Hægeland–Byglandsfjord
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 34 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Den gamle traséen ligger synlig fra Byglandsfjord stasjon til den når riksveien og følger denne til Evje. Sør for Hornnes stasjon følger traséen Otra som en grusvei frem til Kiledalen holdeplass hvor venteskuret fortsatt står. Hægeland stasjonsbygning er bevart og ligger langs riksveien.
Det er ikke lov å gå i sporet til Setesdalsbanen. Les mer …
Jernbaneminner. Foto: Erlend Garåsen
Hver sin buss
Eirik hadde ikke fått kjøpt billett med Konkurrentens 17-avgang som jeg skulle ta fra Bussterminalen. I stedet kjørte han med Nettbuss tre kvarter tidligere. Elisabeth reiste enda tidligere ned med bussen fra Sandefjord. Det ble som en Top Gear-konkurranse hvor alle reiste med hvert sitt transportmiddel. Elisabeth var dømt til å vinne, men hva med meg og Eirik? Jeg sendte ham en melding da bussen min trillet ut fra Bussterminalen. Han stod visst fast på E18 et sted.
Kappkjøring
Da vi passerte Farriseidet utenfor Larvik, ringte jeg Eirik.
– «Kjose» stod det akkurat på skiltet, svarte Eirik da jeg spurte ham hvor han var.
– Hæ? – Da er du rett foran meg, hvordan er det mulig?
– Vi har stått fast i kø, svarte Eirik.
Min buss hadde kjørt i rene Børning-stil langs småveiene og gjennom Holmestrand sentrum. Vi hadde tatt kraftig innpå og Eirik stod i fare for å havne på sisteplass. Spenningen steg underveis, for begge bussene valgte å ha en lenger pause i Telemark. Da bussen min kjørte ut av busstasjonen ved Harebakken en time senere, fikk jeg øye på en av Nettbuss sine busser. Da ringte jeg Eirik på nytt.
– Kjørte dere inn til Harebakken nå?
– Jepp.
– Jeg vinner, svarte jeg og vinket farvel til bussen hans.
Jeg rakk å sjekke inn på hotellet lenge før bussen hans ankom Kristiansand. Hva i all verden hadde skjedd? I stedet for å gruble over dette, møtte vi Elisabeth og halvsøstera Mari over en øl på Christianssand Brygghus.
Zombie
Jeg og Eirik ble kanskje litt for lenge ute den kvelden, men vi kom oss heldigvis opp slik at vi kom med 8.45-bussen til Byglandsfjord. Jeg og Elisabeth var allerede på plass i bussen fem minutter før avgang, men hvor var Eirik? 20 sekunder før avgang vagget han inn i bussen som en zombie.
– Har du vært ute i går? spurte sjåføren.
Jeg hørte ikke hva Eirik svarte, men var nok mest misunnelig på kaffekoppen han holdt i hånda. Den fikk jeg ta igjen et sted i Setesdalen, tenkte jeg.
Byglandsfjord stasjon
Godt over en time senere var vi endelig fremme. Siden vi ikke var kjent i området, gikk vi av på feil stopp. Vi måtte heldigvis ikke gå så langt. Det var faktisk en større utfordring å finne stasjonsbygningen hvor vi skulle møte Reidar Tveito. Han skulle fortelle oss om stasjonsområdet og Setesdalsbanens historie. Vi var visst bare ett minutt unna da vi måtte be noen lokale om hjelp. Da vi tok av første vei til venstre, dukket både Reidar og den røde stasjonsbygningen opp. Den flotte bygningen i dragestil lå gjemt bak en blomstrende hekk. Den tjente visst i dag som bygdas bibliotek, men perrongen og noen meter med skinner lå igjen for å minne om at dette var endestasjonen på Setesdalsbanen frem til 1962.
Grisehistorie
Det var artig å høre på Reidar. Han hadde god oversikt over det meste om Setesdalsbanen og hvilke rester vi kunne forvente å finne på dagens ferd mot Hægeland. Og jaggu hadde han en grisehistorie på lager også.
– Det var en dag da toget tuta voldsomt ved innkjøringen til Byglandsfjord. – Folk stussa også på at toget aldri dukket opp. – Da toget omsider kom til syne, viste det seg at en griseflokk hadde forvillet seg ut på linja, humret Reidar.
Poetisk sti
Reidar fulgte oss et stykke langs traséen sørover. Vi måtte følge elvestien for å komme oss rundt den psykiatriske døgnenheten som har blitt plassert midt i den gamle traséen. Det gjorde ingenting, for elvestien bar på mange fine overraskelser. I tillegg til at denne oppdemmede delen av Otra var særdeles idyllisk, passerte vi flere poetiske poster med dikt og tekst. Rett etter vi kom inn på traséen igjen, måtte vi passere Setesdalsbanens første bru – nemlig den nesten fem meter lange Vassenden bru. På andre siden skulle Vassenden holdeplass ligge, men den så vi ingen synlige rester etter. Reidar returnerte da vi nådde riksveien og ønsket oss lykke til på ferden. Han skulle rekke markeringen av Bjorens 150-årsdag – dampbåten som korresponderte med Setesdalsbanen og trafikkerte videre opp Otravassdraget fra Byglandsfjord til Bygland.
