Holbu–Sunndalsøra
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 21 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Aurabanen fremstår i dag som en spektakulær turvei fra Holbudammen til Topp-heis som fraktet vognene 620 høydemetre ned til Dalen. En bratt fjellsti langs heistraséen følges ned til Dalen stasjon hvor Aurabanen fortsetter som en gjengrodd sti til Linset. Resten av traséen er erstattet av fylkesveien frem til Sunndalsøra.
Aurabanen. Foto: Erlend Garåsen
Krise
Ti dager før avgang, oppdaget jeg en kommentar på Facebook-eventet jeg hadde opprettet. Terje hadde lagt ut et bilde av et skilt som fortalte at grusveien langs linja var stengt på grunn av anleggsarbeider. Dette var uheldig siden jeg hadde opprettet et offentlig Facebook-arrangement og Aura Avis hadde trykket en pressemelding om turen. Jeg ringte Oddvar som var byggeleder og ansvarlig for det oppstartede veiarbeidet.
– Vi er nok ferdig til dere skal gå, lød svaret. – Men se bort ifra det skiltet når dere ankommer.
Jeg håpet virkelig at dette gikk i orden.
Dobbel krise
To dager før avreise ringte Sondre – en gammel studievenn jeg skulle bo hos i Åndalsnes.
– Jeg får ikke barnefri og kan ikke bli med på turen.
Hva i all verden skulle jeg gjøre nå? Mange hadde meldt seg på arrangementet og jeg hadde gått offentlig ut i avisa om at jeg skulle gå Aurabanen.
– Det her ordner vi, svarte Sondre da han hørte jeg ble bekymret. – Men da må jeg låne bil, for min står på verksted.
Jeg hadde mange tanker i hodet da jeg satt på toget til Åndalsnes et par dager senere. Skulle jeg i stedet gå Raumabanen og avlyse turen langs Aurabanen? I så fall ville jeg tape ansikt.
Nødplan
Kvelden før selve arrangementet hadde jeg laget en nødplan. Jeg hadde kontaktet en av deltakerne som skulle kjøre helt fra Kristiansund. Hvis jeg tok 6.15-bussen fra Åndalsnes til Molde og bytta buss videre mot Kristiansund, kunne han plukke meg opp på veien. Da gjenstod det å rekke bussen tilbake som gikk 19.20 fra Batnfjordsøra. Det kunne bli knapt.
– Jeg har fått lånt en bil, sa Sondre da vi satt i stua kvelden før. – Jeg kjører deg og tar med barna.
Kort tid etter sendte Oddvar fra Statkraft meg en SMS. Anleggsarbeiderne hadde visst laget en provisorisk bru over Langdalselva hvor vi kunne passere. Og ikke nok med det. Storm hadde endret værvarselet. Det var ikke lenger meldt grisevær, men sol og varme.
Sykkelbygda
Jeg var svært lettet da jeg satte meg i bilen dagen etter. Alle var i godt humør, også barna i baksetet som skulle på langtur. Sondre hadde planlagt en rundreise i Sunndal for å besøke alt fra spektakulære fossefall til helleristninger.
– Der er det en sykkel til, sa Christine.
Christine og William hadde startet tellinga fra baksetet. For langs fylkesveien mot Eresfjord er det nemlig satt ut over 70 sykler.
– Der er det to til, ropte barna i kor.
Eresfjord har erklært seg selv som selve sykkelbygda. Men eget sykkelritt og eresfjordingen Vegard Lied som nordisk mester, har «Eresfjord Bike Art Project» blitt realisert. Målet er å få satt ut hundre fargerike sykler rundt i bygda.
Tidlig ute
Vi kom frem til Sunndalsøra nesten en time før det offisielle oppmøtetidspunktet ved Dalen. Dalen stasjon lå én mil sør for Sunndalsøra hvor det gikk jernbaneheis 620 meter opp fjellsida til den øvre traséen mot Osbu. «Topp-heis» ble ansett som et ingeniørmessig mesterverk da den åpnet i 1916. Plutselig fikk jeg en tekstmelding. Det var Per Eirik fra Kristiansund som fortalte at han var en halvtime forsinka. I stedet for å vente, kjørte vi videre sørover mot Dalen for å gjøre oss kjent i området. På veien oppover Litldalen kikket vi etter den gamle traséen. En del av veien vi kjørte på var faktisk lagt over det gamle sporet etter nedleggelsen i 1954, men noen kilometer sør for Dalen gikk traséen på andre siden av Litldalselva.
