Banner
Turkart
Kontakt
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Raumabanen / Hersel–ÅndalsnesEtappe

Hersel–Åndalsnes

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
35 km Asfalt, Grusvei Krevende
Dette ble en spektakulær etappe forbi turistattraksjoner som Trollveggen, Romsdalshorn og Ølmåafossen. Jeg passerte flere nedlagte holdeplasser, og langs en av dem lå «Tom Cruise Plass».
Marstein stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Marstein stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Ribbeinsbrudd er vondt. Og det er absolutt ingen god kombinasjon med etapper på over tre mil. Derfor var jeg spent på om jeg klarte å gjennomføre den aller siste delen langs Raumabanen. Heldigvis skulle jeg også besøke Sondre, en studievenn fra årene jeg bodde i Trondheim. Jeg reiste derfor ikke opp med uforrettet sak om turen måtte avlyses.

Ekstratur
Sondre hentet meg på Åndalsnes stasjon tidlig fredag ettermiddag. Han hadde fortsatt noen kjøreoppdrag før arbeidsdagen var over, så jeg ble spurt om å bli med opp til Verma. Det ble litt rart å kjøre den samme veien hvor jeg nettopp kom fra, men jeg hadde jo ikke noe bedre å gjøre. Etter å ha lagt fra meg sakene hos Sondre, kjørte vi til rutebilstasjonen for å plukke opp den ene passasjeren som ventet. Og det var ikke hvem som helst som skulle med. Bente er nemlig medlem av Rauma historielag, så det ble en interessant prat oppover Romsdalen. På veien fikk jeg en skarp advarsel om hengebrua jeg hadde tenkt til å passere dagen etter.
– Den brua har sett sine bedre dager, advarte hun.

Høljet ned
Dagen etter kjørte Sondre meg til Hersel om formiddagen. Da vi hadde kjørt i en halvtime, begynte jeg å jamre meg.
– Huff, det blir en utrolig lang dag i dag, sa jeg.
– Men du får godt vær. Om noen timer har nok alle skyene forsvunnet, svarte Sondre.
Det hadde høljet ned denne morgenen. Men nå tittet faktisk sola frem bak de tunge skyene, som hang over dalen.

Back on track
Det føltes vemodig å se Sondre kjøre tilbake, men jeg burde ikke klage. Nå skinte sola og jeg hadde ikke lenger noen smerter i brystet. Jeg var back on track, selv om jeg var forberedt på å ringe Sondre om plagene vendte tilbake. Etter et kjapt bilde av elva Rauma var jeg på vei langs den trafikkerte riksveien. Google Maps fortalte at jeg ville ankomme første holdeplass om 40 minutter, nemlig Foss.

Ufrivillig bad
Egentlig hadde jeg tenkt til å følge en bygdevei på andre siden av elva før jeg krysset den. Nå fikk jeg øye på den beryktede brua, og jeg skjønte straks hva Bente mente. Flere planker hang ned flere steder, så det hadde nok endt med et ufrivillig bad hvis jeg hadde dristet meg over. For moro skyld tok jeg den lille avstikkeren bort for å ta brua i nærmere øyesyn. Den var sperret med et skilt: Stengt/closed!

Forfallen hengebro. Foto: Erlend Garåsen
Forfallen hengebro. Foto: Erlend Garåsen


Foss holdeplass
Riksveien var nok ikke altfor trygg den heller. Spesielt ikke i de krappe svingene, for jeg visste aldri hva jeg hadde i vente. Flere av bobilene viste heller ikke særlig hensyn når de passerte i høy hastighet, og flere ganger måtte jeg bevege meg godt ut i grøfta. Da jeg rundet svingen under jernbanebrua, nærmet jeg meg Foss holdeplass. Den ble lagt ned så tidlig som i 1966, så det var ikke så mye å se. Jeg tok derfor bare et bilde av sporet hvor den hadde ligget.

Flatmark stoppested
Neste stopp var jeg mer spent på, nemlig Flatmark stoppested. Her stod det opprinnelig en stasjon etter Veggli-typen, altså en kopi av Veggli stasjon på Numedalsbanen i to etasjer. Vanntårn hadde stoppestedet også, men hvor mye var bevart etter at stasjonsbygningen ble revet i 1984? Det fikk jeg svaret på etter en time. Da jeg nærmet meg stedet, oppdaget jeg en solid steinmur langs veien. Jeg fulgte traktorveien bort til sporet og kom inn på en stor, åpen plass. Plattformen var ikke å se, kun en stabel med tømmerstokker på stasjonsområdet. Da jeg satte meg ned for en drikkepause, oppdaget jeg at bringebærbusker stakk opp mellom tømmerstokkene. Flere av bærene var også modne, så jeg ble sittende å spise helt til det begynte å synge i skinnene. Jeg rakk akkurat å ta bilde av regiontoget mot Åndalsnes før det passerte.