Jernbaneanemi
Det ble litt kjedelig å fortsette langs den trafikkerte riksveien, men det var jo nettopp her jernbanen en gang gikk. Ny riksvei ble lagt over det gamle sporet da Setesdalsbanen ble lagt ned i 1962. På ferden diskuterte vi mulige navn på diagnosen min.
– Jernbaneanemi? foreslo Elisabeth.
Det var nok helt sikkert jernmangel som var årsaken til at jeg lot meg tiltrekke av jernbaneskinner. Da var det godt at jeg hadde med meg både Elisabeth og Eirik som begge har sin bakgrunn i helsevesenet.
Bløtkokt egg
Vi fant et idyllisk sted for dagens første matpause. En benk stod plassert under noen trær med fin utsikt til Otra. Jeg tok opp egget jeg hadde kokt dagen før, men oppdaget at det ikke var skikkelig hardkokt. Det smakte i hvert fall godt med gourmetsalt fra Saltstraumen i Nordland til. Jeg hadde ikke rukket å spise skikkelig frokost i Kristiansand før vi tok den tidlige morgenbussen, så det var nok lurt å fylle opp batteriene før vi fortsatte i sommervarmen.
Odåen jernbanebru
På veien videre passerte vi terrengsykkelparken til TrollAktiv – raftingsenteret utenfor Evje. Jeg dristet meg ut i sykkelbanen for å ta bilde av den kuperte hinderløypa. I samme område lå også den tidligere Syrtveit holdeplass, men restene etter denne hadde nok forsvunnet med åra. Derimot fantes det rester etter Odåen jernbanebru fem kilometer lenger fremme. Det var litt tilfeldig at vi oppdaget steinhvelvbrua som lå under riksveien, for vi trodde egentlig at vi fulgte jernbanetraséen da vi tok av på sykkelveien og fikk brua på venstre hånd.
Evjedagene
Det var godt å sette seg ned på en kafé da vi kom inn i sentrum av Evje. Jeg fikk endelig sjansen til å bestille min etterlengtede kaffe, men nå var det for varmt ute. Heldigvis hadde de iskaffe, så da fikk jeg både kjølt meg ned og koffein innabords. Det ble en kort pause før vi ruslet videre, men det tok ikke lang tid før vi måtte stoppe opp. Det var visst Evjedagene denne dagen. Nå stod DJ Sven på scenen. Elisabeth og Eirik benyttet anledningen til å ta en spontan dans på fortauet. I samme øyeblikk spilte DJ Sven en togsang. Kunne det være tilfeldig?
Feil fokus
Evje stasjon var det ikke så mye igjen av. Stasjonstomta lå opprinnelig der det store kjøpesenteret nå var plassert. Vi burde kanskje skjønne at vi skulle fortsette i Jernbanegata, men ble i stedet mer opptatt av å finne en matbutikk som solgte øl. Vi ville gjerne ha noen kalde å kose oss med når vi kom frem til campingplassen senere på dagen. Og med feil fokus, krysset vi Otra for tidlig på bilbrua i stedet for jernbanebrua som lå et godt stykke lenger sør. Tabben ble ikke oppdaget før Elisabeth fikk øye på jernbanebrua en halvtime senere. Men til gjengjeld lå det jernbaneminner vi ikke hadde sett om vi fulgte traséen på andre siden av Otra. Midt i rundkjøringen stod det nemlig oppført en gammel godsvogn på to meter med jernbanespor. Det fikk duge.
Hornnes stasjon
Vi fortsatte langs Hornnesvegen og speidet etter stasjonsbygningen som Reidar hadde fortalt oss om. Den skulle tjene som privatbolig i dag, men lite skulle ellers vært gjort med bygningen. Jeg benyttet sjansen til å spørre da jeg oppdaget en eldre dame som ryddet i hagen.
– Du finner stasjonen ved å følge veien til campingplassen, lød svaret.
Den var lett å finne, for veien til campingen het faktisk «Stasjonsvegen». Og den røde stasjonsbygningen var nesten helt lik som den i Byglandsfjord med sennepsgule vinduskarmer. Elisabeth og Eirik ventet i krysset mens jeg tok noen bilder av stasjonen.
Jernbanerester
Det fantes flere jernbaneminner et steinkast lenger unna. Kunne det være en gruvevogn mon tro? Den lille vogna så i hvert fall ut til å ha transportert steinmasser. Rett bortenfor lå den en stor stabel med jernbaneskinner. Her var det bare å drive nattdugnad for å gjenoppbygge sporet.
– Lurer dere på noe? spurte den klatrende mannen noe irritert.
Jeg hadde rettet kameraet mot ham en stund, så jeg skjønner at han reagerte. Vi passerte nemlig et av tårnene i Klatreskogen hvor en mann holdt på å fire seg i havn.
