Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Namsosbanen / Grong–OverhallaEtappe

Grong–Overhalla

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
28 km Asfalt, Sti, Jernbane Middels
Langs denne etappen er store deler av Namsosbanen fullstendig gjengrodd. Kun stasjonene ved Øyheim og Skogmo er bevarte på strekningen mellom Grong og Overhalla. På Bertnembrua står det i dag fire jernbanevogner som er ombygget til restaurant og hotell.
Turgjengen langs Namsosbanen. Foto: Stein Nervik/Namdalsavisa
Turgjengen langs Namsosbanen. Foto: Stein Nervik/Namdalsavisa
Britt kjørte meg ned til Steinkjer stasjon denne lørdagsmorgenen. Jeg hadde overnattet hos henne og Andreas i Sunnan etter å ha gått etappen Levanger–Røra dagen før. Nå lurte jeg på om det var mulig å få kjøpt en tannbørste før jeg satte meg på toget til Grong. Dette var tredje gang på rad jeg hadde glemt å ta med tannbørste før jeg reiste på tur.
– Jeg løper bort på butikken for deg, sa Britt da vi parkerte utenfor stasjonen.
Det var ti minutter til toget gikk. Ville det gå?
– Toget tell Bodø kjæm om kort tid inn på spor 1, lød det over høyttaleranlegget.
I samme sekund kom Britt løpende med tannbørsta.

Traséstrid
Toget var i utgangspunktet fullt og jeg hadde kjøpt billett for sent. Selv om jeg ikke hadde plassbillett, fant jeg en ledig plass ved siden av en afrikaner som satt og sov. Jeg fikk koblet laderen til strømuttaket og fikk ladet iPad-en mens vi kjørte langs det lange Snåsavatnet. Før Nordlandsbanen ble forlenget til Grong i 1908, var det snakk om å legge traséen direkte til Namsos via Beitstad. Forsvarsmyndighetene ville i stedet legge linja i innlandet via Snåsa for å sikre den mot invasjon fra kysten. Det var nok hovedargumentet som sørget for at linja ble lagt der jeg nå kjørte.
– Om fem til seks minutter kjører toget inn på Grong stasjon.
Den automatiserte stemmen fortalte meg at det var på tide å pakke ned nettbrettet. Allikevel hadde jeg rukket å skrive en del av etappehistorien fra gårsdagens tur.

Hovedsikkerhetsvakt
Jeg fikk raskt øye på en langhåret høy stake da jeg steg av toget. Det måtte være Magnús som var vår autoriserte hovedsikkerhetsvakt. Han kom sammen med kjæresten Maria. Det var kanskje en overdrivelse å ha med sikkerhetsvakt på denne turen, men det kom godt med i søknaden til Bane NOR. Jeg hadde bedt om dispensasjon fra Jernbanelovens paragraf 9 som forbyr vandring i eller langs jernbanesporet. Selv om det i dag ikke går tog på denne sidelinjen, er strekningen ikke formelt nedlagt og dermed forbudt å følge til fots. Det var uansett ikke vanskelig å få med Magnús fra Oslo, for dette var en strekning han selv hadde gledet seg til å gå.

Sanddøla bru
Etter en etterlengtet tannpuss på stasjonstoalettet, var jeg klar. Men nå hadde det begynt å regne. Det ble på med gamasjene og ponsjoen før vi ruslet mot sporet. Bane NOR hadde gitt oss tillatelse til å følge banen fra togsperren ved Grong og videre til Namsos. Jeg lurte på hvordan vi ville klare å gå tre mil på dette underlaget. Svillene var såpeglatte og pukken var hard og vondt å gå på. Jeg glemte underlaget da jeg fikk øye på den 54 meter lange Sanddøla bru som krysset den ville Tømmeråsfossen. Bare bjelkene langs brua holdt, for det hadde neppe gått bra om vi havnet ned i disse strykene. Da vi var halvveis over, møtte vi på to laksefiskere med fiskestanga over skulderen. De var sikkert ukjent med Jernbanelovens paragraf 9.

