Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Raumabanen / Lesjaverk–BjorliEtappe

Lesjaverk–Bjorli

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
24 km Asfalt, Grusvei, Sti Middels
En elvesti følges fra Bjorli forbi et gammelt vanntårn og fortsetter på grusveier frem til Lesjaskog. Turen fortsetter på sykkelveien på sørsiden av det lange Lesjaskogsvatnet frem til Lesjaverk stasjon.
Raumabanen. Foto: Erlend Garåsen
Raumabanen. Foto: Erlend Garåsen
Dette ble egentlig en bonusetappe. Jeg hadde oppholdt meg i Åndalsnes noen dager etter å ha gått den spektakulære Aurabanen mellom Holbu og Sunndalsøra. Siden Oslo-toget mitt ikke gikk før i 17-tiden, kunne jeg fint rekke å følge Raumabanen et stykke ved å starte tidlig om morgenen. Strekningen mellom Bjorli og Lesjaverk så ut til å være en ideell etappe.

Sjokk
Det var heldigvis oppholdsvær da Sondre kjørte meg ned til Åndalsnes stasjon denne morgenen. Kvelden før og gjennom hele natta hadde det regnet en god del. Jeg forsøkte å kjøpe togbillett med NSB-appen mens jeg satt i bilen. Da prisen dukket opp, fikk jeg hakeslepp. Turen kostet mer enn togbilletten min mellom Åndalsnes og Oslo. Nesten 300 kroner skulle NSB ha for å frakte meg kun ett stopp på Raumabanen.

Grønt lys
Togsettet stod klar til avgang da vi ankom stasjonen. Jeg gikk bort til konduktøren som virket noe stresset.
– Kan jeg sitte på opp til Bjorli? spurte jeg. – Jeg har allerede billett frem til Oslo senere i dag.
– Toget er fullt, svarte konduktøren. – Kanskje det er noe ledig i bakerste vogn.
Jeg fikk ikke noe klart svar, så jeg satte meg bakerst i toget og ventet til konduktøren var mindre opptatt. NSB skulle ikke få de 300 kronene, noe jeg hadde bestemt meg for. Da et slitent par med rufsete klær begynte å kjefte på konduktøren om billettprisen, kunne det se ut for at det ble vanskeligere å få medhold. Konduktøren var nemlig i dårlig humør nå. Jeg innledet samtalen med Skinnelangs-prosjektet og spurte ydmykt om jeg fikk lov å sitte på gratis. Det var visst helt greit.

Manglende stillevogn
Egentlig burde jeg ha fått 300 kroner som kompensasjon for å slippe all støyen om bord. Med volumet på full guffe, fikk jeg en ufrivillig presentasjon av Trollveggen og andre fossefall på engelsk. Hvor var stillevogna? Raumabanen er vakker, det skal være sikkert og visst. Men at lokaltrafikken skal ha slike satser, det har jeg virkelig problemer med å forstå. Forklaringen må være at NSB ikke får subsidiert billettene siden det er guidede turisttog som trafikkerer strekningen om sommeren.

Vanntårn
Jeg var kaffetørst da jeg steg av toget på Bjorli stasjon 40 minutter senere. Da passet det bra at YX-stasjonen var åpen hundre meter unna. Jeg fylte opp take-away-koppen og satte av sted på skogsveien jeg skulle følge et stykke langs elva Rauma. På veien passerte jeg det gamle vanntårnet hvor damplokomotivene fylte opp kjelen før diesellokomotivene tok over i 1958.

Våt sti
Grusveien lå svært idyllisk til. Det ble nok mer behagelig å høre lyden fra en rennende elv i stedet for den støyende europaveien. Veien fortsatte som en gjengrodd sti som gikk helt inntil elvekanten. Jeg måtte gå forsiktig for ikke å bli våt, for det høye gresset var nokså vått som følge av regnet som hadde falt denne natta. Jeg ga opp da jeg kom frem til en traktorvei som ledet ut til hovedveien. Det var bedre å holde seg tørr på beina enn å tviholde på ruta.

Et snøft
Jeg krysset både Raumabanen og et nedlagt sidespor på en usikret planovergang før jeg kom ut til hovedveien. Heldigvis slapp jeg å rusle langs E136, for kartet viste at jeg kunne følge en grusvei inn i skogen. Jeg passerte flere hyttefelt og krysset tydeligvis en skiløype. Et fareskilt dukket nemlig opp langs veien med en skiløper på. Det var nok muligens andre farer som lusket i buskene, for plutselig hørte jeg et snøft fra skogen. Var det en moskusokse som hadde forvillet seg ned fra Dovrefjell?

Frisbeegolf
Grusveien videre var i dårligere stand enn jeg hadde regnet med. Til slutt endte den i et kratt og jeg måtte rusle gjennom en åker for å komme meg ned til hovedveien igjen. I følge kartet måtte jeg følge E136 et godt stykke frem til Lesjaskog, men det så ut for at jeg kunne slippe unna. For langs veien var det mulig å gå på et grusunderlag som kanskje var en fremtidig sykkelvei. Og ikke nok med det, for det var visst mulig å spille golf i tillegg. «Discgolf & fotgolf» stod det nemlig på skiltet som pekte inn i skogen. «Frisbeegolf» heter sporten på norsk hvor målet kan være alt fra trær til søppelkasser skal vi tro Wikipedia.

Lesjaskog stasjon
Jeg ankom sentrum av Lesjaskog og tok opp telefonen for å sjekke hvor Lesjaskog stasjon hadde ligget. Det var visst bare å ta første mulige stikkvei som ledet ned til hovedveien. Jeg fulgte nøye med på Google Maps som viste et blått stasjonsmerke midt mellom veien og sporet, men hvor var stasjonsbygningen? Et Google-søk ga meg svaret. Bygningen ble revet i 1989 etter at persontrafikken opphørte året før. De eneste restene jeg fant var en treport og et flatt gjengrodd område hvor den trolig hadde stått.

