Arna–Bergen S
Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
---|---|---|---|
25 km | Asfalt | Middels |
Den aller siste etappen på Bergensbanen følger sporene til Gamle Vossebanen fra Arna til Midtun hvor sporene i dag slutter. Resten av turen går på gang- og sykkelvei mot Minde som er bygget over resten av skinnegangen mot Bergen.
Museumsbane
Første del gikk sørover på en mindre trafikkert vei langs Gamle Vossebanen og Storelva. Det var fristende å bevege seg ned i skinnegangen, men Jernbaneverket hadde tydelig skiltet at all ferdsel på sporet var forbudt. Strekningen brukes nemlig av Norsk Jernbaneklubb som kjører museumstog fra Garnes til Midtun. Vi fikk nøye oss med å ta noen bilder av rustne spor og gamle skilt. Det var idyllisk nok å gå på den smale veien langs elva i strålende solskinnsvær.
Pus
I følge linjekartet til Wikipedia skulle det ligge tre holdeplasser mellom stasjonene Arna og Haukeland. Vi speidet etter disse mens vi stadig måtte inn på nye småveier for å unngå den mer trafikkerte riksveien. Holdeplassene Arnatveit og Espeland så vi ikke noe til. Derimot fant vi en spraglete gråpelset pus som syntes det var stas at vi var på besøk i nabolaget. Etter litt klapp fikk vi lov til å fortsette i retning av Lone. En mann vi møtte på veien anbefalte oss at vi fulgte veien på vestsiden av elva for å slippe unna trafikken.
Haukeland
Da vi ankom Lone, krysset vi jernbanen og beveget oss mot hovedveien igjen. Ved planovergangen antok vi at Lone holdeplass tidligere lå. Vi passerte sporene og satte oss ned i et busskur og tok fram kartet. Var det lurt å fortsette langs den trafikkerte riksveien? Vi fant ut at det gikk en gang- og sykkelsti videre fra Lone til Haukeland, så vi gikk over planovergangen igjen og fortsatte videre sørover. Etter en halvtime kom vi fram til den aller første stasjonsbygningen, nærmere bestemt Haukeland stasjon. Her stod det parkert noen godsvogner og et eldre skiftelokomotiv på et sidespor. Vi ruslet bort og tok noen bilder av lokomotivet og den gule stasjonsbygningen. Det stod Haukeland med store sorte bokstaver på veggen nærmest oss.
Spansk brosjyre
Fra Haukeland ble det vanskeligere å fortsette. Det var slutt på gangveien og vi måtte gå langs den trafikkerte Hardangervegen i stedet. Det ble ikke noe lettere da veien ble smalere og fikk autovern på begge sider. Landskapet ble derimot mye vakrere langs Søylevatnet og Grimevatnet. Vi fikk behov for å ta en pause fra all trafikken og bestilte oss hver vår kaffe ved Brattland camping. Eirik fant seg en turistbrosjyre over Bergen i resepsjonen, men oppdaget at han hadde tatt med seg den spanske utgaven etter vi hadde forlatt stedet. Da begynte det å småregne. Hvor var ponsjoen min? Den hadde jeg visst lagt igjen ved Haukeland stasjon. Jeg tok på meg en hettegenser i stedet.
Dystre Helldal
Veien ble svært svingete og smal. Vi måtte bevege oss helt inntil fjellsiden for at bilene skulle passere oss trygt. Plutselig kikket vi rett inn i tunnelåpningen. Hva gjør vi nå? En liten sti gikk på venstre side av tunnelen som førte inn i et boligområde. Heldigvis kom vi oss rundt ved å følge denne. På andre siden begynte veien å bli bredere igjen. Vi fikk i stedet et nytt problem, nemlig store nedbørsmengder. Var det fordi vi beveget oss i retning av Bergen mon tro? Skyene ble mørkere og mørkere. Årsaken var nok at vi nærmet oss Helldal. Det var nok heller ingen tilfeldighet at Hells Angels hadde sitt lokale her.
Journalist
Mens det hølja ned, fikk Eirik en trang til å gå ned til jernbanesporet på en stikkvei som var sperret med kjetting. Jeg var mest klar for å komme fram til en kafé i Nesttun, så jeg fortsatte videre på veien.
– Erlend, kom ned hit! – Det er noen folk der nede som spør etter deg.
Hadde jeg noen kjente i Helldal? Dette hørtes svært skummelt ut. Jeg gikk ned til Eirik og oppdaget et par turgåere ved jernbanesporet i regnfrakker.
– Er det du som er Erlend?
Den ene av de to turgåerne viste seg å være en journalist fra Lymfeposten, medlemsbladet for folk med lymfeødem. Siden det var vanskelig for oss å komme ned til sporet, avtalte vi å møtes ved Midtun stasjon et par kilometer lengre unna.