Gjengrodd trasé
Nye utfordringer ventet oss på andre siden av brua. Jernbanen forsvant inn i et fullstendig gjengrodd kratt. Heldigvis hadde ikke buskene rukket å bli så våte av regnværet, men det ble allikevel en utfordring å holde seg tørr på buksene. Det tok ikke lang tid før en ny jernbanebru dukket opp. Heldigvis har jeg vokst av meg høydeskrekken jeg tidligere hadde, for Røttesdal viadukt er både lengre og høyere enn Sanddøla bru. Ikke før vi hadde kommet oss over, ventet en ny bru på oss. Nemlig Solheim bru som krysset E6.

Dun holdeplass
Jernbanen forsvant på ny inn i en tett skog av busker og trær. Vegetasjonen hadde tatt fullstendig overhånd etter at godstrafikken ble innstilt på denne delen i 2005.
– Her ligger det en stasjon, sa Magnús og tok frem notatene. – Jeg tror det må være Dun holdeplass, la han til.
Og det hadde han rett i. Lasterampa var fullstendig gjengrodd med mose og andre vekster. Sporet videre frem til planovergangen var derimot ryddet. Vi så ingen rester etter selve plattformen som skulle ha ligget på venstre hånd. Midt i sporet på andre siden av planovergangen var det satt opp en hvit benk med to blomsterpotter. Var det Bane NOR som forsøkte å være hyggelige? Vennligst ikke gå i sporet …

Fylkesvei til unnsetning
Motvillig fortsatte vi videre langs sporet. Det var ikke benken som fikk oss til å nøle, men alle de våte buskene som dekket traséen.
– Jeg foreslår at vi følger fylkesveien et stykke, sa jeg. – Veien følger jernbanen tett om ikke lenge.
Forslaget ble enstemmig vedtatt. Vi fulgte veien da den dukket opp og ruslet langs fylkesveien ved Sem. Mens vi vandret langs veien, forsøkte vi å se etter Sjemsvoll stoppested som skulle ligge i nærheten.

Idyllisk område
Vi ruslet inn på sporet rett før vi ankom Gunnhildberget. Alternativet var å følge veien som gikk i en lang oppoverbakke. Sporet var heldigvis ikke så gjengrodd og gikk i et mer idyllisk område gjennom høye fjellskjæringer. Namsen fulgte oss tett på høyre hånd. Plutselig ringte telefonen.
– Hei, det er Stein fra Namdalsavisa. – Du er ute og vandrer?
Stein ønsket å intervjue oss underveis, men hvor var vi? Og med dårlig telefondekning ble det ekstra vanskelig å forklare.
– Jeg tror jeg vet hvor dere er, sa Stein. – Jeg møter dere ved planovergangen ved Jørem.

Fotoshots
Vi ruslet ut på veien igjen så snart vi møtte den igjen. Det ble for plundrete å klatre over nedblåste trær og presse oss gjennom søkkvått kratt. Plutselig fikk vi øye på en mann som vinket til oss ved et veikryss. Det måtte være Stein.
– Kan dere komme vandrende frem langs sporet? spurte Stein.
Han hadde planlagt bildene nøye.
– Perfekt! sa Stein. – Kom gjerne lenger frem! – Sånn, ja!
Stein var fornøyd med bildene, men ville gjerne møte oss senere på dagen når vi nærmet oss Overhalla.

Brennesler
Vi dristet oss ut i sporet igjen, men angret kort tid etterpå. Nå var sporet såpass gjengrodd at jeg begynte å bli våt i skoa. Plutselig åpnet landskapet seg opp og sporet lå åpnet så langt øyet kunne se. Nå fulgte jernbanen elva Namsen tett et stykke fremover. Lykken varte ikke evig, for plutselig forsvant sporet inn i et nytt kratt hvor det var umulig å passere. Magnús og Maria klatret ned fra traséen og forsøkte å komme forbi. Da jeg forsøkte å følge etter, havnet jeg midt i et område med masse brennesler. Nå svei det på begge hendene. Etter å ha kommet helskinnet forbi, fulgte vi en gårdsvei opp til fylkesveien og fulgte denne et stykke videre.

