Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Bratsbergbanen / Hjuksebø–NisterudEtappe

Hjuksebø–Nisterud

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
26 km Asfalt Middels
Valebøvegen følges fra Moen til Nisterud forbi nedlagte stasjoner og idylliske vann. Rett før Nisterud stasjon passeres et krigsminne hvor jernbanebrua «Svartufs» ble sprengt under slutten av andre verdenskrig.
Bratsbergbanen. Foto: Erlend Garåsen
Bratsbergbanen. Foto: Erlend Garåsen
Det var Universitetet i Oslos årlige sykkeldag og jeg hadde fått lov til å gå skinnelangs denne dagen. Siden det var meldt dårlig vær, hadde de to som ønsket å bli med trukket seg. Derfor reiste jeg til Telemark kvelden i forveien for å besøke moren min som bor i Hovin. Hun skulle kjøre meg til Nordagutu dagen etter.

Rosa paraply
Siden jeg tidligere hadde gått etappen mellom Hjuksebø og Nordagutu langs Sørlandsbanen, startet jeg fra Nordagutu.
– Er du sikker på at du ikke vil låne paraplyen min? spurte moren min da vi parkerte utenfor Nordagutu stasjon.
Jeg kikket bort på den sjokkrosa paraplyen hennes. Valget var enkelt. Jeg kunne gå ubemerket hen og bli klissvåt. Eller jeg kunne forsøke å skape en ny motetrend i det indre av Telemark. Det kunne jo bli banebrytende. Siden jeg gikk banelangs denne dagen, falt valget på det banebrytende alternativet.

Moen holdeplass
Etter å ha tatt noen bilder av stasjonsbygningen, gikk jeg ned til fylkesveien for å følge denne frem til Moen. Her startet nemlig den smale og svingete Valebøvegen jeg skulle følge langs Bratsbergbanen. Skulle ikke Moen holdeplass også ligge i området? Denne holdeplassen var tilknyttet Sørlandsbanen frem til nedleggelsen i 1990. Og det var nettopp Sørlandsbanen jeg måtte følge for å komme meg til krysset hvor Valebøvegen startet. Sør for Nordagutu stasjon skiller nemlig Bratsbergbanen og Sørlandsbanen seg etter å ha delt samme trasé frem til Hjuksebø.

Rosa hilsen
Jeg krysset Sørlandsbanen under ei jernbanebru og fikk øye på avkjørselen foran meg. På veien bort tok jeg en selfie av meg selv med den rosa paraplyen som jeg sendte til jobbens e-postliste. En liten rosa hilsen fra Telemark. Før jeg startet på den lange bratte Valebøvegen, ruslet jeg mot sporet for å titte etter holdeplassen. Dessverre fant jeg ingen rester, så den hadde nok ligget et annet sted.

Langtransport uønsket
Veien opp Valebøvegen var bratt og smal. Det var nok også grunnen til at et stort skilt varslet om at veien ikke var egnet for langtransport. Siden informasjonen også stod på engelsk og tysk, regnet jeg med at det hadde forekommet mange redningsaksjoner av utenlandske vogntog som ukritisk fulgte GPS-en. I 2013 ble faktisk en taxi presset ut i grøfta av en semitrailer som beslagla hele veien.

Brekende sauer
Det ble lettere å gå da jeg omsider nådde toppen. Veien videre gikk i en lang nedoverbakke og jeg kunne sette opp tempoet. Fra høyre side hørte jeg brekende sauer, mens til venstre en liten bekk sildre. Sporene til Bratsbergbanen gikk også et sted der nede, men de tette trærne sperret for utsikten. Plutselig fikk jeg øye på dem da jeg passerte en liten åpning. Jeg ruslet ned til sporene på første mulige vei. Jeg nærmet meg Dalsvatn hvor det tidligere hadde ligget et stoppested. Ville jeg være heldigere med stasjonsjakten denne gang?

Dalsvatn stoppested
Da jeg oppdaget at veien bare ledet opp til et bolighus, snudde jeg og fortsatte langs Valebøvegen. Jeg tok frem Google Maps og oppdaget at stasjonen faktisk var avmerket på kartet. Den skulle ligge ved neste avkjørsel. Jeg fulgte en ny grusvei ned mot sporene, men veien endte opp ved et stort forfallent brunt hus. Da oppdaget jeg at dette faktisk var den gamle stasjonsbygningen. Jeg hadde bare ventet meg ei lita ventebu, ikke en diger toetasjes stasjonsbygning. Og bygningen var faktisk til salgs med en prisantydning på noe over 400 000 kroner. Ble det et hyttekjøp denne dagen?

Alternativ rute
I følge kartet gikk det en sti inn i skogen som ledet ut i en grusvei som fulgte den østlige siden av Dalsvatnet. Planen var å følge denne, men nå ble jeg usikker på om det var en god idé. Å traske på en gjørmete sti forbi våte greiner var ikke noe som fristet akkurat nå. Jeg valgte i stedet å følge Valebøvegen videre. Den gikk jo tross alt nærmere jernbanen.

Mjågetjern
Jeg angret litt da veien gikk i en endeløs oppoverbakke. Kanskje stien hadde vært lettere å følge i stedet? Da jeg endelig nådde toppen, forsvant angeren. Nå gikk veien forbi små idylliske vann. Mjågetjern var spesielt vakkert med de mange vannliljene. På andre siden av tjernet gikk Bratsbergbanen før den forsvant inn i en tunnel.

