Rakkestad–Sarpsborg
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 29 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Riksvei 111 følges frem til Knatterudfjellet hvor turen fortsetter på skogsti. Sekkelandsveien følges videre frem til Ise før resten av turen går langs riksveien frem til Sarpsborg. To nedlagte stasjonsbygninger passeres på denne etappen.
Gautestad stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Full forvirring
Det var kaos da jeg ankom spor 19 på Oslo S.
– Råde? – Da tar du bussen til Rygge, svarte jenta fra NSB som forsøkte å geleide de forvirrende passasjerene.
Jeg gikk mot busslomma hvor jeg ble anvist. Bussen hadde enda ikke ankommet, men det hadde de fleste passasjerene som skulle reise med den. Etter ti minutter stanset en buss foran meg. NSB-jenta kom løpende og fór inn i bussen.
– Du står på feil plass! ropte jenta til sjåføren.
Bussen kjørte videre og bussen bak overtok plassen. Jeg gikk forvirret inn og satte meg på første rad rett bak sjåføren.
Feil buss?
Underveis følte jeg at noe ikke stemte og jeg henvendte meg til sjåføren.
– Du skulle til Rygge, men jeg skal jo egentlig til Råde, sa jeg.
– Jeg kjører kun direkte til Rygge, svarte han noe morskt.
– Hvordan kommer jeg meg videre? – Burde jeg ha tatt en annen buss?
Det var ikke noe svar å få. Jeg søkte opp ruta fra Rygge til Råde på NSB-appen og fant ut at det gikk tog som normalt mellom disse stedene, men det ville bli knapt med tid. Bussen ville ankomme Rygge bare noen minutter før togavgang.
Kverulant
Det var heldigvis liten trafikk på E6, så bussen ankom i tide. På stasjonen stod allerede toget klar til avgang.
– Det ser jo ut til å gå bra, sa jeg lettet til sjåføren.
– Så fint da, svarte han likegyldig.
Da jeg var på vei ut av bussen, hørte jeg sjåføren informere passasjerene om at det var togbytte videre. Toget ventet altså på bussen, noe sjåføren visste godt. Han hadde valgt å være kverulant i stedet for å hjelpe meg. Slike folk har etter min mening ingenting i serviceyrket å gjøre.
Tok av
Vibeke stod klar med Camaro-en etter de ti minuttene det tok med toget til Råde. Det brummet godt i motoren slik det skal gjøre i en ekte amerikaner. Da vi gasset på i akselerasjonsfeltet, hørtes det ut som vi skulle ta av med en Dash 8-maskin fra Widerøe. Da var det jammen godt at det fantes egen rullebane ved Rakkestad slik at vi fikk landet doningen. Rakkestad flyplass var faktisk en egen spot vi skulle passere på ferden til Sarpsborg denne dagen.
Til salgs
Vi parkerte på Esso og Vibeke så en gylden mulighet til å reklamere for bilen. Hun klistret «Til salgs»-lapper på begge sidevinduene med referanse til Finn-annonsen hennes. Deretter gikk vi inn til betjeningen på bensinstasjonen for å høre om det var greit at vi stod der.
– Hei, dette er Erlend som går skinnelangs rundt i Norge. I dag skal han …
Jada, det var helt greit i følge dama bak kassa.
Rakkestad stasjon
Endelig kunne vi sette kursen sørover, men først måtte vi innom Rakkestad stasjon for å ta et startbilde. Den røde stasjonsbygningen fungerer i dag som kafé. Var dette et egnet spillested for mitt eget togband «Signälfeil»? Vi spiller jo helst på togpuber i Norge. Jeg så ingen ølkraner innendørs, kun en kaffe- og softismaskin. Var det da egentlig en togpub?
Ulike trafikkmengder
Det var mye trafikk på riksveien vi måtte følge ut fra Rakkestad, men heldigvis var veien såpass rett at vi rakk å trekke inn mot grøfta når store vogntog suste forbi. Det var også mye trafikk fra oven, for nå sirklet et småfly over oss som sikkert skulle lande på flystripa noen kilometer unna. Verre stod det til med trafikken på jernbanelinja langs veien. Den var helt fraværende. Slik har det stort sett vært siden 2002, med unntak av enkelte omdirigerte tog når Vestre linje er stengt.
Gautestad stasjon
Fotoboksene stod på rad og rekke da veien rettet seg ut. Eller hadde vi forvillet oss ut på rullebanen?
– Vi nærmer oss Gautestad stasjon, sa jeg. – Bestefaren til en jeg kjenner var stasjonsmester der.
