Banner
Turkart
Kontakt
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Meråkerbanen / Sona–MeråkerEtappe

Sona–Meråker

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
32 km Asfalt, Grusvei Middels
Været var ikke helt på min side, men jeg kom meg allikevel helskinnet frem til Meråker. Det fineste partiet var på Sørkringvegen langs Meråkerbanen og Stjørdalselva forbi Flornes stasjon.
Sørkringvegen. Foto: Erlend Garåsen
Sørkringvegen. Foto: Erlend Garåsen
Det var meldt uvær med mye nedbør og sterke vindkast denne helga, men det stoppet ikke meg. Billettene var bestilt og jeg hadde allerede avtalt med tante Odrun at jeg kom til Hegra på besøk. Men hvor ble det egentlig av uværet? Det ristet knapt i flyet på turen nordover, og på Værnes var det vindstille og oppholdsvær. Var det hele bare oppspinn og en sterk overdrivelse?

Fast bestemt
Trærne vaiet heftig da jeg stod opp dagen etter.
– Du kan jo ferdigstille Meråkerbanen en annen gang, foreslo Odrun under frokosten.
Men, nei. Nå hadde jeg kun to etapper igjen på denne strekningen i tillegg til fire gjenværende på Nordlandsbanen. Og etter disse ville alle operative og nedlagte spor i det ganske land være ferdigtraska. Meråkerbanen skulle ferdigstilles åkkesom.

Dårlige minner
Odrun kjørte meg bort til Sona stoppested hvor jeg hadde avsluttet den nervepirrende etappen seks år tidligere. Da hadde jeg blitt jaget av en aggressiv hund inn i skogen mens eieren passivt stod og så på. Heller ikke den hunden skulle sette en stopper for dagens etappe. Den sterke vinden virket faktisk til å være på min side, for vindkastene traff meg i ryggen og dyttet meg i riktig retning.

Regnet kommer
Egentlig hadde jeg tenkt til å følge en sti fra Sona til Flornes gjennom Trongskodalen. Men etter å ha studert kartet nærmere, fant jeg ut at 200 ekstra høydemetere ble for mye for en tremilsetappe. Derfor vandret jeg langs den trafikkerte europaveien i stedet. Jeg skulle bare følge den tre kilometer før jeg krysset Stjørdalselva over ei bru. Deretter kunne jeg følge grusveiene langs sørsiden av elva et godt stykke forbi flere nedlagte holdeplasser. Mens jeg speidet etter brua, kjente jeg de første regndråpene. Skulle jeg ta på meg regntøyet mon tro? Regnet distraherte meg såpass at jeg passerte brua uten å legge merke til den. Dermed måtte jeg fortsette ytterligere tre kilometer frem til neste bru.

Flornes stasjon
Regnværet hadde gitt seg da jeg passerte over elva på fagverksbrua. Jeg krysset jernbanesporet over planovergangen og tok frem kameraet. Til høyre stod nemlig den nedlagte stasjonsbygningen til Flornes, som nå fungerte som bedehus. Det var best å holde trygg avstand slik at jeg ikke ble frelst fra skinnegalskapen, så jeg tok et bilde av stasjonen fra andre siden av sporet. Deretter fortsatte jeg på den fredelige grusveien langs Meråkerbanen. Brått dukket kapellet opp foran meg. Var det et tegn fra oven? Jeg husket nå at Odrun var usikker på om hun kjente til hengebrua jeg senere skulle passere. Det var kanskje et tegn nok at Google ikke viste den på kartet.

Flornes stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Flornes stasjon. Foto: Erlend Garåsen


Sørnes holdeplass
Jeg stanset ved en planovergang for å fotografere nedlagte Sørnes holdeplass. Den ble allerede lagt ned i 1946, så det var ikke så mye å ta bilde av. Det skulle ligge flere nedlagte holdeplasser foran meg, men denne var den eneste jeg hadde rukket å finne GPS-koordinatene til. Mens jeg fortsatte langs Sørkringvegen, kjørte en rød Posten-bilen forbi meg. Kanskje jeg kunne haike med den på tilbakeveien i tilfelle brua var stengt?

Tvilsom bru
Omsider dukket hengebrua opp, og den var faktisk i dårligere stand enn jeg hadde forestilt meg. Det knaket og gynget godt mens jeg passerte over. Da jeg hadde kommet meg over på andre siden, måtte jeg sette meg ned på autovernet for en drikkepause. Jeg hadde planlagt et lengre stopp på Gudå stasjon, som lå en mil unna. Det var bare å stålsette seg for et par timer langs trafikkerte E14.

