Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Bergensbanen / Haga–ArnaEtappe

Haga–Arna

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
32 km Asfalt Middels
Spenningen var stor. Jeg og Eirik skulle vandre de to siste etappene på Bergensbanen. Ville vi møte på utfordringer underveis? Vi hadde jo møtt på en del problemer på Hamlagrø, men nå var vi i alle fall kommet oss over fjellet.
Idyll. Foto: Erlend Garåsen
Idyll. Foto: Erlend Garåsen
Vi ble kjørt av faren min fra Larvik til Torp denne fredagsmorgenen. Dagen før hadde vi tatt toget ned fra Oslo ettersom flyet vårt gikk grytidlig om morgenen, nærmere bestemt klokka 7.20. Vi hadde valgt Torp fremfor Gardermoen ettersom det ble halv pris.

Fly på skinner
Widerøe er det eneste norske flyselskapet som fortsatt serverer gratis frokost om bord, et tilbud vi satte svært stor pris på. Det hadde ikke blitt særlig tid til frokost før vi måtte rase av sted til flyplassen i 6-tiden. Flyet landet ti minutter før tiden og bagasjen stod allerede klar på båndet i ankomsthallen. Da vi kom ut av terminalen, stod flybussen klar til avgang. Ti minutter etter rutemessig ankomststid var vi allerede på vei til sentrum. Dette gikk jo alldeles på skinner.

Tunnelforvirring
På grunn av den gode tiden vi nå hadde, rakk vi en kopp kaffe på en benk foran Lille Lungegårdsvannet. Etter en time var vi på vei til Samnanger med bussen, men hvor var det vi egentlig endte opp sist? Eirik sprang frem til bussjåføren for å fortelle at vi skulle av rett ved en tunnel, det eneste landemerket vi husket.
– Er det her dokke skal av?
Bussjåføren stoppa på første holdeplass før tunnelen ved Bjørkheim.
– Nei, det er neste tunnel, ropte vi tilbake.

Solskinn
Været var fantastisk da vi kom ut av bussen i 11-tiden. De få skyene som viste seg på himmelen speilet seg i det blikkstille vannet. Vi startet ferden langs den mindre trafikkerte veien som fulgte Samnangerfjorden mot Bjørkheim. Her møtte vi en kjælen gul pus som kom mot oss med halen rett til værs. Etter litt klapp og kos fikk vi lov til å fortsette opp i høyden mot Øyjordsvatnet. Vi måtte stadig gå rundt de mange tunnelene vi møtte på veien, men den tynne stien rundt Hisdalstunnelen var nok bare en bonus. På venstre side av oss fikk vi flott utsikt over Grasdalen og Trengereidfjorden.

Bergen kommune
Gleden var stor da det blå kommuneskiltet kunne skimtes i det fjerne ved enden av Langavatnet. Vi var snart i Bergen kommune. Det var enda over fire mil igjen, men følelsen av å ha kommet i mål var allerede til stede. Herfra ble det mye lettere å gå. Det gikk nedover og nedover. Sørfjorden kom til syne og vi hadde snart gått halve etappen.

Veps
Det krydde av folk ved rasteplassen der fylkesveien møter E 16. Vi kjøpte oss hver vår kopp med kaffe og satte oss ved benkene for en lengre matpause. Da fikk vi uventet besøk. I løpet av kort tid svermet det av vepser rundt oss. Eirik hadde åpnet en brus og hadde tydeligvis tiltrukket seg oppmerksomhet av godtesjuke insekter. Det var såpass ille at jeg satte meg oppå muren i stedet. Etter kort tid svermet de rundt meg også. Vi bestemte oss for å spise opp og bevege oss ned til Trengereid stasjon før vi fortsatte i retning av Arna.

