Bjorli–Hersel
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 18 km | Asfalt, Grusvei | Lett |
Turen følger E136 fra Bjorli frem til Stuguflåten og fortsetter på gårdsvei opp i høyden. Resten av etappen går langs europaveien forbi attraksjoner som Slettafossen og Kylling bru.
Kylling bru. Foto: Erlend Garåsen
Hvor er lokføreren?
Toget til Trondheim stod klar til avgang da jeg ankom perrongen. Det var i hvert fall det jeg trodde. Da toget skulle ha gått, kom beskjeden over høyttaleranlegget.
– Lokføreren vår ankom med det andre toget som står ved siden av oss nå.
Dette passet dårlig, for toget til Åndalsnes skulle gå bare ti minutter etter at jeg ankom Dombås.
Hvor er vogna?
Til tross for at vi ble fem minutter forsinket, klarte lokføreren å kjøre inn tida. Åndalsnes-toget stod klar til avgang på sporet ved siden av da vi endelig kom frem, men hvor var vogn nummer 3? Jeg måtte studere plassbilletten i appen nøye. Det stod tydelig vogn 3, men det lille dieselmotorvognsettet bestod kun av to vogner. Jeg satte meg ned på en ledig plass i vogn 2, men fikk raskt en kommentar fra ei jente.
– Jeg tror du sitter på plassen min.
Jeg reiste meg opp og gikk bort til konduktøren som virket stresset.
– Vogn 3 finnes ikke, sa han. – Du må ta drosje.
– Det har jeg ikke tid til, svarte jeg. – Jeg skal på en skinnelangstur og må rekke bussen videre fra Verma.
Endrede planer
Etter å ha bli forsikret om at drosja ville ankomme Bjorli stasjon samtidig med toget, godtok jeg tilbudet under tvil. Jeg gikk bort til fem andre passasjerer som stod utenfor stasjonsbygningen. De hadde også blitt kastet av toget og ventet nå på drosja. Da den omsider dukket opp, kom stasjonsbetjenten løpende etter for å fortelle sjåføren at de hadde en passasjer med dårlig tid.
– Du kan sette meg av på Marstein i stedet, foreslo jeg.
Marstein stasjon er nedlagt, men nå fikk jeg muligheten til å gå etappen Marstein–Åndalsnes i stedet. Da hadde jeg ikke lenger behov for å rekke bussen fra Verma.
Gamle minner
Jeg ombestemte meg på nytt da drosja bare ble ti minutter forsinka. Det var best å holde på Bjorli-etappen siden jeg ikke hadde kart over Marstein-området. Jeg hadde ikke vært på Bjorli siden jeg var 14 år gammel. Da hadde jeg og Aria satt oss i en vogn på Dombås som ble frakoblet resten av toget. Konduktøren blåste i fløyta, men toget rikket seg ikke. Da så vi resten av Åndalsnes-toget forsvinne inn i tunnelen. Vi løp mot kontrollrommet og fikk satt signalanlegget i rødt. Men toget hadde passert siste signal og vi ble sittende fast i Dombås. Historien endte meg at en stasjonsbetjent kjørte oss til Bjorli i sin egen bil.
– Jeg tror du kjørte forbi Bjorli nå, utbrøt jeg.
Jeg hadde tatt frem GPS-en og fulgte nøye med på markøren.
– Skulle ikke du til Marstein? spurte drosjesjåføren forundret og bråstoppet i et kryss.
Bjorli stasjon
Jeg ruslet med den tunge sekken tilbake mot Bjorli stasjon langs den trafikkerte E136. Da jeg nærmet meg sentrum, kunne jeg heldigvis følge en mindre vei som fulgte europaveien tett. Minnene om den fatale togturen for 27 år siden dukket opp på ny da jeg fikk øye på bensinstasjonen. Den var nok en Texaco-stasjon ved mitt forrige besøk. Jeg ruslet bort til den brune trebygningen som lå hundre meter unna veien. Bjorli stasjon ble endestasjonen i 1921 frem til Raumabanen åpnet til Åndalsnes i 1924.
Rafting
Etter å ha lånt stasjonens fasiliteter, var jeg endelig på vei. Jeg var heldig med været. Himmelen klarnet opp og de mørke skyene forsvant. Mindre heldig var jeg med turløypa, for de første kilometerne ville i følge kartet gå langs europaveien. Til tross for mange møtende bobiler og vogntog, fikk jeg flott utsikt over elva Rauma som fulgte veien tett med sine ville stryk. Plutselig fikk jeg øye på en gjeng som holdt på å rafte. Var dette trygt? Rauma hadde nemlig flere fossefall i dette området. Jeg klatret over autovernet for å ta bilde av våghalsene. Kort tid etter satte den første kajakken av sted imot meg. De andre kom følgende etter. De stanset bare noen meter unna meg og tok ikke sjansen på å fortsette ned de ville strykene.
