Neslandsvatn–Kragerø
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt, Grusvei, Jernbane | Middels |
Turen går i den nedlagte traséen frem til Merkebekk stasjon som følger elva Heldøla tett. Fra Merkebekk fortsetter turen langs rustne skinner gjennom flere tunneler. Fra Sannidal er traséen stort sett fjernet, men flere stasjonsbygninger og noen broer er bevarte.
Tveitereid tunnel. Foto: Erlend Garåsen
– Jasså, har folka i Lodalen forsovet seg? spurte jeg konduktøren da han avsluttet telefonsamtalen.
– Det blir vel feil å skylde på noen, lød svaret.
– De har vel ikke husket å stille klokka i natt, humret jeg.
– Det er Bane NOR som ikke ble ferdige med arbeidene i natt, svarte konduktøren.
Jeg tittet bort mot flytogterminalen og syntes synd på de stressede passasjerene som skulle rekke et fly. I samme øyeblikk kom det en beskjed over høyttaleranlegget.
– Dette er en melding til våre reisende. – Det er for tiden problemer med trafikkaviklingen.
Nuff said.
Polarbanen
Omsider trillet toget inn på sporet. Bane NOR hadde endelig gitt oss kjørestrømmen tilbake slik at vi kunne komme oss avgårde. En dame fra Hamarøy satte seg ned i setet mot meg. Det tok ikke lang tid før samtalen var i gang, for det fantes mye jeg interesserte meg for i området hvor hun kom fra. Vi begynte å snakke om Polarbanen, jernbanestrekningen som tyskerne bygde mellom Fauske og Narvik. Den ble revet kort tid etter krigens slutt i frykt for krigsskadeerstatninger fra Sovjetunionen. Flere tusen russiske krigsfanger mistet livet under byggingen av både Polarbanen og Nordlandsbanen.
Neslandsvatn stasjon
Neslandsvatn stasjon ble annonsert over høyttaleranlegget.
– Jeg må notere navnet på bloggen din, sa hamarøyværingen før jeg reiste meg.
Hun hadde fått høre mange historier fra fatale til fantastiske Skinnelangs-etapper på veien fra Oslo til Neslandsvatn.
– Nå skal du av, sa konduktøren idet han gikk gjennom vogna.
Jeg fulgte etter og vi gikk samtidig ut av vogna.
– Jeg skal videre med Kragerøbanen, men til fots, sa jeg.
– Sier du det? spurte konduktøren nysgjerrig.
Jeg fortalte ham om Skinnelangs-prosjektet, men i en kortfattet form for ikke å oppholde toget.
– Har du gått Setesdalsbanen da? spurte konduktøren.
– Den går jeg til sommeren, svarte jeg. – Bare følg med på skinnelangs.no for nærmere informasjon.
Sommerlig
Selv om det fortsatt var mars, var det bare å ta av både jakke og genser. Ute hadde det blitt sommer enda klokka bare var 10 om morgenen. Jeg fortsatte i t-skjorte langs veien som fulgte Kragerø-sporet ut fra stasjonen. Da sporet ble brutt, klatret jeg ned skråningen og fortsatte i traséen. I løpet av de siste to årene hadde Neslandsvatn velforening kjempet for å få sporene revet. De har lenge ønsket å bruke traséen til ny sykkelvei. Da var det vel best å gå skinnelangs før den ble dekket av asfalt. Det tok ikke lang tid før det dukket opp noe spennende underveis. I jernbaneundergangen der fylkesveien krysser sporene, var det malt en tegning av en rød motorvogn. En slik som tidligere trafikkerte på Kragerøbanen.
Eskilt holdeplass
I følge notatene skulle Kragerøbanens første holdeplass være Eskilt. Den gruslagte traséen fulgte Neslandsvannet tett på vei mot holdeplassen. Sola reflekterte seg i den hvite isen som fortsatt ikke hadde smeltet. Det skapte en spesiell kontrast siden sommeren hadde kommet på en snarvisitt denne dagen. Jeg fant ingen rester etter holdeplassen i krysset hvor den skulle ligge, så jeg fortsatte mot jernbanebrua som krysset elva Heldøla. Det ble full stopp da jeg fikk øye på en oransje netting som var spent over brua. Det ville nok bli for farlig å klatre over sperringen grunnet elvas store vannføring. Jeg snudde og krysset elva over en annen bro noen hundre meter lenger unna.