Endestasjon
Ved Midtun ble det slutt på jernbanesporene. Jeg ble litt skuffet over at det ikke fantes en stasjonsbygning på stedet som i dag fungerer som endestasjon på Gamle Vossebanen. I stedet stod det oppført en gul åpen ventebu. Det var i hvert fall mulig å søke ly i den. Journalistene tok noen bilder av meg langs sporene. Regnværsbildene ville nok illustrere at dårlig vær ikke stoppet meg i å gå skinnelangs.
– Vil dere sitte på fram til Nesttun, spurte Gro fra Lymfeposten.
– Takk som spør, men her skal det ikke jukses en meter. – Vi må gå hele Bergensbanen, vet du.
Egentlig kom møtet med journalisten litt uventet. Jeg hadde jo avtalt å møte en annen journalist fra Lymfeposten i Bergen i stedet. Kanskje de ikke var helt koordinerte?
Nesttun stasjon
Da vi nærmet oss Nesttun, ble himmelen blå igjen og regnet ga seg. Vi gikk nå på gang- og sykkelsti i stedet og var klare for å finne en kafé for en ny pause. Nye skinner kom til syne, men disse tilhørte Bybanens linje mot Lagunen. Jeg og Eirik diskuterte hvorvidt dette var en trikk eller et unikt transportmiddel. Det ble en lang diskusjon mens vi beveget oss i en av Nesttuns gater. Da vi ikke fant en fristende kafé, forsøkte vi i stedet å finne rester etter Nesttun stasjon. Denne skulle også være utgangsstasjonen for den nedlagte sidelinjen Nesttun-Osbanen som allerede i 1935 ble nedlagt. En eldre dame hadde gitt oss veibeskrivelsen opp en sidegate fra sentrum. Da vi kom inn på Stasjonsvegen, skjønte vi at vi var på riktig vei. På toppen av en bakke lå en gul bygning som huset en garnbutikk. Det måtte være det gamle godshuset. Butikken virket tom. Helt innerst fant jeg ei dame som så ut til å være opptatt med noe.
– Unnskyld, vet du om denne bygningen tilhørte gamle Nesttun stasjon?
Hun smilte og tok meg med ut av butikken.
– Ja, og der borte ser du den gamle melkeboden, lød svaret mens hun pekte på en grå avlang lagerbygning.
Sykkelvei
En sykkelsti hadde blitt bygget over den gamle traséen videre fra Nesttun. Den rette veien ga en tydelig indikasjon på nettopp dette. Vi fulgte sykkelveien ganske lenge til vi kom fram til Hop stasjon. Den hvite stasjonsbygningen står fortsatt, men fungerer i dag som en privatbolig ved Troldhaugvegen. På veien videre fram mot Minde fantes det dessverre få rester etter jernbanen med unntak av sykkelstien vi nå gikk på. Den gikk et stykke langs den sterkt trafikkerte E 39, men det fantes heldigvis noen grønne lunger underveis. Spesielt etter vi hadde passert et boligfelt ved Paradis.
Reperbanen
Vi møtte igjen jernbanesporene ved Minde godsterminal. Her satte vi oss på en trapp og spiste siste del av nista før vi fortsatte gatelangs mot Bergen. Ved Fjøsangerveien passerte vi en lang gul bygning som i sin tid var en reperbane. Her ble tau og trosser produserte av plantefibre. Denne tekstilindustrien hadde sin storhetstid frem til skipsfarten gikk over fra seil til damp på slutten av 1800-tallet.
I mål
Det var på tide å sende en SMS til Marit fra Lymfeposten for å fortelle at vi nærmet oss Bergen. På høyre side av oss så vi opp mot Ulriken, den alternative ruta vi kunne ha gått mellom Arna og Bergen. En stor svart sky lå over fjellet. Det var sikkert greit at vi hadde tatt veien langs Gamle Vossebanen i stedet. Vi fortsatte skinnelangs Bybanen inn mot sentrum i retning av sentralstasjonen. Diskusjonen rundt dette med trikk versus bybane fortsatte, men vi lot temaet ligge da vi gikk inn i stasjonsbygningen. Der stod Marit og mannen som ville ta nye bilder av meg foran lokaltoget mot Arna. Deretter bar det rett til hotellet for en dusj og videre mot Pingvinen hvor jeg spiste kjøttkaker og Eirik lapskaus. Resten av kvelden feiret vi sammen med et par andre på Kafé Magnus. Og det var virkelig grunn til å feire med vel gjennomført Bergensbanevandring. 485 kilometer langs turstier, asfalt og over tøffe fjell.