Stuguflåten
Det ble en befrielse å forlate europaveien da jeg ankom Stuguflåten. Nå kunne jeg vandre på en smal gårdsvei som fulgte Raumabanen på oversiden. Det er mulig jeg burde ha utforsket området nærmere, for Stuguflåten hadde nemlig en holdeplass frem til 1990. Jeg ble i stedet nysgjerrig på alle sauene som beitet langs den svingete veien. De var nok ikke like nysgjerrige som meg, for de fleste løp avgårde da jeg nærmet meg. Veien ble brattere enn jeg hadde forutsett. Nå beveget jeg meg høyere og høyere opp i terrenget, men til gjengjeld ble utsikten formidabel. Foran meg dukket majestetiske fjell opp og spektakulære fossefall rant ned fjellsiden på andre siden av dalen. Jeg antok at jeg nå befant meg i Møre og Romsdal og hadde krysset fylkesgrensa fra Oppland.
Idyllisk område
Flere sauer dukket opp da jeg kom frem til en seter med flere gårdsbygninger på begge sider av veien. I følge kartet så det ut for at jeg kunne følge en sti videre nordover mot Verma, men jeg tok ikke sjansen. I stedet fulgte jeg en svingete vei ned mot europaveien igjen. Og det angret jeg ikke på. Nå måtte jeg krysse Raumabanen under en vakker steinhvelvbru. Rett før brua fikk jeg tatt et fantastisk bilde av jernbanen med snødekte fjelltopper i bakgrunnen.
Slettafossen
Europaveien var heldigvis ikke så svingete som ved Bjorli. Dermed trengte jeg ikke å være så oppmerksom på trafikken. Jeg satte opp tempoet slik at jeg ville rekke å ta bilder av den vakre Kyllingbrua før bussen gikk videre fra Verma. Plutselig oppdaget jeg flere parkerte biler med utenlandske registreringsnummer. Det viste seg at jeg hadde kommet frem til turistattraksjonen Slettafossen. Jeg fikk raskt øye på den ville fossen som rant ned i det dype juvet. På brua over fossen stod det flere turister og tok bilde av de enorme vannmassene som rant ned i det 30 meter dype juvet. Det ble en matpause på 20 minutter ved et utsiktspunkt før jeg ruslet videre.
Flere severdigheter
Jeg var godt fornøyd med dagens etappe til tross for mye asfalt. Etappen bød på flere spennende attraksjoner enn jeg hadde regnet med. Nå ventet kanskje turens høydepunkt, nemlig den 76 meter lange Kylling bru som strekker seg over elva Rauma. Steinbrua er den største av bruene på Raumabanen og regnes som en turistattraksjon. Det tok ikke lang tid før severdighetskiltet dukket opp. Jeg tok opp rutetabellen og kikket på klokka. Det var litt over en time til bussen gikk fra Verma. Var det mulig å hoppe på bussen ved Hersel i stedet og i tillegg rekke et bilde av både Kylling bru og Verma stasjon?
Kylling bru
Den fikk øye på steinbrua da jeg kom frem til Verma sentrum. Den lå lenger ned i dalen og vekk fra veien enn jeg hadde håpet på. En sti ledet ned til brua hvor det i følge skiltet skulle være et utsiktspunkt. Ville jeg rekke dette? Jeg regnet på tida og fant ut at det ville bli knapt. Men jeg kunne ikke fortsette uten et bilde av turens hovedattraksjon. Jeg løp over veien og fulgte stien nedover i rask gange. Det ble brattere ned enn jeg hadde forestilt meg. Omsider kom jeg frem til utsiktspunktet og fikk øye på både brua og fem franske turister. Brua virket enorm der den krysset Rauma 59 meter over dalbunnen. Jeg tok noen kjappe bilder og skyndet meg opp mot veien igjen. Det gikk ikke spesielt raskt, for stien var bratt og sekken tung.
Verma stasjon
Da jeg kom opp til veien, kikket jeg på klokka. Jeg hadde 50 minutter igjen. I følge kartet kunne jeg nå Verma stasjon ved å følge sideveien til høyre. Jeg tok sjansen og skyndet meg opp den bratte bakken. Jeg krysset jernbanen under ei bru og fikk omsider øye på den gule stasjonsbygningen. Da begynte en aggressiv hund å bjeffe, så det var nok best å ta et bilde på avstand. Verma stasjon var i likhet med Bjorli en midlertidig endestasjon på Raumabanen fra 1923, men er i dag nedlagt. Et par kilometer unna stasjonen lå Stavemstunnelen, vendetunnelen hvor Raumabanen tar en helomvending inne i fjellet for å klare den bratte nedstigningen. Jeg skulle gjerne ha utforsket vendetunnelen nærmere, men det hadde jeg dessverre ikke tid til.
På hengende håret
Jeg løp ned til veien igjen og fortsatte videre langs europaveien. Nå gjaldt det å rekke bussen fra Hersel som gikk om 35 minutter. Etter 25 minutter var jeg fremme. Jeg løp ut på brua som krysset Rauma for å ta et avslutningsbilde før jeg løp mot bussholdeplassen. I samme øyeblikk kom minibussen kjørende. Jeg fikk en hyggelig velkomst, for bussjåføren var selveste Sondre som hadde sin siste kjøretur før det ble helg. Nå skulle vi hjem til middag og en velfortjent øl.