Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
English
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Vestfoldbanen / Holmestrand–SkoppumEtappe

Holmestrand–Skoppum

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
16 km Asfalt, Grusvei Lett
Turen går langs kyststien fra Dulpen til Mulvika. Deretter følges Hellandveien frem til Nykirke hvor det tidligere lå en stasjon. Siste del av turen går på skogsvei frem til Skoppum.
Kyststien. Foto: Erlend Garåsen
Kyststien. Foto: Erlend Garåsen
Jeg skulle besøke faren min som var innlagt på sykehuset i Tønsberg. Hvorfor ikke kombinere sykebesøket med en skinnelangstur langs Vestfoldbanen? Jeg bestemte meg for å ta toget til Holmestrand og gå to mil sørover til Skoppum.

Ny togstasjon
Det var strålende solskinn da jeg hoppet av toget i Holmestrand i ettiden. To måneder tidligere var det store snømengder i denne byen da jeg og Kristin ferdigstilte etappen mellom Sande og Holmestrand. På andre siden av sporene var det hektisk byggeaktivitet i forbindelse med den nye togstasjonen som bygges inne i fjellet. Den skal etter planen åpne høsten 2016 sammen med over 14 kilometer med nytt dobbeltspor.

Vårstemning
Selv om det fortsatt lå noen snøflekker her og der, var det skikkelig vårstemning. Flere barnefamilier gikk tur i parken «Dulpen» som ligger i nærheten av jernbanestasjonen. Planen var å starte i parken og følge kyststien til Mulvika. Deretter skulle jeg lete etter rester etter den nedlagte Nykirke stasjon og følge en grusvei gjennom skogen frem til Skoppum.

Hydro Aluminium
Mens jeg vandret langs brygga, fikk jeg øye på et eldre par foran meg. Det så ut for at de hadde bedt om assistanse fra en lokalkjent dame. Da jeg passerte dem, ble jeg stående rett utenfor den inngjerdede tomta til Hydro. Hvor ble det av kyststien? Jeg snudde meg og gikk bort til det eldre turparet.
– Unnskyld, men kommer jeg meg rundt denne fabrikken? spurte jeg.
– Det lurte vi også på, svarte den eldre dama. – Vi fikk nettopp vite at det går sti rundt fabrikken langs vannet.
Aluminiumsfabrikken i Holmestrand ble etablert i 1917 og produserte i starten hermetikkemballasje. I dag er det Hydro Aluminium som eier anlegget hvor produksjonen i hovedsak baseres på resirkulert aluminium.

Hagemannsparken
Overraskelsen var stor da jeg kom ned til vannkanten. Langs fabrikkgjerdet gikk det en flott grusvei sørover langs vannkanten. Jeg passerte en dame som lekte med en hund. Dette var nok en populær turvei. Da jeg omsider kom rundt den store fabrikktomta, måtte jeg fortsette i en gate med koselige småhus som lå vendt mot sjøen. Veien førte frem til Hagemannsparken. Sandstranden ved parken er sikkert flott om sommeren, men badetemperaturen var nok ikke ideell denne dagen. Jeg fortsatte langs gressletta, men måtte litt opp i høyden siden det fortsatt lå snø på bakken. Jeg gikk ut av parken og fortsatte langs sykkelveien.

Peter Pan
Om det er en sammenheng mellom hermetikkemballasjeproduksjonen og Peter Pan-fabrikken, vet jeg ikke. Nå passerte jeg i hvert fall produksjonslokalene til sardinfabrikken som var et kjent landemerke langs E18 frem til den ble nedlagt i 1981. Holmestrand Sardine Co ble etablert i de gamle lokalene til Holmestrand Jernvarefabrikk i 1933. Merkenavnet «Peter Pan» knyttes til produksjonen av makrell i tomat fra 1965, noe Walt Disney-konsernet likte dårlig. Men Holmestrands-bedriften hadde registrert merkenavnet lenge før det amerikanske konsernet, så de kom nok ingen vei juridisk sett. I dag er det Jernbaneverket som huser bygningen i forbindelse med byggingen av det nye dobbeltsporet.

Hellandveien
Etter å ha fulgt sykkelveien et stykke langs vannkanten, kom jeg frem til Mulvika. Jeg tok av på en sidevei som var en del av kyststien. I stedet for å følge denne langs odden som ville bli en omvei, tok jeg av på sykkelveien som fulgte både jernbanen og gamle E18 tett. Da jeg kom opp en lang bakke, fikk jeg øye på nye E18 som kom ut av den 556 meter lange Brekketunnelen. Hovedveien ble forent med firefelts motorvei, så da var det nok best å følge Hellandveien videre frem til Nykirke. Dette var en øde, men hyggelig vei å gå. Deler av veien var som en allé med tette trær på begge sider.

Nykirke stasjon
Etter en halvtime langs den rette Hellandveien, kom jeg frem til Nykirke. Mens jeg kikket opp mot jernbanelinja for å se etter stasjonen, suste toget forbi meg. Jeg rakk som vanlig ikke å ta bilder. Jeg krysset jernbanen over en planovergang og la merke til at det var satt opp master med ledningsfester for dobbeltspor. Stasjonen måtte ha ligget her. Jeg forsøkte å nærmere meg sporene ved en matbutikk, men måtte snu med uforettet sak. Her fantes det få, hvis ingen rester etter Nykirke stasjon som ble nedlagt i 1978.

Føskeveien
Jeg så på klokka. Det var under en time til toget gikk fra Skoppum. Ville jeg rekke det mon tro? Jeg satte opp tempoet langs fylkesveien som fulgte jernbanen tett langs vestsiden av sporene. Nå speidet jeg etter Føskeveien, en grusvei jeg skulle følge gjennom skogen. I følge UT.no skulle dette være en populær sykkelrute. Og det var nettopp en syklist som gjorde meg oppmerksom på ruta. Foran meg svingte en mann på sykkel inn på en øde gårdsvei. Det måtte være riktig løype, så jeg fulgte etter. Veien var delvis dekket av snø, så det ble vanskelig å holde tempoet oppe. Jeg så på klokka. Det var under en halvtime til toget gikk.

Fotspor
Veien var nesten ikke brøytet og jeg måtte sette ned tempoet for ikke å skli. Veien endte opp ved et øde hus og alt jeg kunne se foran meg var noen dype fotspor inn i en snødekt skog. Jeg tok opp telefonen for å se etter veien videre, men det var ingen dekning. Jeg forsøkte å følge fotsporene inn i skogen og krysset en skiløype på veien. Var det fortsatt mulig å rekke toget? Jeg vasset slik i kanskje ti minutter før jeg kom frem til en gård. To shetlandsponnier fulgte nøye med på meg da jeg passerte dem. Jeg rakk så vidt å hilse på den ene før jeg rushet videre. Her var veien heldigvis brøytet, men nokså sølete.

Butikkjakt
Jeg kom etter hvert inn på fylkesveien som jeg fulgte videre mot Skoppum. Det var bare å belage seg på neste tog, for det var enda et kvarter igjen å gå. Jeg gikk i en lang nedoverbakke og kom ned til skinnegangen. Jeg krysset denne under ei bru og fikk øye på togstasjonen til venstre for meg. En jente kom joggende imot meg.
– Unnskyld, finnes den en matbutikk i nærheten? spurte jeg.
Hun løp bare videre uten å stoppe. Da sendte jeg Helga en SMS som bor i området. Hun skulle opprinnelig følge meg denne dagen, men måtte dessverre ta noen ekstravakter. Jeg fikk raskt svar tilbake. Kiwi lå bare noen minutter unna. En dame sendte meg i riktig retning og jeg fant butikken etter ti minutter. Jeg kom ut igjen med en kyllingsalat og en Hortenpils.