Lesja–Lesjaverk
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 26 km | Grusvei, Sti | Krevende |
Valldalsleden følges nesten hele veien fra Lesjaverk til Lesja. Langs den historiske kongeveien passeres et bombekrater, et myteomspunnet tjern og en hellig kilde. Siste del av ruta går på en forbygging langs Lågen.
Pilegrimsleden. Foto: Erlend Garåsen
Valldalsleden
Jeg hoppet av toget på Lesjaverk stasjon og spiste en enkel lunsj i venterommet før jeg satte av sted. Planen var å følge deler av sykkelveien til Dombås, men løypa ble straks endret etter at jeg krysset jernbanesporet. Til venstre var det nemlig skiltet til Gamle kongevei, og stien var også en del av Valldalsleden. Denne 150 kilometer lange stien starter i Valldal på Sunnmøre og møter Gudbrandsdalsleden i Dovre.
Merkelige fundamenter
De første hundre meterne av Pilegrimsleden fulgte Raumabanen tett. Plutselig passerte jeg to velkjente fundamenter på hver sin side av sporet. Jeg hadde blitt tipset om disse før turen og fått i oppgave å finne ut hva de hadde vært. Gikk det en bro over her eller var det rester etter vanntårn? Jeg tok et par bilder og fortsatte inn i skogen.
Bombekrater
Det var behagelig å søke ly for sola, for dette ville bli en varm dag. Det var vindstille og jeg hadde glemt å smøre meg med solkrem. Til høyre for stien passerte jeg et stort hull i bakken. I følge informasjonstavla ved siden av var det et bombekrater fra annen verdenskrig. Mens kongen og regjeringen flyktet på vei mot Åndalsnes i april 1940, startet tyskerne et bomberaid over Lesja.
Skåpårtjønna
Jeg måtte stoppe opp og studere den inntørka myra jeg passerte. Den hvite sanden i bunnen gjorde området til en flott skue. Skåpårtjønna har faktisk skapt undring blant folk i århundrer. Når de andre nærliggende bekkene er fulle av vann om våren, blir dette tjernet knusktørt. Men når varmen kommer og elvene minker, fylles tjernet opp av vann og renner over. Det sies at det blir gode avlinger når tjernet er fullt.
Olavskjelda
Jeg fortsatte i Olav den Helliges fotspor, for Valldalsleden følger hans fluktrute fra vinteren 1028–1029. Håkon Jarl var etter ham, så han dro skipene sine på land i Valldal og gikk over fjellet og videre på stien jeg nå gikk. Kanskje jeg burde ha fylt opp vannflaskene med hellig vann, for nå passerte jeg selveste Olavskjelda. Her velsignet han kilden og sa at den aldri skulle gå tom eller fryse til is om vinteren. Men jeg fant meg min egen oase. Et steinkast unna var det satt opp flere benker under noen trær. Det ble nok solbærsaft i stedet for vigslet vann.
Leke med skjebnen
Landskapet åpnet seg opp og jeg hadde ikke lenger noen trær som beskyttet meg mot den sterke sola. Bare jeg ikke ble like svidd som veden i dette området. Jeg passerte nemlig flere kullmiler, og her ble trekull fremstilt ved hjelp av brenning. Jeg burde nok ha tatt hintet med det inntørka tjernet, og nå som jeg heller ikke hadde drukket av Olavs kilde, lekte jeg virkelig med skjebnen.
Heftig bakke
I følge kartet ville jeg snart møte den andre stien jeg opprinnelig skulle følge. Jeg passerte en idyllisk elv som rant gjennom et olivengrønt, eventyraktig landskap. Deretter fulgte jeg en annen elv hvor det fortsatt lå snøflekker igjen på bakken. Jeg kjente at svetten rant mens jeg vandret opp den endeløse bakken. Omsider flatet den ut, men jeg måtte sette meg ned for en drikkepause før jeg kunne fortsette. Nå gjaldt det å følge med på kartet, for jeg skulle snart ta av fra Pilegrimsleden på en ny sti ned til Lågen.
Purkelykkjedalen
Etter tre kilometer fant jeg den kryssende stien. Egentlig kunne jeg ha fortsatt på Pilegrimsleden, men det så ut som at jeg hadde funnet en snarvei. Den bratte stien var dekket av dyp sand og ledet inn i en tett skog. Nå gikk jeg i Purkelykkjedalen. Det hørtes skummelt ut, og jeg begynte å tenke på filmen Piknik med døden, eller Deliverance som den heter på engelsk.
Matpause
Jeg kom meg helskinnet gjennom dalen. Nå fulgte jeg en ny sti langs en åker i et gjørmete område, men etter hvert kunne jeg heldigvis fortsette på en solid grusvei. Jeg kjente at jeg begynte å gå tom for energi, så jeg fant et idyllisk område ved et tjern hvor jeg kunne sette meg ned. Det hjalp på energien med varm gryterett fra mattermosen. Bare det var nok drikke til resten av turen, for nå hadde jeg bare en halv flaske med saft igjen.
Forbygginga
Jeg møtte på Pilegrimsleden igjen og fortsatte langs en vei jeg virkelig hadde sett frem til. Forbygginga var en svært idyllisk vei som fulgte Lågen tett. For å sikre området mot flom, ble det på 1970- og 80-tallet bygget en over 10 kilometer lang forbygging langs Lågen. Selv hvor idyllisk den enn var, begynte jeg å slippe opp for energi. Jeg følte meg fullstendig kokt i topplokket, så jeg måtte slenge meg ned i nærmeste skyggelagte grøft. Samtidig kom det en traktor kjørende. Mannen stanset og slo av motoren.
– Du er en sånn pilegrim?
– Nei, jeg følger hele jernbanenettet til fots, svarte jeg.
– Ah, det er deg det, ja.
Så kjørte han videre.
Avkjøling
Matbutikken stengte om en halvtime, og jeg hadde undervurdert hvor lang forbygginga var. Jeg fikk leve på restene av gryteretten og de få knekkebrødene jeg hadde i sekken. Det var bare å bite tennene sammen, men etter bare en kilometer havarerte jeg i en ny grøft. Jeg fikk karret meg ned til Lågen og tok av meg skoa. Så vasset jeg uti det strie vannet. Det føltes kaldt, men samtidig behagelig. Bilen som kjørte forbi stanset, og sjåføren tittet forundret ned på meg. Det fikk stå sin prøve.
Uoppnåelig mål
Jeg lot Google Maps finne den korteste ruta til Kolstad gård hvor jeg skulle overnatte. 1 time og 20 minutter. Det føltes ut som et uoppnåelig mål, men jeg måtte bare reise meg opp og vagge videre. Den bratte bakken opp til E136 var jeg ikke forberedt på. Etter kanskje fire korte pauser var jeg endelig på toppen. Deretter hinket jeg bortover den harde asfalten. Jeg var nå nesten helt tom for energi. Klokka var snart halv åtte, og jeg skulle ha vært fremme ved gården for halvannen time siden.
Eldhuset
Selv om den siste kilometeren gikk i nedoverbakker, ble den svært tung. Da jeg omsider nådde frem, dukket Anne Marie opp. Hun ga meg nøkkelen til Eldhuset jeg hadde leid, en eventyrlig liten hytte uten innlagt strøm. Det var godt og svalt innendørs. Jeg satte fra meg sekken og tok frem den ene premieølen jeg hadde tatt med meg – en mangoøl fra Ægir. Det tok ikke lang tid før jeg var i seng, men klokka fem om morgenen måtte jeg opp for å kaste opp. Jeg hadde virkelig gått på en skikkelig smell. Å gå så langt i solsteika uten tildekket hode var ikke særlig smart. Eller var det straffen for å ha ignorert Olavs velsignede kilde?