usikker på veien videre. Jeg tok av til høyre og oppdaget at jernbanen gjorde det samme. Jeg plottet inn Arendal stasjon i Google Maps og lot appen vise vei. Etter et kvarter oppdaget jeg at jeg hadde gått feil. Jeg valgte nå å følge skiltene mot sentrum i stedet og gikk dermed også glipp av de nedlagte holdeplassene Solbergvatn og Torbjørnsbu. Selv om det ble en større omvei, kunne jeg nå følge kystveien ned til Arendal sentrum. Utsikten var formidabel. Et kvarter senere ruslet jeg i sentrumsgatene, men hvor lå stasjonen? Google sendte meg opp en stupbratt bakke. Det ble nok ingen øl i byen, for det ble uaktuelt å snu etter å ha fotografert stasjonen. Da jeg endelig nådde bakketoppen, gikk veien bratt nedover igjen. I bunnen av bakken lå den hvite stasjonsbygningen. Etter å ha tatt et avslutningsbilde, satte jeg meg ned i venterommet for å lade telefonen. Bussen tilbake til Oslo gikk fra Harebakken som lå halvannen time unna. Jeg bestemte meg for å feire dagens etappe med en kopp kaffe på busstasjonen i stedet.