Uten dekning
Vi stoppet ved en bomstasjon hvor det koster hundre kroner å passere. Jeg tok opp telefonen for å poste i eventet at det var bompenger å betale, men området var visst uten dekning. Veien begynte å gå bratt oppover fjellsiden da vi fortsatte opp dalen.
– Her kan det da umulig ha gått en jernbane, sa jeg til Sondre. – Og hvor er restene etter jernbaneheisen?
Uten telefondekning kunne vi ikke gjøre annet enn å snu. Det var enklere sagt enn gjort, for veien var smal og det fantes få steder hvor det var mulig å snu bilen.
– Var det Per Eirik som kjørte forbi? undret jeg.
En mann med kano på taket passerte oss da vi var på vei tilbake til Dalen.
Avmarsj
Da vi kom ned til bomstasjonen, hadde flere biler parkert i området.
– Er det du som er Erlend? spurte mannen med kameraet i hånden.
Aura Avis hadde visst sendt ut en journalist som skulle bli med oss på dagens etappe. Kort tid etter dukket Cathrine opp. Hun hadde dratt med seg ti deltakere fra Underleir – Øksendals godlynte leirskole for voksne. Da Petter Innvik dukket opp, var vi klare for avmarsj. Han kjente Aurabanens historie godt og hadde påtatt seg oppdraget som guide denne dagen. Vi fylte opp bilene for å kjøre avsted mot Holbu, men lot et par stå igjen. Ellers fikk vi ingen transportmuligheter når vi kom ned fra fjellet senere på dagen.
Juks?
Vi lot Petter kjøre først som var mest kjent. Veien opp til Holbu var bratt og svingete. I løpet av kort tid nærmet vi oss tregrensa. Det var sprøtt å tenke på at det hadde gått jernbane i dette fjellområdet. Plutselig tok Petter av til høyre og stanset ved en parkeringsplass. Jeg skjønte at vi hadde kommet til Holbuvannet, for dette området hadde jeg studert nøye på kartet.
– Dette blir jo juks, sa jeg til Sondre. – Vi må jo starte fra Osbu i stedet.
I 1941 ble nemlig Aurabanen forlenget to kilometer fra Holbu til Osbu. Jeg gikk ut av bilen og forsøkte å endre startpunktet, men det var for sent. Flere andre biler hadde allerede rukket å parkere og folk var på vei ut av bilene. Men det fikk stå sin prøve. Det fantes nemlig ingen stasjon ved Osbu slik det gjorde ved Holbu. Og det er jo som regel ved endestasjonene jeg starter etappene mine.
Holbu stasjon
Jeg og Cathrine ruslet i enden av demningen for å ta noen bilder mens de andre gjorde seg klare. Da fikk jeg øye på restene etter jernbanebrua som lå øst for Holbu stasjon. Jeg tok et bilde av brukarene før jeg ruslet tilbake til de andre. Da fikk jeg øye på den velkjente bilen med kanoen på taket. Det var visst Per Eirik vi hadde passert da vi var på vei ned til Dalen. Det var godt vi hadde med oss to sporhunder på dagens etappe i tilfelle vi mistet flere turdeltakere underveis. Og de skal være flinke til å snuse opp jernbanespor sies det.
Spektakulær utsikt
De to første kilometerne gikk langs en godt opparbeidet grusvei som hadde blitt lagt over den gamle jernbanetraséen. Utsikten ned mot Styggedalen og Litldalen var spektakulær. Bare været holdt, for på himmelen hadde det samlet seg noen mørke skyer. Vi kom frem til et kryss etter at vi hadde passert Reinvasselva over ei bru. Petter Innvik hadde allerede tatt av på den forfalne grusveien til høyre. Dette liknet mer på en nedlagt jernbanetrasé i mine øyne. Per Eirik benyttet anledningen til å slukke tørsten ved å fylle opp trekoppen sin fra elva før vi ruslet videre. Folk gikk i forskjellige tempo. Først i rekka gikk kanskje turens mest entusiastiske deltaker, nemlig en av hundene med halen logrende som en propell.
