Overhalla–Namsos
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 25 km | Asfalt, Sti, Jernbane | Middels |
Fra Overhalla følges en oldtidsvei i skogen frem til Skage stasjon. Deretter følges Namsosbanens trasé gjennom fem tunneler og over flere bruer. På denne delen er det i dag mulig å leie dresin.
Brudalsøy tunnel. Foto: Magnús Þór Magnússon
Overhalla stasjon
Vi parkerte bilen der vi hadde avsluttet gårsdagens etappe – ved planovergangen nær stasjonsområdet til Overhalla. Steinar stod og ventet på oss da vi kom fram. Vi ble visst flere på dagens etappe.
– Vent på meg! – Jeg må ta et bilde av stasjonsområdet først, sa jeg.
Jeg fór inn grusveien og bort til grusplassen som i dag fungerer som BMX-bane. Det var ikke godt å si hvor selve stasjonsbygningen stod, så jeg tok et bilde av hele området på avstand. Bygningen ble nemlig revet i 1987. Deretter løp jeg tilbake til de andre som ventet ved planovergangen. Sporet vestover virket ryddet og var lett å følge.
Snarvei
Sporet ble gradvis mer gjengrodd og utfordrende å følge.
– Vi tar en snarvei gjennom en historisk sti, sa Øystein.
Magnús og Maria måtte rekke bussen til Steinkjer i syvtiden, så vi kunne ikke utsette oss for uforutsette hendelser denne dagen. Da fylkesveien krysset jernbanen over en planovergang, valgte vi å følge denne et stykke.
Gjørmete område
Vi ankom et kryss og fylkesveien delte seg i to. Midt i mellom de to veiene forsvant det en skogsvei inn i skogen. Det var den historiske ruta vi skulle følge mot Skage. «Vikingvegen» var en oldstidsvei som etter C 14-undersøkelser kan dateres tilbake til 1000-tallet.
– Er du sikker på at dette er den smarteste ruta? spurte jeg noe bekymra.
Midt i veien rant det en bekk og underlaget var gjørmete flere steder. Turskoa mine var fortsatt søkkvåte etter gårsdagens etappe og jeg hadde kun på meg noen lette sko. Veien fortsatte som sti opp i høyden og vi fikk flott utsikt på høyre hånd. Stien ble heldigvis tørr og fortsatte inn i en flott granskog.
Myggsverm
Vi kom ut av skogen og passerte et område hvor underlaget bestod av leire. Det så ut for at veien kunne kollapse når som helst, men Øystein forklarte at dette var naturlige forekomster som hadde ligget der lenge. Plutselig var jeg omsvermet av mygg. Jeg forsøkte å løpe vekk fra myggsvermen, men de fulgte raskt etter. De andre lo mens jeg slo og fektet med armene.
– Vi kan hente myggspray hos meg, sa Øystein. – Vi passerer straks huset.
Og det gjorde vi. Veien ledet ut i fylkesveien og jeg kjente meg raskt igjen. De andre ventet i krysset mens jeg og Øystein stakk opp til huset for å bevæpne oss mot de små krigsflya.
Skage stasjon
Vi ruslet i samlet tropp ned til Skage stasjon som lå et par kilometer unna. Der ville vi møte foreldrene til Steinar som skulle bli med oss videre til Namsos. Øystein ledet vei og dro oss inn i et gjengrodd kratt. Bak noen trær fikk vi øye på en rød avlang brakke. Vi hadde funnet restene etter Skage stasjon. Like i nærheten hadde foreldrene til Steinar parkert. Nå stod Øistein og Marit med tursekken klar for å vandre de 15 gjenstående kilometerne frem til dagens mål.
Utrygg bru
Traséen videre fra Skage var ryddet og lett å følge. Nå fulgte vi Namsosbanen i et idyllisk område med åkrer på begge sider og Namsen på venstre hånd. Da vi skulle krysse den 65 meter lange jernbanebrua over Myrelva, ble det straks mer utfordrende. Trebjelkene på sida av brua ga etter, så jeg valgte å balansere på svillene midt i skinnegangen i stedet. Mellom svillene kunne jeg titte rett ned i elva som rant et godt stykke under meg. Det virket som om bruene på dagens etappe var i dårligere stand, og det er kanskje ikke så rart. For denne delen av Namsosbanen mistet all trafikk allerede i 1999, mens godstransporten fortsatte mellom Skogmo og Grong frem til 2005.
Bergeng tunnel
Plutselig forsvant jernbanen inn i et svart hull i fjellet. Vi hadde kommet frem til dagens første tunnel, nemlig den 150 meter lange Bergeng tunnel. Jeg slo på live-funksjonen på Facebook og filmen mens jeg fortalte eventuelle seere om Namsosbanens historie og dagens etappe. Jeg slo av da jeg vandret inn i tunnelen siden jeg uansett ville miste dekningen.
– Har du lommelykta klar? spurte jeg Magnús som allerede hadde gått inn.