Såpeglatt
Jeg tok av på en liten grusvei i retning av Kragerøbanen. Veien var dekket av is, så jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med broddene. Plutselig gikk veien brattere og brattere opp i terrenget og ledet vekk fra traséen. Da innså jeg at jeg var på ville veier. Jeg snudde og gikk i grøfta for ikke å falle på isen ned de bratte bakkene. Omsider dukket Kragerøbanen opp, og jeg måtte vasse noen meter i dyp snø for å komme meg inn på jernbanetraséen. Det var nok altfor tidlig på året å gå denne etappen.
Farlige sviller
Selv om traséen var like dekket av is og snø som den glatte grusveien, ble den faktisk lettere å følge. Isen var såpass solid at jeg ikke tråkket gjennom. Jeg fortsatte i et øde område som fulgte elva tett. Ville elgen eller andre skumle dyr vente på meg rundt neste sving mon tro? De glatte svillene som fortsatt lå i traséen utgjorde vel en større fare. Det gjaldt å trå varsomt.
Heldøla holdeplass
Det føltes tryggere da fylkesveien krysset elva og fortsatte langs sporene. Nå gikk jeg ikke lenger helt alene. Flere tegn til sivilisasjon dukket opp, for nå hadde jeg kommet frem til en stor åpen plass. Jeg antok at jeg stod ved Heldøla holdeplass. Etter å ha tatt et par bilder, fortsatte jeg videre langs linja som nå forsvant inn i en dyp dal med bratte fjellsider på hver sin side. Jeg begynte å tenke på elgen igjen.
Merkebekk stasjon
Etter å ha vandret langs sporene i kanskje en time, ble det bråstopp. Foran meg lå et stup og i bunnen krysset fylkesveien. Jernbanebrua var revet. Jeg klatret ned fra høyden og kom meg omsider over på andre siden. Da oppdaget jeg tydelige spor i terrenget etter dobbeltspor. Kort tid etter fikk jeg øye på flere rester: En lasterampe, flere dobbeltspor og en rød stasjonsbygning. Jeg hadde kommet frem til Merkebekk stasjon.
Skrotnisse
Etter å ha tatt noen bilder av stasjonsområdet, var jeg på beina igjen. Nå gjaldt det å komme forbi hinderet av bilvrak, arbeidsredskap og båter som stod plasserte mitt i traséen.
– Heisann!
Jeg hadde visst møtt på skrotnissen som disponerte stasjonsområdet. Han lurte sikkert på hva jeg holdt på med.
– Er det mulig å fortsette langs traséen mot Kragerø? spurte jeg.
Da han så at jeg hadde med meg kart over Kragerøbanen, ble han mindre skeptisk.
– Ja, da må du kanskje vasse litt i snø, svarte mannen.
– Er det trygt å ferdes i tunnelen? spurte jeg. – Jeg har i hvert fall med lommelykt.
– Du klarer deg fint uten, sa mannen og ønsket meg god tur.
Jernbaneskinner
Traséen gikk nå i et svært idyllisk område og fulgte innsjøen Nedre Toke tett. Plutselig fikk jeg meg en stor overraskelse. Jernbanesporet lå nå intakt langs traséen, og det enda jeg hadde fått vite at det hadde blitt revet året før ned til Sannidal. Selv om det nå ble mer skinnelangs, skapte den dype snøen større utfordringer. Det ble tungt å fortsette. Da sporene fortsatte inn i en tett skog, begynte jeg å tenke på elgen igjen. Jeg måtte stadig ta hyppige pauser, for å vasse i dypsnø var jeg ikke forberedt på. Plutselig dukket et stort svart hull opp foran meg. Jeg hadde kommet frem til Kurdøla tunnel.
Kurdøla holdeplass
Jeg inspiserte tunneltaket nøye mens jeg gikk inn i den mørke tunnelen. Hang den noen istapper fra taket som kunne treffe meg? Jeg gikk målrettet mot den andre tunnelåpningen som var min eneste lyskilde. Pulsen steg da jeg passerte et område hvor det hadde gått et lite ras. Jeg var lettet da det hele var over, for dette skulle være den lengste tunnelen på dagens etappe. Et gult skilt med et svart kryss stod oppført langs sporet. Det indikerte tre ting: Toget skal gi signal, det er planovergang og det er stasjon i vente. Spenningen steg. Ville jeg finne rester etter Kurdøla holdeplass? Jeg ble kanskje mer glad for å se sivilisasjon da jeg hadde rundet en sving. Foran meg lå en stor jernbanebru som krysset en grusvei under meg.