«Gaustestad st.» stod det på skiltet som pekte til høyre. Det var heldigvis bare et par hundre meter å gå.
– Er det der stasjonen? spurte Vibeke og pekte på et hvitt hus.
Jeg syntes nok den virket for stor.
– Kanskje den er revet? svarte jeg.
Vi fikk øye på den forfalne gule bygningen rett før vi kom frem til planovergangen. Den gjengrodde veien bort var nok like forfallen som stasjonen selv. Jeg tråkket forsiktig i det høye gresset i tilfelle det lå en orm på bakken. Da jeg kom frem, så jeg at bygningen hadde et betydelig vedlikeholdsbehov. Taket til godshuset var kledd med presenning og gulmalingen hadde flasset av flere steder på stasjonsbygningen. Jeg tok et bilde og sendte det til Stig som MMS. «Hvor er bestefar?»
Salgstriks
Vi satte oss på en haug med brukte jernbaneskinner for en kort matpause. Jeg fikk svar fra Stig. Bestefaren het Johan som hadde bodd i et hvitt hus et steinkast unna stasjonen. Huset skulle være like forfallent omgitt av huggorm…
– Jeg har fått flere snaps, utbrøt Vibeke.
Flere av venninnene hennes hadde allerede sett den annonserte bilen på Esso. Det hadde også kommet noen henvendelser på Finn. Salgstrikset så ut til å virke.
Stasjonsjakt
Vi fortsatte langs den kjedelige og trafikkerte riksveien.
– Det blir mer spennende når vi ankommer Rudskogen, forsikret jeg.
Planen var å følge en skogsvei langs riksveien og fortsette på sti inn i skogen ved Knatterudfjellet. Her kunne vi også få øye på noen nedlagte holdeplasser hvis vi var heldige.
Rudskogen Motorsenter holdeplass
Vi krysset jernbanelinja over ei bru og kom frem til området hvor den kortlivede holdeplassen Rudskogen Motorsenter lå. Holdeplassen var kun operativ i 1990 i forbindelse med arrangementer ved motorsenteret.
– Kanskje den lå her? spurte Vibeke og pekte mot en åpen plass ved jernbanelinja.
Det var mulig hun hadde rett. For her krysset også en sti jernbanelinja.
Under oppsyn
Kanskje vi ikke burde ha satt Camaro-en igjen i Rakkestad, for nå passerte vi et skilt som pekte opp til motocrossbanen. Vi fant skogsveien som vi skulle følge et lite stykke. Selv om vi så riksveien mellom trærne og hørte bilene, var det deilig å tråkke på noe annet enn hard asfalt. Veien ble mer og mer gjengrodd før den endte ut til en gård hvor det stod en hest og beitet. Hesten kom imot oss for å få litt klapp. Eierne var nok mindre glade i besøk, for et skilt fortalte oss at vi ble videoovervåket.
Kruttboller og øl
Vi fortsatte videre langs den trafikkerte riksveien. Vibeke hadde sluppet opp for vann og var på utkikk etter et sted hvor hun kunne fylle opp flaska. Kennel Kruttbolla ble hennes redning. Vibeke ropte til mannen som stod på andre siden av gjerdet ved inngangen til kennelen. Det tok sin tid før han responderte.
– Vann? spurte han forundret. – Det er vel bedre med øl, lød svaret mens han tok med seg vannflaska.
Blåmerket sti
Det var på tide med en lengre matpause, men vi var begge enige om at den burde tas i skogen. Vi hadde kommet frem til Knatterudfjellet hvor vi skulle følge en sti inn i skogen.
– Her er det noen blåmerka turskilt, sa jeg.
Vi gikk mot Østtorphytta siden vi skulle følge den løypa et stykke. Selve stien var ikke særlig synlig, men det var de blåmerkede trestammene.
– Jeg tror vi bør følge veien et lite stykke til, foreslo Vibeke.
Hun hadde funnet en alternativ rute som ville spare oss for noen høydemetere.
Ta med «pappær»
Veien ledet rett inn i et sagbruk hvor folk jobbet og trucker kjørte rundt.
– Er dette her lurt? spurte jeg.
Anleggsarbeiderne fulgte nøye med på oss der vi romsterte rundt langs paller med trevarer i det inngjerdede området. Vi spurte mannen om turstien da han kom gående imot oss med hjelm og refleksvest. Han hadde ikke noe imot at vi hadde kommet på besøk. Da så jeg en gylden mulighet til å spørre om jeg fikk låne toalettet også. Etter jeg hadde gjort mitt, så jeg at mannen og Vibeke hadde en samtale på gang. Det viste seg at han tidligere hadde jobbet i NSB.