Valebø stasjon
Plutselig dukket en rød bygning opp foran meg. Jeg hadde kommet frem til Valebø stasjon. Var bygningen bebodd mon tro? Jeg ruslet forsiktig inn på stasjonsområdet og til perrongen for å ta noen bilder. For ikke å bli for nærgående, holdt jeg meg stort sett rundt det lille røde uthuset som en gang hadde fungert som toalett. Etter litt fotografering, satte jeg meg ned på trappa til uthuset for å spise dagens lunsj. Jeg hadde med meg en wrapsrull med rester etter gårsdagens tacomiddag.

Skummelt område
Etter en halvtimes pause var jeg på beina igjen. Jeg så på klokka og sjekket rutetidene. Da oppdaget jeg at det ville være mulig å rekke et tidligere tog enn planlagt. Jeg satte opp tempoet og var fast bestemt på å klare det. Veien ble svært smal og gikk i en bratt kurve før den krysset jernbanen under ei bru. Området var såpass uoversiktlig at det ble skummelt å passere. Var det her drosjesjåføren ble presset ut i veien av traileren? Akkurat idet jeg gikk under brua, kom det en motgående bil. Sjåføren rakk heldigvis å se meg og stanset. Da hørte jeg togfløyta. Jeg tok opp mobilen som var det nærmeste kameraet jeg hadde for hånden. Det ble noen uklare bilder av sørgående tog som passerte over brua.

Norsjø
Det gikk raskt å fortsette, for nå gikk det bare i nedoverbakker. Men etter den søte kløe, kommer den sure svie. De lange nedoverbakkene ble plutselig forvandlet litt endeløse oppoverbakker. Jeg satte ned tempoet og fikk øye på Norsjø i det fjerne. Nå befant jeg meg i Ytre Dalebø, stedet hvor veien ligger lengst unna jernbanen.

Valesæter holdeplass
Jeg tok frem kartet da jeg var ferdig med den siste oppoverbakken. I følge notatene mine skulle det ligge en ny holdeplass i området, nærmere bestemt Valesæter holdeplass. Jeg speidet nå etter en sidevei som ville lede meg til denne. Men alt jeg så var det samme kjedelige landskapet – endeløs barskog og den øde fylkesveien. Plutselig dukket det opp en grusvei som ledet inn til venstre. Valesæter stod det på skiltet, men lå holdeplassen i samme retning? Jeg så på klokka og fant ut at jeg ikke ville rekke toget mitt allikevel, men det gikk et nytt en halvtime senere. Dette toget ville gå mot Skien i stedet for Nordagutu, noe som ville medføre en liten omvei via Vestfoldbanen tilbake til Oslo. Jeg gikk i raskt tempo inn grusveien i håp om å finne holdeplassen.

Ingen spor
Jeg fikk raskt øye på setra som bestod av fire røde bygninger. Men hvor lå holdeplassen? Jeg snudde da jeg krysset jernbanen under ei bru og gikk mot de fire bygningene i stedet. Der fantes det heller ingen spor etter en holdeplass, så jeg fulgte grusveien tilbake til fylkesveien for å rekke toget.

Bekymrede forbipasserene
Plutselig bråstoppet en rød varebil som kjørte i samme retning som jeg gikk.
– Hvor skal du? spurte den yngre sjåføren bak rattet.
– Nisterud, svarte jeg.
– Vil du sitte på?
– Takk som spør, svarte jeg. – Jeg har gått fra Nordagutu i dag og skal fortsette helt frem til Nisterud.
– Nordagutu? Fy f… – God tur!
Det tok ikke lang tid før jeg møtte på flere som lurte på om jeg hadde det bra. To syklister kom nå trillende imot meg.
– Trenger du hjelp? spurte den ene av dem.
– Takk, det går bra, svarte jeg. – Været kunne kanskje ha vært bedre, la jeg til.
Det måtte være den rosa paraplyen som tiltrakk seg oppmerksomhet.

Operasjon Betongblanding
Et krigsminnesmerke dukket opp langs veien som pekte mot venstre. Hadde jeg tid til dette? Jeg ruslet bort til noen plakater som var satt opp i veikanten. I følge en av disse ville det ta fem minutter å nå minnesmerket hvis jeg fulgte stien inn i skogen. Jeg hadde vel egentlig ikke tid, men fortsatte allikevel på denne. Det kunne jo bli en fin avslutning på turen. Stien gikk lengre og lengre inn i ulendt terreng og jeg måtte kjempe meg forbi klissvåte greiner og busker. Plutselig var jeg søkkvåt og angret litt på at jeg hadde tatt avstikkeren. Etter at jeg hadde klatret opp et lite berg, dukket minnesmerket opp. En rund og svart steintavle var satt opp til minne om de som sprengte jernbanebrua «Svartufs» 14. mars 1945. Aksjonen var en del av den omfattende sabotasjeplanen kjent under kodenavnet «Operasjon Betongblanding». Over tusen fra den norske motstandsbevegelsen skulle ødelegge jernbanenettet for å hindre tilbaketrekningen av de tyske styrkene. «Svartufs» ble såpass ødelagt at den ble satt ut av spill i 14 dager. Sabotasjeaksjonen var således vellykket. Ingen fra den norske aksjonsgruppa ble skadet, men seks tyskere ble drept som følge av skuddvekslinger.

Hektisk
Jeg skyndet meg ned til hovedveien igjen. Det var 12 minutter til toget gikk, men Google Maps mente det ville ta 13 minutter å gå. Jeg satte derfor opp tempoet, men måtte allikevel stoppe noen sekunder for å ta bilder da jeg krysset jernbanebrua rett nord for Nisterud. Toget skulle ha gått da jeg fikk øye på den gule stasjonsbygningen som i dag er ombygget til privatbolig. Da jeg ankom perrongen, stod signalet i grønt. Men toget hadde enda ikke ankommet. Jeg rakk dermed å kjøpe billett med NSB-appen og ta noen bilder før toget trillet inn til holdeplassen.