Kapitulasjon
Jeg krysset jernbanebrua forsiktig siden det var høyt ned. Det fantes ingen rester etter holdeplassen som skulle ligge på andre siden, så jeg fortsatte videre inn i skogen. Kurdøla var det siste siviliserte området jeg ville se på et par timer, for nå skulle jeg følge jernbanelinja i fem–seks kilometer inn i et øde skogsområde. Mens jeg vasset i den dype snøen, begynte jeg å tvile på om det var lurt å fortsette. Jeg begynte å bli sliten og jeg ville ikke ha mulighet til å be om assistanse om jeg skulle slippe opp for krefter. En ny tunnel dukket opp foran meg. Denne var mye kortere og mindre skummel å passere. Da jeg hadde kommet meg gjennom, viste kartet at det gikk en sti i nærheten. Da tok jeg det endelige valget. Jeg klatret ned fra sporet og fortsatte videre på stien som ledet ut til fylkesveien.
Nedtur
Det ble en liten nedtur å måtte følge fylkesveien videre forbi det øde skogsområdet, men jeg hadde ikke noe annet valg. Jeg skulle nok i stedet ha gått Kragerøbanen litt senere på året. Mens jeg gikk langs den trafikkerte veien, kom jeg til å tenke på hvilke områder jeg nå gikk glipp av. Kragerøbanen er en jernbanestrekning jeg ofte har villet gå. Hver gang jeg passerte Farsjø med bilen på E18, hadde jeg tittet ned på de rustne skinnene som krysset veien. Jeg hadde sett frem til å komme ut av skogen langs skinnene og passere europaveien på tilsvarende måte. Det var bare å sette opp farten for å komme meg raskest mulig frem til Farsjø, selv om det ville ta halvannen time.
Farsjø stoppested
Omsider fikk jeg krysset E18, men ikke på den måten jeg ønsket. Jeg tok av på en svingete vei som gikk i retning av Farsjø, selv om det var raskere å følge den skiltede veien til Kragerø. Nå gjaldt det å få gått så mye av Kragerøbanen som mulig. Plutselig dukket både spor og stasjonsbygninger opp på høyre side av meg. Jeg hadde endelig kommet frem til Farsjø stoppested. Den toetasjes stasjonsbygningen så ut til å være i god stand og var ganske stor for et stoppested å være. Jeg krysset sporene over ei bru og ruslet ned mot perrongen for å ta noen bilder. Nå kikket jeg etter et sted for å spise dagens lunsj. Plutselig kom det en firehjuling kjørende imot meg langs sporet. De to barna som førte firehjulingen ble like overrasket som meg, så de stoppet noen hundre meter unna og gikk av kjøretøyet. De visste vel at de ikke var gamle nok til å føre den. De lot som ingenting da jeg passerte dem. Hundre meter lenger fremme satte jeg meg ned i en skråning for å spise dagens lunsj. Foran meg hadde jeg flott utsikt til både skinner og en foss.
Nye hindringer
Etter en halvtime var jeg på beina igjen. På nytt skulle jeg bevege meg i et øde, men snøfritt område. Det tok ikke lang tid før tunnel nummer tre dukket opp. Den 66 meter lange Farsjø tunnel ville være den nest lengste jeg måtte passere på dagens etappe, men også den skumleste. Digre isblokker hadde falt ned i sporet da jeg var midtveis i tunnelen. Jeg turde knapt å se opp, men ønsket i stedet å komme meg raskest mulig gjennom. Da jeg endelig var ute, måtte jeg fortsette i en hinderløype. Flere veltede trær lå over sporet og gjorde det vanskelig å fortsette. Det dukket også opp korte jernbanebruer jeg måtte krysse. Flere av disse var i såpass dårlig stand at jeg ikke følte meg trygg. Da jeg kom frem til Tveitereid ble det full stopp. Jernbanebrua var fjernet og jeg måtte klatre ned fra sporet for å fortsette.
Elvekryssing
Ville det være mulig å passere elva Råna? Hvis jernbanebrua var fjernet lenger fremme, ville det by på utfordringer. Antageligvis måtte jeg da gå gjennom skogen for å komme inn på fylkesveien. Tankene svirret mens jeg fortsatte videre langs sporet. Lettelsen var stor da en stor rød bru dukket opp foran meg, men var den trygg? Jeg holdt godt fast i rekkverket mens jeg gikk forsiktig på noen forsterkede trebjelker. Brua var visst allerede i bruk, for noen hadde plassert en tynn kjøkkenstol nær rekkverket. Dette var nok en idéell fiskeplass for enkelte. Jeg trakk et lettelsens sukk da jeg hadde kommet over på den andre siden.