Lesjaskogvatnet
Veien videre ville bli spennende. Planen var å fortsette på turveier sør for Lesjaskogvatnet selv om E136 fulgte sporet tettere. Jeg kryssa Rauma over ei bru og fikk øye på noen benker som var satt opp langs vannet. Dette ville bli et perfekt sted for dagens lunsj. Jeg tok av meg skoene og strakk beina ut langs benken med sekken som ryggpute. 50 meter unna stod en syklist i et kryss og fulgte nøye med på meg.

Jernverk
Etter 20 minutter var jeg på beina igjen. Mannen med sykkelen stod fortsatt i krysset, men han reiste seg da jeg gikk mot ham. Det viste seg at han selv hadde planer om å benytte benken for en matpause, men hvorfor satte han seg ikke bare ned? Det hadde jo bare vært hyggelig med selskap. Jeg tok av på en grusvei som fulgte Lesjaskogsvatnet tett. «Dombås 50 km» stod det på et treskilt som var spikret fast til et tre langs veien. Dette lovet godt, for da fantes det turveier hele veien til Lesjaverk. Grusveien var lite kupert og gikk gjennom en tett furuskog. Mellom trærne kunne jeg skimte det 10 kilometer lange vannet. Innsjøen ble demmet opp i 1660-årene for å gi vannforsyning til jernverket i Lesjaverk som ble etablert i 1659.

Maurtuer
Etter en time kom jeg frem til et veikryss. Nå kunne jeg enten krysse vannet over ei bru og følge E136 videre eller fortsette på en ny grusvei langs sørsiden av vannet. Jeg valgte det siste siden jeg fortsatt hadde godt med tid. Veien videre var i en dårligere forfatning og mer kupert, men til gjengjeld mye flottere. Jeg tror jeg passerte seks digre maurtuer i løpet av de 40 minuttene det tok å komme seg til neste veikryss. Det var fortsatt mulig å fortsette langs den skiltede sykkelveien til Dombås, men jeg valgte å fortsette mot E136 siden jeg nærmet meg togstasjonen. Jeg ville gjerne rekke en ny matbit før jeg hoppa på toget.

Valldalsleden
Jeg skjønte at jeg nærmet meg europaveien da jeg hørte trafikkstøyen bli sterkere. Det hadde vært deilig å ha den på avstand ved å følge den idylliske skogsveien. Jeg ble gledelig overrasket da jeg fikk øye på en sti hvor det var satt opp et pilegrimsmerke. Det så ut for at jeg slapp å avslutte etappen ved å rusle langs E136. Den nye Valldalsleden følger Olav den Helliges fluktrute fra Valldal til Dovre. Vinteren 1028–1029 kom Olav til Valldal med sine skip og flyktet over fjellet til Lesja og videre til Dovre.

Lesjaverk stasjon
Stien jeg nå fulgte var kun delvis inntegnet på UT.no-kartet. Derfor var gleden stor da jeg så at den fortsatte over et jorde der hvor kartet viste at den endte. Raumabanen kom til syne da jeg kom frem til gården på andre siden av åkeren. Valldalsleden fortsatte på en grusvei langs jernbanen og en brun stasjonsbygning dukket opp på andre siden av sporet. Jeg stanset for å ta bilde av Lesjaverk stasjon som stod ferdig i 1921 – tre år før Raumabanen åpnet helt frem til Åndalsnes. Det var fristende å hoppe over gjerdet og jernbanesporet, men det var nok best å fortsette videre på veien selv om det var en omvei. Jeg krysset jernbanen over en planovergang og fikk øye på en åpen Coop-butikk. Kanskje de hadde varmmat? Før jeg gikk til butikken, måtte jeg ta det sedvanlige stasjonsbildet.

Sømløst til Hamar
Det ble en velfortjent matpause på benken utenfor butikken før jeg hoppet på toget en time senere. Siden jeg ikke hadde hoppet på toget i Åndalsnes, hadde noen andre tatt plassen min. Men det var ikke noe problem siden jeg kun skulle en kort tur til Dombås hvor det ble togbytte. Toget fra Trondheim var heldigvis i rute da jeg gikk av toget, så jeg måtte kun vente i fem minutter til det trillet inn til stasjonen. Ferden videre gikk sømløst helt frem til vi ankom Hamar stasjon. Det var da kaoset begynte.

Kaotisk avslutning
– Signalanlegget er nede mellom Oslo og Eidsvoll, sa konduktøren over høyttaleranlegget. – Vi blir stående her inntil videre.
Jeg tok opp telefonen og åpnet Aftenpostens sider.
– Her blir vi nok stående i minst to timer, sa jeg til den eldre mannen ved siden av meg.
Samtlige tog stod som følge av feil i en omformer – alle flytog, lokaltrafikken mellom Oslo og Eidsvoll og regiontogene til Lillehammer. Jeg skjønte at det ville ta lang tid å få togtrafikken i gang igjen.
– Vi har nå skaffet én buss som går direkte til Oslo, sa konduktøren etter en halvtime.
Jeg spratt opp, kasta tingene mine i sekken og løp ut før de andre passasjerene rakk å reagere. Utenfor hadde det allerede samlet seg en liten gjeng. Jeg løp videre da jeg så en buss stanse på andre siden av veien for stasjonen. Og det var nok lurt. Jeg ble nemlig en av de få som fikk være med bussen. Toget ble i følge NSB stående i ytterligere to timer, mens jeg ankom Oslo bare én time etter rutetiden.