Øyheim stasjon
Det tok ikke lang tid før vi ruslet ned til sporet igjen, for nå hadde vi nemlig fått øye på turens første stasjonsbygning. Øyheim stasjon virket noe forlatt der den lille bygningen stod for seg selv langt unna sporet. Stasjonsbygningen var typisk for Namsosbanen. De var opprinnelige arbeidsbrakker, men ble bygget om til stasjonsbygninger etter at anleggsperioden ar over for å redusere kostnadene. Det samme er tilfelle for stasjonene langs Numedalsbanen. Magnús tok frem en perm og viste meg hvordan stasjonen opprinnelig så ut. Deretter forsøkte han å finne ut hvor fotografen hadde stått for å ta bilde fra samme vinkel.

Siviliserte strøk
Vi fortsatte langs fylkesveien og ble overrasket av en bil som bråstoppet. Ut fra passasjersida spratt det ut en kar med tursekk. Det var Øystein som egentlig skulle ha vært med oss helt fra Grong. Han måtte bistå retten i en sak, noe som hadde forsinket ham. Sånn er det å jobbe som advokat.
– No kjæm dokk tell siviliserte strøk, sa Øystein.
Kommunegrensa til Overhalla krysset omtrent der bilen hadde stoppet. Nå lurte han på hvorfor vi vandra langs veien. Det var jo ikke det han hadde kommet hit for. Vi ruslet ned til sporet igjen og ble gledelig overrasket. Et gruslag var lagt delvis over sporet og gjort traséen om til en fin turvei. Jeg og Øystein begynte straks å mimre om gamledager og alt det gærne vi gjorde i studietida i Trondheim. Magnús og Maria kikket mistroisk bort på oss da de aller drøyeste historiene ble fortalt.

Jernbanehotell
Det ble slutt på grusdekket, men traséen videre var kun dekket av blomster og lavt gress. Nå ringte Stein fra Namdalsavisa igjen og lurte på hvor vi var.
– Rett ved Bertnembrua, sa jeg.
– Jeg kommer, svarte Svein.
Da tok jeg selv en telefon, nemlig til Torger Haugen som nylig hadde åpnet jernbanehotell på den gamle jernbanebrua. Etter en lang prosess med det tidligere Jernbaneverket, fikk han til slutt tillatelse til å leie brua for å drive hotell- og restaurantdrift. Da gikk han til innkjøp av fire utrangerte jernbanevogner som han plasserte på brua.
– Jeg har akkurat stengt, men gjenåpner gjerne. – Jeg er der straks, svarte Torger.

Bertnembrua
En jernbanebru dukket opp foran oss, men den var nok for kort til å være den 210 meter lange Bertnembrua. Nye spennende objekter dukket opp da vi hadde kommet oss over på andre siden. Restene etter lasterampa til Øysletta stoppested stod som en høy betongmur på den store grusplassen. Det var ellers lite som tilsa at det en gang hadde stått en stasjon her. Vi fortsatte videre langs traséen og fikk øye på en velkjent kar som kom vandrende imot oss. Det var Stein. Han fikk æren av å slå følge når vi skulle entre Bertnembrua som lå rett rundt første sving. Brua var dekket av terassebord som det stod åtte benker på. Litt lenger borte stod restaurantvogna på sporet som Torger hadde kjøpt.

Eldstua
Selv om Torger hadde gjenåpnet restauranten for bare noen minutter siden, satt det allerede flere gjester i vogna. Det var tydelig at dette var et populært og artig konsept for lokalbefolkningen. Vi fant Torger i enden av vogna ved bardisken. Det ble en velfortjent øl til hver av oss fra det lokale mikrobryggeriet Eldstua.
– Det er bare å låne dusjen, sa Torger da han skjønte jeg var gjennomvåt.
Jeg fikk en omvisning gjennom alle jernbanevognene før jeg kom frem til sanitærvogna hvor det fantes flere bad med dusj. Det ble godt å få på seg noe tørt.