Stengt lakseelv
Remmem holdeplass var neste på lista, og den ville jeg passere om en ny time. Men for å komme meg dit, måtte jeg passere et skummelt parti langs veien med flere krappe svinger. Jeg grudde meg til den aller første svingen, for den ville krysse jernbanen under ei bru i et veldig uoversiktlig område. På veien fikk jeg øye på en fisker med støvlene godt plantet i elva. Forhåpentligvis hadde han fått meg på kroken om jeg hadde falt gjennom hengebrua og drev elvelangs nedover. Men det var nok laks han stod der for, for Rauma er en av Norges største lakselever. Etter at elva ble rotenonbehandlet i 2013–2014, ble det innført fiskebegrensninger. Men fra i år ble elva gjenåpnet for normalt fiske, noe jeg allerede hadde lagt merke til fra bilen oppover Romsdalen. Han var ikke den første jeg hadde sett.

Påkjørt
Da jeg nærmet meg jernbanebrua, valgte jeg å følge yttersvingen på høyre side av veien. Akkurat idet jeg skulle passere under brua, kom det en lang rekke med biler i begge retninger. Selv om jeg klatret opp og holdt meg fast i bergveggen, hadde jeg allerede forårsaket trafikkork. Bilen bak torde knapt å passere meg på den smale veien. Jeg lot alle bilene kjøre forbi før jeg løp under brua. Heldigvis kom jeg helskinnet forbi, men det gjorde ikke ekornet som hadde forsøkt seg på det samme stuntet. Midt på veien lå den påkjørte pelsdotten med tunga ut av munnen.

Uoversiktlig passering. Foto: Erlend Garåsen
Uoversiktlig passering. Foto: Erlend Garåsen


Flotte fossefall
Selv om det enda var et godt stykke igjen til Trollveggen, var jeg nå omringet av stupbratte fjell. Det spektakulære området var nok grunnen til at Bane Nor hadde satt opp et skilt langs skinnegangen: «Forbudt å ferdes i sporområdet». Hadde jeg brutt loven og klatret opp til sporet, ville jeg nok ha fått flott utsikt ned til elva og de storslagne fossefallene i dalen. Spesielt Ølmåafossen, som faktisk er den syvende høyeste i Norge. Rett på andre siden skulle det ligge en enda mer spektakulær foss, nemlig Mongefossen med en fallhøyde på hele 773 meter. Men dessverre er den knapt synlig grunnet regulering.

Remmem holdeplass
Jeg kom frem til Remmem holdeplass, som i likhet med Foss ble lagt ned i 1966. Etter at jeg hadde tatt et bilde satte jeg med ned i det innbygde busskuret på andre siden av veien. Da ringte Sondre og lurte på hvor jeg var. Han ble lettet da han fikk høre at jeg hadde passert det skumle partiet. Da jeg sa at jeg snart ville ankomme Marstein stasjon, ble han overrasket.
– Har du allerede kommet så langt?
Jeg gikk nok raskt så lenge jeg hadde nedoverbakker og gikk langs veien. Men den storslagne utsikten og alle holdeplassene gjorde jo at jeg ofte måtte stoppe opp. Og ikke minst for en drikkepause, som ved Remmem.

Marstein stasjon
Marstein stasjon lå bare en halvtime unna. Bente hadde fortalt meg at den var bebodd, så kanskje jeg ble invitert på kaffe? Jeg var lettet da jeg passerte det blå Marstein-skiltet langs veien, for her skulle jeg ha dagens første matpause. Jeg tok av på grusveien som ledet ned til stasjonen. Etter kort tid fikk jeg øye på den okergule bygningen med de spektakulære fjellene i bakgrunnen. Det ble nok ingen kaffe i stasjonsbygningen, så jeg ruslet i stedet opp til veien og satte meg ned i et nytt busskur. Der spiste jeg opp resten av vestlandslefsa jeg hadde kjøpt dagen før fra automaten om bord i toget.

Tom Cruise Plass
Jeg nærmet meg Trollveggen, men først måtte jeg innom Lynghjem holdeplass. Den lå seks kilometer unna, så det var bare å sette opp farten. Da jeg omsider kom frem, var jeg i tvil om jeg gadd å finne den. Holdeplassen lå nemlig på andre siden av elva og var sannsynligvis jevnet med jorden. Allikevel tok jeg avstikkeren over brua, og der ventet en liten overraskelse. I et kratt ned mot elva stod skiltet «Tom Cruise Plass». Da kom jeg på at den omtalte personen faktisk besøkte området i 2020, midt under pandemien. Her skulle han slåss på taket av «Orientekspressen», et ombygd togsett som trafikkerte på Raumabanen. Det var sikkert en skue for de lokale å se de mørkeblå vognene suse forbi med påskriften «Compagnie Internationale des Wagons-Lits et des Grands Express Europeens». Tom Cruise var med andre ord i Rauma for å spille inn «Mission: Impossible 7».