Forsvunnede spor
Kragerøbanen fulgte nå Tyvann og fylkesveien tett. Jeg fulgte sporet i kanskje en halvtime før jeg nådde en ny hindring. Et strømførende gjerde lå spent over sporet og holdt flere hester på plass. Jeg klatret opp skråningen for å fortsette langs fylkesveien et stykke. Da jeg skulle gå ned til skinnene igjen, hadde de forsvunnet. Jeg hadde visst kommet frem til det området hvor sporet er revet.
Sannidal stasjon
Neste stasjon ble Esso, for nå var jeg skikkelig tørst etter to mil i 20 grader. Da jeg kom ut igjen med en iskald Pepsi, fikk jeg øye på en diger toetasjes bygning jeg dro kjensel på. Det måtte være den gamle stasjonsbygningen til Sannidal. Jeg ruslet bort til et ungt par som satt utenfor bygningen med barn og hund.
– Er dette den gamle stasjonsbygningen? spurte jeg.
Dama nikket mens mannen kikket rart på meg. Jeg tok noen bilder og ruslet videre.
– Han der var ganske gæren, kunne jeg høre jenta si.
Og jeg kunne ikke være mer enig. De skulle ha sett meg da jeg rusla i dypsnøen og inn i de mørke tunnelene.
Vadfoss stoppested
Da fylkesveien forsvant inn i en lang tunnel, fortsatte jeg på en svingete vei over fjellet. Jeg ble litt usikker på hvor traséen gikk da jeg kom inn på fylkesveien igjen. Derfor fulgte jeg sykkelveien til jeg kom frem til en gammel steinbru på høyre hånd. Jeg ble så fascinert over den flotte brua at jeg glemte helt å sjekke hvor Vadfoss stoppested lå. Det viste seg at brua faktisk tilhørte Kragerøbanen og at stasjonsbygningen lå rett på andre siden. Den brukes i dag av Kragerø stenindustri.
Sporjakt
Det var skiltet sykkelsti til venstre, men traséen så ut til å fortsette rett frem. Jeg fortsatte derfor langs en fin tursti langs elva. Var denne en del av den gamle jernbanetraséen mon tro? I så fall skulle den forsvinne inn i en 197 meter lang tunnel lenger fremme. Da det ble slutt på turstien, fortsatte jeg i stedet langs en svingete vei forbi en lite elvekraftverk langs Kammerfosselva. Lå Kammerfoss holdeplass i nærheten? Jeg ruslet videre langs den smale veien og la etter hvert merke til en høy opparbeidet mur på venstre side av meg. Det så ut for at det gikk en vei på toppen av muren. Det kunne vel ikke være den gamle jernbanetraséen? Bekreftelsen kom da veien fortsatte under ei bru. Jeg kunne tydelig se svillene over meg da jeg krysset brua, så det var ingen tvil om at jeg hadde fulgt Kragerøbanens trasé.
Dårlig planlegging
Jeg forsøkte å finne igjen traséen da jeg kom opp til et industriområde, men med uforrettet sak. Sporet var ikke å oppdrive. I stedet fulgte jeg sykkelveien mot Kragerø sentrum. Området var såpass kupert at det umulig kunne ha gått et jernbanespor i nærheten. Det måtte ha fulgt en av de andre hovedveiene inn til byen. Jeg måtte innse at jeg ikke hadde planlagt etappen godt nok og begynte nå å tenke på mat i stedet. Det så ut for at jeg ville få en hel time i byen før bussen min gikk tilbake til Oslo.
Kragerø stasjon
Etter mange endeløse oppoverbakker, begynte jeg endelig på nedoverbakkene til Kragerø. Jeg stanset på et utsiktspunkt for å ta et bilde av byen, Kilsfjorden og øyene rundt. Før jeg fant et spisested, måtte jeg finne ut hvor den gamle jernbanestasjonen lå. Jeg tok opp Google Maps og fikk faktisk treff på «Kragerø jernbanestasjon». Lykkelig fulgte jeg lydig Google's anvisninger gjennom de smale bygatene. Plutselig dukket en stor gul steinbygning opp foran meg. «Kragerø jernbanestasjon» stod det på veggen med store bokstaver. Det ble sushi ved en lokal restaurant før jeg tok bussen tilbake til Oslo.