– Det er jo bare å ta med «pappær» og sette seg midt i skinnegangen for å drite. – Går ikke tog her lenger vettu.
Ormestien
Vi fant heldigvis stien igjen og kunne sette kursen inn i skogen. Det tok ikke lang tid før vi hadde gått feil, for det gikk visst stier på kryss og tvers. Vibeke ville ikke snu før hun hadde undersøkt gapahuken på en høyde med fantastisk utsikt. Etter en kort pause lot vi UT.no-appen vise vei. Vi måtte gå et stykke tilbake igjen til vi fikk øye på et skilt som sendte oss i riktig retning. Stien gikk bratt ned fjellsiden. Det var godt jeg hadde appen, for ellers tror jeg vi ikke hadde lagt merke til stien vi skulle ta av på i bunnen av dalen. Den gikk i hvert fall rett sør i retning av Sarpsborg. Området var fullstendig gjengrodd og jeg måtte tråkke ekstra forsiktig i tilfelle det lå orm på bakken.
– Der tråkka du nesten på Hugo, sa Vibeke og pekte på en forskremt stålorm som spilte død. – Du traff den nesten med skoa.
Sikkelandsveien
Omsider kom vi oss ut på veien igjen.
– Vi skal snart inn på en mindre trafikkert vei, sa jeg og viste Vibeke kartet på telefonen.
Det tok ikke mer enn ti minutter før vi var fremme ved krysset. Den smale veien fulgte jernbanen tett og gikk i en gradvis nedoverbakke. De høye trærne på begge sidene av veien sørget for skygge.
– Er det langt igjen til Ise? spurte jeg Vibeke.
– Ja, et godt stykke, svarte hun.
På Ise fantes det nemlig en nedlagt jernbanestasjon jeg ikke ville gå glipp av.
Ise stasjon
Vi sluttet begge å prate. Nå fortsatte vi bare i sommervarmen med ett mål for øyet, nemlig å komme frem. Etter tre kvarter begynte Vibeke å se etter et nytt sted hvor hun kunne fylle opp vannflaska. Hun gikk rett bort til nærmeste hus og ringte på døra. Utenfor sykla en liten gutt.
– Hva heter du? spurte gutten.
– Jeg heter Erlend og er på tur, svarte jeg.
Jeg sonderte området og fant en høyde utenfor huset hvor det fantes en stein i skyggen. Det ville være et perfekt hvilested, tenkte jeg. Da jeg klatret opp, dukket selveste Ise stasjon på andre siden av høyden. Sett sånn flaks! Jeg fikk tatt noen bilder før jeg satte meg ned for å vente på Vibeke. Da oppdaget jeg gutten igjen. Han hadde fulgt etter meg, men nå satte han kursen bortover en grusvei langs sporet. Kort tid etter kom mora løpende etter. Det gjorde Vibeke også, men i et atskillig roligere tempo.
– Jeg fikk isvann, ropte Vibeke glad og fornøyd.
Avkjøling
Vi var klare for siste innspurt. Dessverre måtte vi på ny følge den kjedelige riksveien, men det var mulig å følge noen elvestier på deler av strekningen. Ikke vet jeg hvor vi hentet energien fra, men nå gikk vi såpass raskt at vi hadde passert området med elvestiene. Vi bestemte oss for å fortsette, for nå gikk vi tross alt på gang- og sykkelsti.
– Det ligger en Esso-stasjon borti her, sa Vibeke. – Jeg tror vi trenger en is.
Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Allikevel tok det minst tre kvarter før bensinstasjonen dukket opp. Jeg fant en iskald ingefærøl fra Fentimans som ble et godt supplement til sjokoladeisen. Etter å ha sittet 20 minutter i den avkjølte bensinstasjonen, begynte jeg å fryse. Det var på tide å komme ut i sola for å varme seg.
Begge fornøyde
Jeg vakte nok oppsikt der jeg gikk gatelangs med den brune ølflaska i hånda, men den var jo alkoholfri. Til mitt forsvar stod en politibetjent bak meg i kassa på Esso da jeg kjøpte den. Vi krysset Sarpebrua som byens eget brannvesen sprengte i filler ved en ulykke. Riktignok i 1940, da flere norske motstandsfolk monterte sprengladninger under «Operasjon Betongblanding» for å hindre tysk tilbaketrekking. Vibeke fulgte meg helt frem til Sarpsborg stasjon hvor en venn skulle plukke henne opp. Det hadde vært litt av en dag. Jeg hadde akkurat ferdigstilt den aller siste etappen i Østfold og Vibeke hadde fått flere mulige kjøpere av Camaro-en.