Jeg var ikke tålmodig nok til å vente, så jeg fortsatte inn i mørket på egenhånd. Lyset fra andre enden av tunnelen lyste opp traséen i tilstrekkelig grad.
Møtende dresiner
Det tok ikke lang tid før en ny tunnel dukket opp. Tunnelåpningen til Brudalsøy virket sikrere siden den var forsterket med mur. Dessuten var den bare 29 meter lang. Rett før tunnelen lå den tidligere Grytøya holdeplass, men vi kunne ikke finne noen synlige rester eter den. Namsosbanen fulgte Namsen tett da vi kom ut av tunnelen. Plutselig kom det kjørende noe i mot oss. Var det toget til Grong?
– Dresin! ropte Steinar.
Vi gikk ut til siden siden vi neppe hadde forkjørsrett. Jeg tok bilde av de to mennene som suste forbi. Kort tid etter kom det en ny dresin. Denne gangen en familie på fire. De to barna som satt på som passasjerer smilte og vinket da de syklet forbi.
Gapahuk
Etter vi hadde passert den 46 meter lange Vika tunnel, dukket det opp en gapahuk på høyre hånd. Det var ikke noe tvil om hvor vi skulle spise dagens lunsj. Og det passet ekstra godt med tak over hodet nå som det også begynte å regne. Her hadde vi utsikt både mot Namsosbanen og den brede Namsen.
Kvatninga stoppested
Det ble litt demotiverende å fortsette nå som det småregnet, men så dukket det opp en overraskelse. En selvbetjent fryser var satt opp på det som en gang var perrongen til Kvatninga stoppested. Marit delte ut en tjuekroning til alle som hadde lyst på is. Stoppestedet het opprinnelig Meosen, men skiftet navn til Kvatninga i 1935. Meosen ble i stedet flyttet en kilometer lenger vestover som en holdeplass. For å være presis, så byttet holdeplassen Trætvika navn til Meosen samme år.
Rullebanelangs
Vi krysset brua over Meosen, men fant ingen rester etter Meosen holdeplass på andre siden. Siden gresset i traséen nå var både høyt og fuktig, valgte jeg å følge fylkesveien langs sporet i stedet. Jeg klatret opp på sporet igjen da traséen fortsatte på en opparbeidet steinfylling i Mamsen som ledet ut til Storøya. Det ble rullebanelangs videre, for nå passerte vi Namsos lufthavn på venstre hånd.
Dresinutleie
Foran oss stod det en drøss med dresiner parkerte på sine egne isolerte sidespor på rad og rekke. Vi hadde kommet frem til Pluscamp Namsos som leier ut dresiner for sykling på Namsosbanen. Det var fristende å sette seg på en dresin for å sykle de siste kilometerne til Namsos, men vi fortsatte nok videre til fots.
Stasjonsjakt
Vi passerte etappens to siste tunneler, Hønhaugen I og II som var henholdsvis 69 og 84 meter lange. Da vi kom ut var mesteparten av sporet fjernet og traséen fortsatte som sti.
– Lokstallen ligger der borte, sa Marit og pekte mot høyre.
Jeg løp bort og fotograferte den flotte steinbygningen. Men hvor lå egentlig den gamle stasjonstomta? Jeg ruslet tilbake til Steinars foreldre for å få råd. Marit tenkte seg om før hun ledet oss bort til den kryssende fylkesveien.
– Her ser dere sporet i asfalten, sa hun og pekte på bakken. – Sporet endte opp i industriområdet på andre siden av veien.
Vi krysset veien og gikk bort til den inngjerdede tomta. Der lå sporene fortsatt, men var det virkelig her Namsos stasjon opprinnelig lå? Det eneste jeg visste var at den aller første bygningen ble bombet i 1940.
Namsos stasjon
Maria og Magnús ruslet mot busstasjonen mens vi andre studerte kartet.
– Den lå nok borte ved thairestauranten der borte, sa Øistein.
Vi ruslet mot sentrum og fikk raskt øye på nye spor på bakken. Flere bjørketrær hadde rukket å vokse seg høye midt i sporet, så det var nok noen år siden sist det gikk et tog her. Vi krysset gata og ble stående foran det gamle posthuset i Namsos.
– Nå står du nok på stasjonen, sa Øistein.
Verdig avslutning
Steinar med foreldrene kjørte hjem mens jeg og Øystein forsøkte å finne et sted for å spise. Men hvor ble det av Maria og Magnús? Vi fikk omsider øye på dem i det de var på vei inn en tyrkisk restaurant. Øystein hadde nemlig tenkt at vi skulle spise ved Tinos i stedet, så nå løp vi etter før de rakk å bestille noe. Men vi var for sene. Siden Steinkjer-bussen gikk om en halvtime, tok vi en brus i mellomtiden. Etter at de hadde satt seg på bussen, ble etappen avsluttet med et utsøkt måltid ved Tinos. De ble lasagne med en lokal øl fra mikrobryggeriet Eldhuset.