Vinterstengt
Jeg bestemte meg for en tidligere matpause da jeg passerte skiltet til en rasteplass, som skulle ligge 800 meter lenger fremme. Dessuten fortjente jeg mat siden jeg akkurat hadde passert kommunegrensa til Meråker. Det ble med uforrettet sak, for det begynte å hølje ned da jeg kom frem. Jeg løp bort til toalettene for å søke ly, men de var visst stengt for sesongen. Det var bare å få på seg regnfrakk og -bukse før jeg ble gjennomvåt.

Gudå stasjon
Nå gjaldt det å komme raskest mulig frem til Gudå, og jeg tror jeg klarte å tilbakelegge de fire kilometerne på kun en halvtime. Selv om Bane Nor Eiendom nylig hadde revet den vakre stasjonsbygningen fra 1881, fantes det i det minste et venteskur hvor jeg kunne sette meg ned. Vedtaket ble gjort på mangelfullt grunnlag ettersom kommunen mangler en kulturminneplan, mener Fortidsminneforeningen. De klaget på kommunevedtaket i 2018.

Gudå stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Gudå stasjon. Foto: Erlend Garåsen


Unødig stans
Jeg plasserte sekken i ryggen som pute og satte meg sidelengs i skuret. Her ble jeg sittende i minst en halvtime mens jeg spiste den medbrakte nista – brødskive med egg og varm kaffe fra termosen. Plutselig passerte toget mot Trondheim. Det stanset et kort stykke unna stasjonen. Trodde lokføreren at jeg skulle bli med mon tro? Her stanset visst toget kun på signal. Heldigvis kjørte toget videre, for ellers fikk jeg et forklaringsproblem. Jeg åpnet SJ-appen for å sjekke når neste tog gikk, og det var visst ikke før om fire timer. Men bussen gikk allerede om halvannen time fra Meråker. Ville jeg rekke den? Jeg pakket sekken og satte avsted.

Solskinn
Heldigvis fantes det en grusvei jeg kunne følge parallelt med europaveien. Selv om den ikke var lenger enn en halv kilometer, fikk jeg en pause fra alle bilene. Det var ekstra mye trafikk på veien nå, trolig fordi det var fredag ettermiddag. Plutselig stakk sola frem bak skyene og jeg kjente det ble varmere. Jeg stanset for å ta av meg jakka før jeg fortsatte. Men plutselig måtte jeg gjøre et nytt stopp. Langs veien beitet nemlig en flokk med sauer, men det var spesielt én sau som fulgte ekstra nøye med.

Vær til besvær
Jeg tok et bilde av den svarte sauen som nistirret på meg, men det skulle jeg kanskje ikke ha gjort. Kort tid etter ble himmelen kølsvart og to svarte spisser stakk ned fra de mørke skyene. Plutselig dukket en virvelvind opp full av løv og sand som nesten veltet meg over ende. Deretter haglet det steinharde kuler, og jeg forsøkte å dekke hodet mitt så godt jeg kunne. Trafikken stanset nesten opp, for nå var det nesten ingen sikt. Hvor kunne jeg søke ly? Før jeg visste ordet av det var jeg klissvåt. Heldigvis forsvant de skumle spissene, som først så ut til å formere seg til skypumper. Og ville det være juks om de løftet meg opp fra bakken og plasserte meg på Meråker stasjon? Jeg tror forresten at den sorte sauen måtte VÆRe en vær …

Uværet kommer. Foto: Erlend Garåsen
Uværet kommer. Foto: Erlend Garåsen


Mistet bussen
Været var ikke lenger min venn. Den iskalde og våte vinden pisket meg i ansiktet, noe som trolig senket farten min. Jeg tok opp AtB-appen og så at bussen var forsinket. På holdeplassen foran meg stod det allerede noen og ventet. Var tiden inne for å gi seg? Jeg kunne jo ta bussen tilbake samme sted når jeg skulle fortsette på etappen til Storlien dagen etter. Jeg klarte ikke å bestemme meg i tide og passerte derfor holdeplassen. I samme øyeblikk kom bussen, og dermed måtte jeg finne meg et krypinn i Meråker og ta siste toget hjem.

Alt stengt
Jeg brukte ikke mer enn 20 minutter på de siste kilometerne. Kroa jeg passerte så fristende ut, men Odrun hadde fortalt meg at den var stengt. Derfor vagget jeg videre til hotellet. Heller ikke det var åpent. Da også kafeen i nabobygningen var stengt, holdt jeg på å gi opp. Men så kom bensinstasjonen meg til unnsetning. Inne fantes det nemlig både stoler og bord, og det var til og med tilbud på brus til 10 kroner. Og der ble jeg sittende frem til det var på tide å finne jernbanestasjonen. Den befant seg to kilometer unna og hundre meter høyere opp i terrenget, så jeg beregnet ekstra god tid. Nå skulle det bli godt med middag hjemme hos Odrun i Hegra.
Sponsor: