Meråker–Storlien
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 23 km | Asfalt | Middels |
Årets siste etappe gikk langs E14 til Storlien i Sverige. Det ble hverken harryhandel eller stasjonsjakt, for jeg var mest innstilt på å komme frem i uværet.
E14. Foto: Erlend Garåsen
– Skal du virkelig ut i dette ruskeværet?
Jeg kunne jo ikke gi meg nå, selv om jeg hadde gårsdagens uhyggelige opplevelse friskt i minnet. På turen mellom Sona og Meråker ble jeg brått overrasket av haglbyger og virvelvinder, som nesten veltet meg overende. Ingenting skulle stoppe meg nå.
Fornuftig rute
Overraskende nok var det vindstille da jeg steg av bussen på Meråker et par timer senere. Hvor ble uværet av? Jeg satte meg ned i busskuret for å ta på meg regntøy i tilfelle det kom en skur. Deretter bar det av sted langs E14. Dette var den eneste fornuftige ruta til Storlien på denne tiden av året. Det fantes riktignok noen stier langs jernbanen, men «fjelltur» fristet lite i dette været. Jeg må innrømme at jeg aller mest lengtet etter å ferdigstille Meråkerbanen.
Startbildet
Jeg tok et bilde av brua over Nustadfossen, som ble etappens startbilde. Meråker stasjon lå hundre meter høyere opp i terrenget, og den omveien orket jeg ikke. Dessuten hadde jeg jo fotografert den da jeg avsluttet forrige etappe. Det fantes andre stasjonsbygninger underveis, som Kopperå, Teveldal og Storlien. I følge mine notater var den på Tovmodalen revet, men stoppestedet var nok allikevel verdt et besøk.
Stor høydeforskjell
Jeg var mer bekymret over stigningen til Storlien enn været. Høydeforskjellen mellom Meråker og Storlien er på nesten 500 meter. Det var bare å ta fatt på de lange oppoverbakkene, for nå passerte jeg fareskiltet. Det skulle visst gå oppover de neste fire kilometerne. Var det problematisk den andre veien også? En polskregistrert trailer i retning Meråker stod med nødblinken på i en busslomme.
Helvetet
Veien var mindre bratt enn jeg fryktet. Derimot var bakken opp til Kopperå temmelig bratt. En avstikker til Kopperå stasjon ville koste meg syv kilometer frem og tilbake. Men det fantes en sti jeg kunne følge videre langs jernbanen fra stasjonen, og det gikk også sti ned til europaveien i følge UT.no. Men var brua over Stjørdalselva trygg? Litt lenger oppe i dalen rant elva forbi stedet Helvetet, så jeg fant ut at det var tryggest å fortsette langs hovedveien. Veibrua over Stjørdalselva var i hvert fall trygg, og fra den fikk jeg et fint bilde av fossen fra demningen.
Tovmodalen stoppested
Nå merket jeg stigningen godt i beina. Jeg forsøkte allikevel å holde et visst tempo, så kunne jeg heller ta en pause når jeg hadde passert de verste bakkene. Kanskje jeg kunne ta lunsjen ved Tovmodalen stoppested? Stasjonen så ut til å ligge nærmere veien enn Kopperå. Veien flatet ut da jeg passerte Grønnbergdammen, en oppdemmet del av Tevla, som Stjørdalselva heter i dette området. Da jeg nådde frem til avkjørselen, begynte det å regne. Google Maps mente jeg måtte følge sideveien en kilometer frem til stoppestedet, så jeg kastet i stedet sekken fra meg i grøfta og tok matpausen der. Bilistene syntes jeg sikkert var en raring, der jeg lente meg inntil berget mens jeg spiste i regnværet.
Jakt
Jeg bestemte meg for å besøke Teveldal stoppested i stedet, den siste i rekken på norsk side. Jeg skvatt til da jeg hørte det første skuddet. Det kom fra venstre, i samme retning hvor jernbanen lå. Nå var jeg glad for at jeg ikke hadde dristet meg ut på de øde stiene, for det var visst elgjakt på gang. Jeg vurderte i stedet å gå på godterijakt. Langs veien dukket nemlig den ene reklameplakaten opp etter den andre. «Godteri & brus. Billigst på grensen.»
Teveldal stoppested
Det var opphold da jeg nærmet meg Teveldal stoppested. Gadd jeg å gå den ekstra kilometeren bort? Valget var lett. Reklameplakatene hadde gjort sitt. Det var ikke godteri jeg lengtet etter, men et varmt måltid og en øl. Nå begynte det også å blåse kraftig, og da var det godt å vite at det bare var to kilometer igjen til riksgrensen. Vinden pisket meg i ansiktet mens jeg vagget videre i oppoverbakkene. Jeg måtte stanse da jeg passerte en kolonne med rånebiler, som stod parkert i en lomme langs veien. Den fremste trønderen med hockeysveis ropte ett eller annet til de andre lenger bak. Det virket som han signaliserte at de alle skulle kjøre av sted. Og det gjorde de, mens de spant og tuta.
Riksgrensen
Veistandarden ble merkbart dårligere da jeg krysset grensen. Derimot var jernbanen mer moderne, selv om Meråkerbanen i skrivende stund blir elektrifisert. Mittbanan fulgte meg tett til venstre, som strekningen heter mellom Storlien og Sundsvall. Vinden ble mer utfordrende nå, og det var nok fordi jeg befant meg på fjellet. Google fortalte at det enda var fire kilometer igjen til Storlien, og det gikk fortsatt i oppoverbakker. Nå begynte jeg å bli sliten.
Misvisende kart
Google Maps er ikke noe en bør stole blindt på. I Vennesla, for eksempel, mener den at Setesdalsbanen er en bilvei. Og det stod ikke så mye bedre til her i Sverige. Jeg var nemlig lettet over å ha kommet frem da jeg fulgte Googles anvisninger til jernbanestasjonen. Det var bare det at Google ville ha meg tvers over alle jernbanesporene. Da skjedde det noe rart. Når jeg snudde for å gå tilbake til veien, forsvant nesten alle kreftene mine. Kroppen var visst innstilt på at jeg hadde kommet frem, så den var ikke klar for den ekstra omveien via planovergangen.
Sylvias Kanonbar
Nå pisket vinden meg enda hardere i ansiktet, så jeg måtte fortsette med bøyd hode. «Gatukök» stod det på skiltet langs veien. Sikkert fint. Om jeg bare fant et varmt venterom, var jeg fornøyd. Valget falt på Sylvias Kanonbar, som reklamerte med pizza. Vad kanon! Jeg slengte den klissvåte sekken fra meg ved et ledig bord og vagget bort til kassa.
– Vi har Till, og det smaker som Dahls, sa innehaveren på kav nordlending.
Før jeg svarte, la jeg merke til alle flaskene med Dahls ingefærøl i kjøleskapet.
– Jeg liker ikke Dahls, svarte jeg.
Servitøren tittet forundret bort på meg.
– Men det finnes annet godt drikke fra Trøndelag, som for eksempel ølen til Stjørdalsbryggeriet og Austmann, la jeg til.
Mannen smilte igjen og serverte meg en Till. Og ølen er nok ikke fra Tiller i Trondheim, men brygget av Carlsberg.
Kjente stemmer
Stemmene fra nabobordet virket kjente. Det viste seg å være rånegjengen som var på besøk, og nå var de i skikkelig feststemning. Ikke en eneste svenske var å se i lokalet, og på veggen ble NRK vist på storskjerm. For å tilpasse meg klientellet, tok jeg av meg skoa og de klissvåte sokkene. Det var visst ingen som la merke til at jeg satt barbeint til bords. Heller ikke servitøren, som kom bærende med den etterlengtede pizzaen min.
Buss for tog
Jeg skvatt til da jeg så flybussen til Værnes kjøre av sted. Var det den jeg skulle ha tatt? Det var buss for tog denne dagen, men i følge SJ-appen var det enda 20 minutter til avgang. Det hadde begynt å snø, så jeg ventet til det bare var syv minutter igjen. Jeg skyndet meg bort til stasjonen, og der stod heldigvis en annen buss klar til avgang. Da sjåføren ikke ville slippe meg inn, stilte jeg meg foran bussen og veivet med armene. Det så visst ut til å hjelpe.
– Skal du med?
Alle de andre passasjeren hadde tydeligvis steget om bord for lenge siden. Jeg skalv frem et «ja» og fikk stige på. Det ble en behagelig tur, for i bussen var det mye varmere enn i den kalde kroa. Nå var det tilbake til Hegra, der tante Odrun stod klar med middag nummer to.