Historisk maktsenter
Etter nesten en time var det på tide å rusle videre for å avslutte dagens etappe. Torger hadde tilbudt oss overnatting i sovevogna, men vi måtte nok bli med til Øystein som hadde gjort i stand lammesteika. Traséen så tvilsom ut på andre siden av brua. Buskene var høye som trær og det var ingen sikt fremover. Vi måtte brøyte oss gjennom nye klissvåte greiner og jeg ble redd for å bli våt på ny. Da en grusvei krysset sporene, benyttet vi sjansen til å forlate urskogen. Grusveien ledet opp til Bertnem hvor de historiske gravhaugene fra jernalderen lå. Bertnem var en av de største maktsentra i Namdalen i jernalderen. Arkeologer antar at gravhaugene stammer fra perioden 600 til 800 etter vår tid. På den tiden strakk Namsenfjorden seg helt inn til gården og gjorde området tilgjengelig for skip.

Skogmo stasjon
Vi fortsatte langs den trafikkerte veien et stykke til den krysset jernbanen under det som en gang var ei jernbanebru. Bare to stålbjelker stod igjen. Det er egentlig litt absurd at det er forbudt å gå i sporene, for jernbanen bærer faktisk preg av å være fullstendig nedlagt.
– Vi prøver å gå i sporet igjen, foreslo Øystein.
De første meterne så greie ut, men så havnet vi inn i et nytt kratt. Slik fortsatte vi helt til vi kom frem til neste bevarte stasjonsbygning, nemlig den ved Skogmo. Den røde brakka var i atskillig dårligere stand enn den ved Øyheim, men i samme stil. Malingen var i ferd med å dette av og flere vindusruter var knuste. Maria og Magnús befarte stasjonen innvendig mens jeg forsøkte å ta noen bilder.
– Jeg foreslår at vi fortsetter langs sporet, sa Øystein. – Veien tar nemlig en helt annen retning og blir en omvei.
Vi gjorde som Øystein foreslo, selv om det ville by på nye utfordringer.

Skummel bru
Traséen var like gjengrodd og det gikk ikke spesielt raskt. Men det ble mer spennende da vi skulle krysse den 100 meter lange jernbanebrua over elva Bjøra. Denne brua var skikkelig skummel, for her ga trebjelkene litt etter da vi var halvveis over. Det var tydelig at bruene på denne delen av Namsosbanen var i dårligere stand. Ikke vet jeg hvor langt ned det var til elva, men høyt var det. Da vi kom over på andre siden, foreslo jeg at vi avsluttet dagens sporvandring og i stedet fulgte veien videre frem til Overhalla. Vi fant en grusvei som vi fulgte ned til fylkesveien.

Overhalla stasjon
Øystein hadde allikevel ikke gitt opp håpet om å følge jernbanesporet et stykke til.
– Vi må jo avslutte etappen med jernbanespor, foreslo han.
Vi ruslet ned mot fritidsparken ved Svenningmoen og fortsatte på en fin sti i skogen. Øystein speidet i retning av jernbanelinja for å finne en passasje ned til sporet, men uten hell. Slik fortsatte vi til vi kom ut til en stor åpen plass. Det var ikke mye igjen av Overhalla stasjon. Bygningen ble revet i 1987 og en BMX-bane lå i dag på stasjonsområdet.
– Da er det bare å bestille taxi, sa Øystein.
– Er vi fremme? spurte jeg noe overrasket.
Og det var vi. Drosja kom ett minutt etter at Øystein hadde ringt. Nå gikk ferden videre til gården utenfor Skage hvor Øystein bodde. Det skulle bli godt med lammesteik med noen kalde øl til.