Otta–Sjoa
Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
---|---|---|---|
12 km | Asfalt | Lett |
Dette er en kort og lett etappe som følger fylkesveien på vestsiden av Lågen. Turen ender ved den nedlagte Sjoa stasjon.
På rømmen
– Müller hotell, sa hotelldirektøren. – Det er lenge siden hotellet het det.
Jeg hadde fortalt henne at jeg bodde på hotellet da jeg var åtte år gammel. Mor og tante hadde dratt med meg og kusina Aria på landskappleik. Da de trodde de hadde lagt oss for kvelden, spratt vi opp og løp ned i hotellbaren så snart de hadde forlatt rommet. Der ble vi godt tatt imot av de påseilede hotellgjestene. Jeg og Aria stakk ofte av da vi var barn, men vi kom oss aldri særlig langt.
Vei til besvær
Den gule stasjonsbygningen heter i dag Otta Skysstasjon og fungerer som venterom også for de bussreisende. Etter å ha tatt et bilde av stasjonen på avstand, satte jeg kursen sørover. Men hvordan skulle jeg få krysset den trafikkerte riksveien? Den var i følge skiltet forbudt å følge til fots, så nå gikk jeg frem og tilbake og kikket til alle kanter. Omsider fikk jeg krysset veien under ei bru og kunne starte på etappen. Nå skulle jeg følge fylkesveien på vestsiden av Lågen som fulgte Dovrebanen tett.
Regnskyll
Ikke før jeg hadde krysset elva Otta, begynte det å regne. Burde jeg tatt med meg ponsjoen min allikevel? Det var jo egentlig meldt opphold og sol da jeg sjekket værmeldingen før jeg reiste fra Oslo. Heldigvis ga det seg etter et kvarter og himmelen klarnet opp. Da hørte jeg en syngende lyd i skinnene som fulgte meg tett på venstre hånd. Jeg tok opp kameraet og stilte meg klar i grøfta. Det ble et skikkelig blinkskudd da det lille motorvognsettet fra Åndalsnes suste forbi.
Stasjonsjakt
I følge notatene mine lå det tre holdeplasser mellom Otta og Sjoa hvor toget tidligere stoppet. Nå studerte jeg hver eneste planovergang i tilfelle jeg fant noen synlige rester etter Breden holdeplass. I stedet fikk jeg øye på en kreativ løsning. Noen hadde bygget en trapp opp og ned fra sporet som også krysset gjerdet langs jernbanen. Hadde Bane NOR godkjent denne snarveien mellom huset og fylkesveien?
På ville veier
Plutselig oppdaget jeg en hest på ville veier. Den stod i hvert fall ikke sammen med de fire andre hestene på det inngjerdede området. Nå løp den hvite hesten i full fart ved siden av meg litt lenger opp i skråningen. Bare den ikke løp ned til veien, for det ville jo være juks om jeg satte meg på hesteryggen og galopperte videre.
Løp for livet
Jeg møtte flere løpende dyr, men de stakk nok av nok fordi jeg nærmet meg. Sauer er noen rare dyr. Enten løper de vettskremte vekk eller så kommer de bort for å hilse på. Nå hender det at venner av meg også løper når de ser meg – livredde for at jeg skal lure dem med på en kjempelang skinnelangstur. Det var nok hesten som var mest gira på langtur denne dagen, men hvor hadde den blitt av?
Sviller
Jeg fikk øye på en stor åpen plass langs veien i retning av jernbanen. Kunne dette være restene etter en holdeplass? På tomta stod det nemlig en stor stabel med brukte kreosotsviller. Jeg fant ut at tomta ikke kunne ha noe med jernbanen å gjøre, for sporet lå mye lenger ned i terrenget. Ikke før jeg hadde hadde kommet meg ut på veien igjen, hørte jeg noe tute. Jeg tok opp kameraet, men tette greiner fra trærne hindret meg i å ta bilde av det gule anleggstoget som kjørte forbi.
Godstog
Da jernbanen krysset elva og fortsatte på andre siden av Lågen, skjønte jeg at jeg nærmet meg Sjoa. Den nedlagte stasjonen skulle i følge kartet ligge like i nærheten. I samme øyeblikk hørte jeg mer tuting. Kort tid etter fikk jeg øye på et langt godstog på vei sørover. Også denne gangen fikk jeg ikke tatt noen bilder på grunn av tette trær som sperret for utsikten. Kanskje jeg fikk et blinkskudd fra Sjoa stasjon i stedet?
Kollobrua
Jeg krysset Lågen over Kollobrua for å nå frem til Sjoa stasjon. Fire år tidligere hadde jeg gått over den samme brua med en kollega da jeg skulle gå etappen mellom Sjoa og Vinstra. Hele seksjonen hadde reist på jobbseminar og jeg så en mulighet til å starte på første etappe langs Dovrebanen. Brua jeg gikk på ble ombygget i 1937. Den første ble reist i 1870-årene.
Sjoa stasjon
Den røde stasjonsbygningen kom til syne da jeg hadde kommet meg opp en liten bakke. Stasjonen virket bebodd, for det var lys i vinduene og en parkert bil stod utenfor. Etter jeg hadde tatt et bilde, ruslet jeg opp mot E6 for å finne bygdas eneste bensinstasjon. Dagen før hadde jeg ringt taxisentralen i Otta og bestilt transport tilbake fra bensinstasjonen. I følge rutetabellen til Opplandstrafikk, var avgangen min en bestillingsrute. Drosja dukka opp etter en halvtime på benken utenfor. Det ble rimelig for meg, men dyrere for fylkeskommunen. Drosjeregninga kom på 350 kroner, men jeg slapp unna med en egenandel på 60 kroner. Det ble to kjedelige timer i venterommet ved skysstasjonen før Lavprisekspressen kjørte meg hjem til Oslo.