Trollveggen stasjon
Neste stasjon er Romsdalshorn. Avstigning på … venstre side, faktisk. Eller Trollveggen stasjon, som den nå ble kalt. Og det var ikke til å unngå å legge merke til den fra veien. Etter en halvtime fikk jeg nemlig øye på en godsvogn på en kort skinnestubb, vendt på tvers i forhold til Raumabanen. Skulle vi tro skiltet på veggen, var det mulig å bestille seg et rom her via Booking.com. Jeg valgte i stedet å ta et bilde av stasjonsbygningen fra forsiden, og her var den heldigvis bevart i sin opprinnelige form. Deretter fulgte jeg stien bort til Trollveggen besøksområde, for nå var jeg både dotrengt og kaffetørst.

«Trollveggen stasjon». Foto: Erlend Garåsen
«Trollveggen stasjon». Foto: Erlend Garåsen


Turist eller vandrer?
Jeg gikk rett bort til utendørstoalettet ved parkeringsplassen, men det var låst. Da gikk jeg i stedet inn i kafeen, men ble sendt ut igjen av servitøren. Jeg måtte visst rundt hjørnet og betale 10 kroner. Da innså jeg at jeg befant meg i et hyperturistområde. Men jeg var jo ingen turist, men en skinnelangsvandrer! Da jeg gikk inn igjen for å kjøpe meg en kopp kaffe, slo mannen bak kassa av tilsvarende sum. Greit nok, det var slik det hang sammen. Jeg gikk ut med takeaway-koppen og satte meg på en benk sammen med alle de andre turistene. De skuet opp Trollveggen, som faktisk er Europas høyeste stup. 1700 meter er det fra bunnen til toppen. Jeg hadde sett den ørten gangen før, så jeg ble mer nysgjerrig på telefonkiosken bortenfor. Den var ombygd til et mikrobibliotek. «Ta en bok. Gi en bok.» Fantes det noen Skinnelangs-bøker der inne mon tro? Jeg kunne ikke finne noen, så det tydet på ingen misfornøyde lesere i Romsdal.

Romsdalshorn
Det var litt over en mil igjen til endestasjonen. Etter en lang mat- og drikkepause var jeg på beina igjen. Men med andre sko, for nå hadde jeg gnagsår. Sogge holdeplass var neste på lista, seks kilometer unna. Heldigvis kunne jeg fortsette på en gang- og sykkelsti langs riksveien og slippe unna trafikken. Da jeg snudde meg for å se på de mektige høyspentmastene ned fra fjellet, oppdaget jeg at jeg hadde Romsdalshorn i ryggen. Jeg ble ikke stanget, men heller lamslått av de praktfulle omgivelsene. Det 1550 meter høye fjellet har vært et yndet motiv blant mange kunstmalere, blant annet Johan F. Eckersberg. Maleriet hans ble solgt på auksjon for 2,3 millioner i 2000. Den første offisielle bestigningen av fjellet skjedde i 1881 av dansken Carl Hall og nordmennene Erik Norahagen og Mathias Soggemoen. Og apropos Sogge, så fremstod den holdeplassen som en like stor bragd som Romsdalshornet selv. Jeg gadd simpelthen ikke å gå den korte bakken opp.

Uhyggelige minner
Nå stekte sola godt på den skyfrie himmelen. Derfor satte jeg meg ned i busskuret for en drikkepause før jeg tok fatt på de resterende kilometerne. Da jeg var på beina igjen, skuet jeg innover Isterdalen. I 1981, da jeg var seks år gammel, tok vi av riksveien og kjørte inn dalen for å kjøre Trollstigen mot Valldal – snarveien til Stranda hvor besteforeldrene mine bodde. Vi hadde kjørt fra Kristiansand, så morfar var nok trøtt da vi kjørte opp de kjente hårnålssvingene. Såpass trøtt at han sovnet. Bilen havnet utfor et stup og vippet. Jeg sov i baksetet og fikk dørklinka i panna under sammenstøtet. Det ble ti sting i panna, og jeg husker godt at jeg skrek mens legen sydde meg på legevakta i Valldal. Lokalbedøvelsen virket ikke.

Isterdalen. Foto: Erlend Garåsen
Isterdalen. Foto: Erlend Garåsen


Tid for feiring
Jeg krysset både riksveien og Raumabanen over ei bru og fortsatte på gamleveien. Estimert ankomsttid var nå klokken 20.00 presis, så jeg varslet Sondre. Jeg fulgte noen småveier gjennom et boligfelt for å komme nærmere jernbanen. Da jeg krysset hovedfartsåren inn til sentrum og fortsatte på sørsiden av sporet, sjekket jeg Google Maps for oppdatert ankomsttid. Den hadde lagt på ti minutter, for appen ville ha meg tilbake igjen. Det var visst ikke mulig å nå frem til stasjonen via denne veien. Det ble en ny melding til Sondre for å formidle forsinkelsen, for han skulle jo hente meg på stasjonen. Jeg gikk så raskt som jeg kunne, for vi hadde visst knapt med tid. Om en halvtime skulle vi bli plukket opp av Sondres venninne for en ut på byen-tur. Det ble med andre ord en ganske så kort dusj før vi endte opp på den italienske restauranten. Det var på tide å feire at jeg hadde ferdigstilt Raumabanen.