Historietime
Petter Innvik klatret opp på en liten høyde langs traséen og vendte seg mot oss. Tiden var inne for en liten historietime om Aurabanen og kraftutbyggingen i Sunndal. Historieformidling kunne han, for Petter har nemlig jobbet som lærer. Etter en kort introduksjon om anleggsbanen, fortsatte vi videre nordover langs traséen. Den ble mer spektakulær jo lenger vi gikk. Dette var ingen tur for de med høydeskrekk. Nå gikk vi nemlig langs en fjellhylla hvor det var over 600 meter ned til dalbunnen.
Taubanene
Petter skyndet seg forbi oss og stanset foran restene etter taubanen som gikk opp Vassdalen.
– Her ble materiell transportert opp under byggingen av Aura-anlegget, sa Petter. – Før taubanene måtte folk bære utstyret opp den bratte fjellsiden.
Det fantes fire andre slike taubaner i tillegg til jernbaneheisen. De ble bygget i tilknytning til arbeidsstedene som ble etablerte langs traséen. Formålet med Aurabanen var jo å frakte utstyr til byggingen av Aura kraftverk som ble satt i drift i 1953.
Eikeli
Neste stopp ble anleggsplassen Eikeli. Her stod det tidligere en stor brakke, et verksted og et kompressorhus. Anleggsområdet hadde også sin egen taubane som gikk opp fra Nedre Sandvatn. Eikeli ble etablert i forbindelse med byggingen av tilløpstunnelen mellom Holbu og Aura kraftverk. Arbeidsbrakka kunne huse totalt 80 arbeidere.
– Jeg og Oddvar gikk inn i tunnelen for noen år siden, sa Petter og pekte ned fjellsiden. – Det var litt av en tur.
Sandvasshaugen
Det tok ikke lang tid før nye spennende rester dukket opp. Nå gikk vi på en del av jernbanetraséen hvor svillene fortsatt lå på bakken. Svillene var såpass godt plantet ned i grusen at de ikke fremstod som hindringer. Å gå i skinnegangen er nemlig hardt for beina, for avstanden mellom hver sville er ikke ideell for menneskeføtter. Vi hadde nå kommet frem til Sandvasshaugen hvor det også lå arbeidsbrakker i følge det forfalne skiltet som var satt opp av kommunen og Statkraft.
Adgang forbudt
Da vi hadde rundet en sving, dukket en gul gravemaskin og andre mindre anleggsmaskiner opp. Et skilt fortalte oss at det var forbudt å fortsette. Vi hadde visst kommet frem til den beryktede sperringen som hadde stresset meg dagene før. Hadde anleggsarbeiderne rukket å lage en passasje over Langdalselva slik at vi kunne passere? Vi kunne høre fossen på lang avstand. Da vi kom nærmere, fikk vi øye på metallrista som var lagt over den strie elva. Det var godt, for ellers hadde det blitt vading.
Topp-heis
Traséen gikk mellom to store fjellskjæringer og fortsatte i et stupbratt område. Denne delen var i en mye dårligere stand. Vi krysset en ny elv over ei trebru og fikk øye på en diger stabel med sviller langs veien.
– En jernbaneskinne, utbrøt jeg.
Cathrine hoppet opp på skinna for å balansere mens jeg tok bilder.
– Er vi fremme? spurte jeg da vi kom frem til en stor åpen plass.
Foran oss stod grunnmuren igjen etter en større bygning. Til høyre lå restene etter «Topp-heis», jernbaneheisen som fraktet vognene 620 meter ned til Dalen stasjon. Derfra fortsatte Aurabanen i 11 kilometer langs Litldalselva frem til Sunndalsøra stasjon.