Eldre trasé
Vi passerte Hornneskilen og fikk Breidflå på venstre hånd. Deretter fortsatte vi inn på en øde skogsvei som fulgte Otra tettere. Vi hadde funnet en eldre del av Setesdalsbanen hvor riksveien ikke var lagt over traséen. Det var ingen tvil om at dette en gang hadde vært en jernbanetrasé. Veien var rett og hadde ellers jevne kurver. Høye fjellskjæringer fantes flere steder langs veien.
– Her har vi det lokale NAV-kontoret, sa jeg og pekte på NAV-logoen på taket av ei lita hytte.
Og hytta stod ikke alene, for den var omringet av 20 tilsvarende bygninger.
– Det må være en paintballpark, kommenterte Eirik.
Selv om vi hadde valgt skogsveien, ble vi ikke spart for motorstøy. Lyden fra motorsportsenteret i nærheten kunne høres godt.
Full stopp
Veien ledet omsider ut i riksveien og vi måtte på ny vandre på asfaltert vei.
– Kanskje vi skal ta en pause? foreslo Eirik.
Nå fulgte han nøye med på meg.
– Det går bra, svarte jeg. – Det er 12 kilometer til Hægeland, så jeg foreslår et stopp når det bare er én mil igjen.
Eirik svarte ikke. Plutselig følte jeg bare for å sette meg rett ned og kjente jeg manglet energi. Jeg måtte rett og slett legge meg helt ned. Kroppen nektet å ta imot en smule, så det var ikke så enkelt å få opp energinivået. Det gikk heller ikke så bra med væskeinntaket. Etter en halvtime var vi på beina igjen, men det tok ikke lang tid før det ble full stopp. Jeg hadde fått akutt mageknipe og måtte ta en tur i skogen sammen med en toalettrull.
Vorspiel langs linja
Det gikk litt bedre da mageknipen ga seg. Men det tok ikke lang tid før jeg måtte sette meg ned på nytt.
– Vil du ha en banan? spurte Elisabeth.
Ikke før jeg hadde fått i meg bananen, måtte jeg løpe inn i skogen igjen. Jeg spydde som en gris. Det var visst noe kroppen gjerne ville ha opp. Etter denne episoden kommer jeg aldri til å koke meg egg i sommervarmen mer, og i hvert fall ikke spise det bløtkokt. Siden jeg ikke hadde noe mer å drikke, måtte jeg åpne den alkoholholdige cideren min.
– Festbremser, har dere ikke begynt på vorspielet enda? sa jeg til mitt forsvar.
Det fungerte overraskende bra med cider. Plutselig var jeg på beina igjen, og denne gangen klarte jeg å fortsette. Elisabeth insisterte imidlertid på å bære sekken min. Det var jo egentlig utrolig snilt.
Trallepils
Vi fant heldigvis en ny skogsvei som også var en del av den gamle jernbanetraséen. Jeg foreslo at jeg kunne bære sekken min selv, men det fikk jeg ikke lov til. I stedet ble jeg bedt om å sette meg i den gamle tralla som stod parkert utenfor Kilefjorden camping. Den minnet meg og Eirik på trillebåra vi fant på Rallarvegen langs Ofotbanen to år tidligere. Da trillet han meg mens jeg satt i båra med en pils i hånda. Vi måtte arrangere et liknende bilde for moro skyld.
Fylkesgrensa
Traséen videre gikk i et idyllisk område. Her fulgte Setesdalsbanen Otra tett. Plutselig befant vi oss i Vest-Agder fylke. Vi hadde nettopp krysset fylkesgrensa i følge et skilt som stod med pålen ned i elva. Grusveien ledet omsider ut i riksveien og vi fikk øye på restene etter et brokar på venstre hånd. Her krysset nok jernbanen veien over ei bru siden det fortsatte en skogsvei på andre siden. Vi kunne med andre ord fortsette i den gamle traséen uten å forsette på asfalt. Veien gjorde en svak sving til høyre og fulgte Kiledalstjernet rundt.
Kiledalen holdeplass
– En holdeplass, utbrøt jeg.
Til min store overraskelse stod venteskuret til Kiledalen holdeplass fortsatt. Inne i skuret var det oppført en stor tavle som fortalte om Setesdalsbanens historie.
– Her sitter det ei jente og venter på toget, sa jeg og pekte mot et tre.
Noen hadde plassert ei dokke inntil treet og hadde kledd på henne ei skjorte. Eller hadde hun ventet forgjeves på toget og blitt forsteinet?
Bornes camping
Kiledalen var siste holdeplass før Hægeland hvor dagens tur endte. Derfor satte vi opp tempoet for å komme raskere frem. Grusveien endte ut i riksveien og vi fortsatte målrettet mot campingplassen. Ikke lenge etter dukket de første campingvognene opp og vi visste at vi var fremme ved Bornes camping. Ekspedisjonen var stengt, men vi var visst ventet. Ei dame kom ruslende imot oss og viste vei til hytta. Kiosken hadde stengt for flere timer siden, men jeg fikk allikevel lov til å kjøpe en halvannen liter med cola. Vi fikk noen myggstikk den kvelden, for vi satt utenfor hytta i flere timer og koste oss med varmmat og øl. Det ble vår måte å varme opp til neste etappe som skulle fortsette til Grovane.
Sponsor: