Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Rørosbanen / Stai–KoppangEtappe

Stai–Koppang

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
10 km Asfalt, Grusvei Lett
Denne korte turen følger fylkesveien langs Glåma forbi idylliske gårdstun. De siste kilometerne følger deler av Gamle kongevei – den kulturhistoriske rundløypa i Koppang.
Stai stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Stai stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Jeg og Aria skulle til Rugldalen i Trøndelag for å gå Arvedalslinja. Hvorfor ikke stoppe i Koppang for å gå en liten del av Rørosbanen på veien? Selv om distansen mellom Stai og Koppang bare er på ti kilometer, ville turen korte ned en fremtidig etappe på Rørosbanen fra fire til tre mil.

Ingen skogens ro
Det var varmt da vi parkerte utenfor Koppang stasjon. Planen var å ta toget ett stopp til Stai og gå tilbake til Koppang derfra. Siden det var over en time til toget vårt gikk, ruslet vi bort til stasjonsparken for å spise lunsj. Selv om parken var avskjermet og utstyrt med benker, fikk vi ingen matro. Bommene gikk ned og et langt tømmertog kom kjørende. Det bråstoppet rett ved benken hvor vi satt. Den skjærende lyden fra bremsene var nesten uutholdelig. Plutselig begynte toget å rygge og bommene gikk ned på ny. Bare noen sekunder etter at bommene hadde åpnet seg, gikk de ned igjen. Toget kjørte noen meter frem, skiftet spor og rygget tilbake atter en gang. Denne prosedyren ble gjentatt gang på gang. Vi spiste opp maten og kjørte inn til sentrum for å handle i stedet.

Tømmertog på Koppang stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Tømmertog på Koppang stasjon. Foto: Erlend Garåsen


Stai stasjon
Vi kom frem til Stai etter en fem minutters togtur. Mens jeg pakket om sekken, ruslet Aria bort til veien for å ta et bilde av den gule stasjonsbygningen. Det var nok atskilling varmere denne gangen enn forrige gang jeg var på Stai. Da var det ti minusgrader og enorme mengder med snø. Nå måtte jeg ta en diger slurk fra saftflaska før jeg var klar til å gå.
– Har du smurt deg? spurte Aria.
Solkremen, ja. Den lå nok i bilen.

Gjenkjent løype
Det var nok ikke bare solkremen jeg fikk behov for. Jeg ble nemlig forfulgt av en diger fluesverm mens vi vandret på den smale veien langs jernbanelinja. Aria var visst forberedt på dette også, så hun ga meg flaska med Mygga. Glåma fulgte oss tett på venstre side av veien, så det var nok forklaringen på hvorfor det var så mange flaksende insekter rundt oss.
– Her kjenner jeg meg igjen! utbrøt jeg.
Jeg hadde «prøvekjørt» løypa kvelden i forveien med Google Street View og husket jernbanetunnelen vi så foran oss. Etter tunnelen ville Rørosbanen fortsette litt høyere oppe i terrenget. I følge kartet gikk det en turvei langs linja, men vi ønsket i stedet å følge fylkesveien langs Glåma.

Språkforvirring
– Er det der en tyskregistrert bil? spurte jeg.
I veikanten stod det parkert en Geländewagen med turutstyr på taket. Da vi kom nærmere, så vi at det gikk en sti ned til Glåma.
– Vet du om det finnes en badeplass i nærheten? spurte Aria dama som kom vandrende opp fra stien.
– Hadde du glemt det tyskregistrerte skiltet? humret jeg.
– I'm sorry, what did you say? svarte dama på gebrokkent engelsk.
Vi fikk i hvert fall svaret på det vi lurte på, nemlig om det var trygt å bade i nærheten. Mannen hennes hadde nemlig vasset uti for å fiske, og han hadde stått med vannet opp til knærne.

Nedkjøling
Vi bestemte oss for å ta en pause. Ingen av oss hadde tatt med badetøy, så vi valgte i stedet å vasse. Det var lite strøm i denne delen av Glåma, men jeg vet ikke om jeg hadde kastet meg uti om badetøyet var med. Vannet var nemlig iskaldt. Det var uansett deilig å kjøle seg ned i sommervarmen. Vi var tilbake på veien etter 20 minutter. Det var fluene også, så vi måtte løpe et stykke for å riste dem av oss.

Glåma. Foto: Aria Maria Fet Rødseth
Glåma. Foto: Aria Maria Fet Rødseth


Gamle kongevei
Veien hadde stort sett fulgt elva siden vi forlot Stai, men nå begynte oppoverbakkene.
– Dette er den eneste bakken, sa jeg og henviste til gårsdagens befaring med Google.
Men bakken tok visst aldri slutt, for den fortsatte videre oppover ved hver eneste sving. Etter et kvarter nådde vi endelig toppen.
– Gamle kongevei! ropte Aria og pekte på severdighetsskiltet langs veien.
Jeg tok opp UT.no-appen for å se om vi fant ruta.
– Det går en parallell grusvei mot Koppang, sa jeg.
Vi bestemte oss for å gi den historiske veien en sjanse. Etter hundre meter passerte vi en idyllisk gård, men vi følte oss ikke særlig velkomne. En hissig bikkje bjeffa intenst på gårdsplassen. Var det inngangen til Kongeveien mon tro?

Skoleloven
Vi fortsatte på grusveien uten å vite om den tilhørte den historiske ruta. På veien passerte vi en diger oppslagstavle med overskriften «Gamle Kongevei». Vi kunne lese om skåskolene som hadde blitt bygget opp i distriktet etter skoleloven av 1860. Loven påbød nemlig kommunene å bygge småskoler i grender med minst 30 barn i skolepliktig alder. Hvor denne skolen lå, fikk vi derimot ingen forklaring på. Vi fortsatte på en sti som endte rett ut i fylkesveien.

Forsmak
Den siste kilometeren gikk på en nokså trafikkert vei. Vi satte opp tempoet og nådde frem til bilen etter 20 minutter. Nå gjaldt det å komme frem til Rugldalen før det ble for mørkt, for vi visste ikke nøyaktig hvor vi ville campe. Etter å ha handlet mat og drikke, bar det av sted på Riksvei 3. Vi kom ikke langt, for plutselig stod trafikken bom stille.
– Det er trafikkulykke og veien er stengt, sa jeg etter å ha sjekket politiets tweets.
Vi snudde og kjørte tilbake til Koppang. Den smale veien på østsiden av Glåma ble en flott omkjøringsvei. Da fikk jeg også en forsmak på Rørosbanens neste etappe mellom Atna og Koppang.