Nedstigningen
Etter en halvtimes matpause var det på tide å starte på nedstigningen, men hvor gikk stien? Petter fant den etter litt leting. Å følge heistraséen var nok altfor farlig, for den gikk svært bratt ned fjellsiden. Plutselig begynte det å regne. I løpet av kort tid ble berget såpeglatt. Det tok ikke lang tid før jeg skled og falt. Jeg slet med å få fotfeste med de glatte fjellstøvlene mine og ble hengende etter resten av turgjengen. Petter måtte ha hatt noen skikkelig gode sko, for nå hadde han et stort forsprang og var ute av syne.
Mistet stien
– Vi har mista stien, hørte jeg noen rope foran meg.
Da oppdaget jeg at vi nærmest stod ved kanten av et stup som gikk flere hundre meter rett ned. Hva i all verden skulle vi gjøre nå? Det var vel for tidlig å be om assistanse fra et Sea King-helikopter. Baktroppen påtok seg ansvaret for å lete etter stien og kunne i løpet av kort tid meddele fortroppen at den hadde blitt gjenfunnet. Baktroppen ble den nye fortroppen som viste vei. Stien gikk svært bratt videre ned fjellsiden og jeg falt flere ganger på veien ned. Verst var det for de to hundeeierne. Det var ikke lett å holde igjen de firbeinte som hadde bedre fotfeste enn oss tobeinte.
– Se regnbuen! kunne jeg høre noen rope foran meg.
Alle stanset og ble målløse. En vakker regnbue strakk seg fra den ene siden av dalen til den andre. Sola hadde kommet tilbake.
Skytebane
Vi måtte nærmest rappellere for å komme oss videre. Det var festet et tau i fjellet hvor det var mulig å holde seg fast. Det gikk ikke spesielt raskt, men etter halvannen time var vi endelig nede. Og dette til tross for at stien bare var litt over to kilometer lang. Til sammenlikning hadde Topp-heis en lengde på 1,3 kilometer. Folk var svært slitne og ivrige etter å komme seg til bilene. Selv om det verket i leggene mine etter den strabasiøse ferden ned fjellet, var jeg innstilt på å fortsette de elleve kilometerne frem til Sunndalsøra. Vi kom inn på en grusvei som gikk gjennom et skytefelt. Var dette trygt? «Advarsel Skytebane» stod det nemlig på det gule skiltet. Jeg var nok mest bekymret for ikke å finne restene etter Dalen stasjon, for hvor lå den? Dessverre fant jeg ingen rester etter hverken stasjonen eller nedre del av jernbaneheisen. Veien krysset Litldalselva og vi kom frem til stedet hvor vi hadde parkert bilene.
– Blir noen med å gå videre til Sunndalsøra? spurte jeg.
Folk så rart på meg som om jeg skulle fortalt en vits ingen forstod. Jeg skjønte at jeg kom til å gå alene.
– Ikke gå glipp av damplokomotivet i Sunndalsøra, sa Petter før han satte seg inn i en bil.
Busmarsjen
Jeg gikk tilbake til stedet hvor vi kom ned fra fjellet. Det var et stykke å gå, men jeg ønsket å finne ut hvor Dalen stasjon hadde ligget. Det ble skummelt å passere skytebanen alene selv om den neppe var i bruk denne dagen. Jeg snudde da jeg kom frem til fjellstien, men tok noen bilder i tilfelle jeg stod på stasjonsområdet. Deretter gjenstod det å finne jernbanetraséen videre som i følge kartet fulgte elva på vestsiden. Jeg gikk opp til noen brakker mens jeg studerte UT.no-appen nøye. Til tross for at den viste traséen som en stiplet linje, kunne jeg ikke finne den. Omsider fant jeg en gjengrodd sti som gikk rett inn i skogen. Det var tydelig at denne delen av Aurabanen ikke var ryddet. Det var nok i bedre stand i tiden da «Busmarsjen» ble arrangert. I over 20 år kunne en delta i marsjen som gikk fra Holbu til Linset. Det årlige arrangementet hadde opptil 300 deltakere, men hadde blitt avviklet i 2010 som følge av dalende interesse.