Tog
Det begynte å ringe i bjeller. Bommene var på vei ned rett utenfor stasjonen. Vi var enda ikke kommet ned de bratte bakkene som gikk i sikksakk ned fra rasteplassen. Jeg skyntet meg ned mot en sving der jernbanen gikk rett nedenfor i håp om å få tatt et bilde av toget. Det var toget fra Oslo som nå kom kjørende ut av tunnelen ved stasjonen på vei mot oss. Etter å ha knipset noen bilder, fortsatte vi videre ned til stasjonen og observerte at det også gikk et spor utenfor tunnelen. Dette var den gamle traséen mellom Trengereid og Langhelle.

Ulykke
Vi fortsatte opp en bratt sti langs kysten og kom opp til Risnesvegen vi skulle følge et stykke vestover. Foran oss ventet fire tunneler vi måtte passere. Ingen av oss hadde med hverken lykt eller refleks, så det gjaldt å lytte etter biler og gå raskt. Heldigvis var de kortere enn fryktet og de lengste var utstyrt med belysning. På utsiden av én av dem var det festet hvite blomster på rekkverket nær et minnesmerke. Det var her den tragiske ulykken skjedde under sykkelrittet mellom Bergen og Voss i 2013. En mannlig syklist ble hektet i en annen sykkel og falt 50 meter ned skrenten før han landet midt på jernbanesporet. Han døde momentant.

Veterantog
Etter et par timer nærmet vi oss Garnes. Bergensbanen forsvant inn i Arnanipa-tunnelen mens den opprinnelige traséen fortsatte langs kysten mot Garnes, også kjent som Gamle Vossebanen. Det begynte å regne. Vi søkte ly under noen trær og tok på oss regntøy før vi fortsatte videre langs de gamle sporene. Så begynte det å tordne i det fjerne. Vi satte opp tempoet i håp om å rekke fram til Arna før uværet kom over oss. Lysglimtene viste seg nå på himmelen og det gikk stadig kortere tid før tordenbraket fulgte etter. Plutselig glemte vi ruskeværet da den gamle verneverdige Garnes stasjon dukket opp. På sporet stod det flere veterantogsett med teakvogner oppstilt.

Eksponeringsterapi
Etter jeg nesten ble truffet av lynet på toppen av Sierra Nevada i Andalucía for noen år siden, har jeg i ettertid hatt et anstrengt forhold til tordenvær. I 3000 meters høyde slo lynet ned i skitrekkabelen over meg og jeg ble slengt i bakken av lufttrykket. Over meg gnistra det voldsomt i kabelen. Nå hadde uværet kommet over meg i Hordaland i stedet. Tordenbraket kom nå relativt kort tid etter at himmelen lyste opp. Det var på tide å søke dekning. Vi satte oss i et busskur og hadde en kort hvilepause mens vi spiste de siste restene av nisten. Plutselig fikk jeg en mail fra en journalist. Det var ønskelig med en tilbakemelding på noen sitater i en artikkel som skulle i Bergens Tidende. Eirik forsøkte å snakke til meg, men jeg hørte ikke etter. Jeg måtte svare på mailen. Da jeg omsider var ferdig, smilte Eirik.
– Erlend, vet du hva du nå gjorde? Du ignorerte lynglimtene fullstendig og var i stedet opptatt med telefonen.

I mål
Uværet hadde gitt seg og vi kunne fortsette de siste kilometerne fram mot Arna. Til tross for regnværet hadde jeg holdt meg tørr på beina. Plutselig kom en bil kjørende i stor hastighet og traff en større dam som hadde samlet seg på veien. Jeg ble klissvåt oppover det ene buksebeinet og kjente at jeg ikke lenger var tørrskodd. Jeg fortsatte lettere oppgitt. På veien passerte vi gamle Arna stasjon som ligger nordøst for den nye stasjonen som i dag benyttes etter at Ulrikentunnelen stod ferdig. 20 minutter senere kom vi fram til dagens endestasjon, nemlig Arna stasjon. Det skulle bli godt å ta en varm dusj og krype inn under dyna på hotellet.