Måtte snu
Stien var vanskeligere å følge enn jeg hadde trodd. Til tross for at jeg hadde fjellstøvler, ble jeg klissvåt etter å ha vadet over Brubekken. Jeg snudde og ruslet tilbake mot Dalen. Det var nok best å følge hovedveien videre mot Sunndalsøra. Veien hadde jo blitt lagt over jernbanetraséen de siste kilometerne frem til Tredal, så det ble ikke feil med litt asfalt i stedet.
Takket nei
Jeg fant ikke en levende sjel da jeg kom ut på fylkesveien igjen. De andre hadde nok kommet seg videre. Himmelen ble blå og jeg kunne fortsette i t-skjorte videre på ferden. Plutselig stanset det en bil ved siden av meg.
– Skal du sitte på? spurte sjåføren.
Nå passerte den ene bilen etter den andre som hadde parkert ved Holbudammen. Jeg takket nei siden jeg hadde bestemt meg for å følge hele jernbanestrekningen. Kort tid etter stanset en ny bil og jeg fikk det samme tilbudet.
Linset
Jeg kom frem til Linset hvor det var satt opp et historisk skilt med bilder av både taubanen og Aurabanen. Det var nok her jeg ville ha endt opp hvis jeg hadde fulgt den gjengrodde og gjørmete stien fra Dalen. Plutselig ringte telefonen.
– Hvor er du? spurte Sondre.
– Jeg har noen kilometer igjen, svarte jeg.
Jeg satte opp tempoet slik at Sondre og barna slapp å vente for lenge på meg.
Tredal stasjon
En time senere fikk jeg øye på en velkjent bil som tutet da den passerte. Det var visst Sondre. Han snudde og stanset ved siden av meg.
– Jeg er snart ferdig, sa jeg småstresset. – Jeg skal bare ta et bilde av Tredal stasjonsområde først.
– Jeg møter deg i sentrum, svarte Sondre og kjørte videre.
Det begynte å bli sent og jeg fikk dårlig samvittighet på grunn av barna. Dette hadde blitt en lang dag for dem. Jeg tok av til høyre på Tredalsveien, men måtte først ta noen bilder av krysset siden jeg ikke visste nøyaktig hvor stasjonen hadde ligget. Her gikk det også et 1,5 kilometer langt sidespor ned til Hammerkaia. Selv om Aurabanen hadde en sporvidde på 750 millimeter, utvidet tyskerne sidesporets sporvidde til 900 millimeter under okkupasjonen.
Jernbanebrua
Jeg skjønte at jeg gikk i «sporet» da sykkelveien fortsatte i en svak bue mot brua som krysser elva Driva. Dessverre ble den gamle jernbanebrua revet for å gi plass til en ny som stod ferdig i 2016. Den opprinnelige jernbanebrua ble benyttet av den østgående biltrafikken etter Aurabanens nedleggelse. Til tross for at den gamle anleggsbanen mistet enda et kulturminne, var det folkefest dagen brua ble offisielt åpnet. Nybrua åpna nøyaktig hundre år etter at den opprinnelige stod ferdig i 1916.
Sunndalsøra stasjon
Jeg krysset brua og passerte det enorme industriområdet til Hydro Aluminium på venstre hånd. Her gikk Aurabanen i en svak venstresving og fortsatte tvers over det inngjerdede området. Etter det jeg vet finnes det ingen synlige rester etter stasjonsbygningen som en gang lå der inne. For selv om Aurabanen var en anleggsbane, var stasjonen betjent for persontrafikk. Banen hadde egne personvogner som egentlig var ombyggede kassevogner med tynne tak og vegger. Det fantes ingen rutetabeller på Aurabanen, for personvognene ble påkoblet anleggstoget som hadde irregulær trafikk.
Godt humør
William kom løpende imot meg da jeg nådde frem til en rundkjøring.
– Vi har parkert her borte, sa yngstesønnen til Sondre.
Jeg ble lettet da jeg så at han var i strålende humør. De hadde tydeligvis hatt en fin dag til tross for at de måtte vente i flere timer på meg. Vi satte oss i bilen og kjørte av sted mot Åndalsnes. Hvor mange sykler klarte vi å telle denne gangen mon tro? Christine og William hadde funnet 25 stykker på veien til Sunndalsøra.