Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Valdresbanen / Eina–HovEtappe

Eina–Hov

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
26 km Grusvei, Sti Middels
Turen går på flotte grusveier i marka forbi Skjellbreia og Trevatna frem til Skukli stasjon. Derfra fortsetter ferden i en utfordrende vinterløype hvor Vardtjerna må krysses. En bratt sti følges ned til veien som følger Valdresbanen tett frem til Fall.
Randsfjorden. Foto: Erlend Garåsen
Randsfjorden. Foto: Erlend Garåsen
Det var en kald vinterdag. Snøen hadde enda ikke kommet, men det hadde frosten i trærne og alle minusgradene. På bakken utenfor stasjonen var det svært glatt. Såpass glatt at jeg og Gunhild nærmest gikk på skøyter fra perrongen på Eina stasjon og ned til fylkesveien. Uten brodder skulle vi gå 26 kilometer på øde turveier. Vi skulle forlate Vestre Toten og bevege oss inn i Søndre Land.

Glatt
– Hvorfor tok jeg ikke med brodder og lue? sa jeg oppgitt til Gunhild mens vi forsøkte å holde oss på veien.
Vi krysset brua over Einavatnet og speidet etter skogsveien vi skulle følge langs Valdresbanen og vannet Skjellbreia. Den fant vi etter å ha krysset Gjøvikbanen over ei bru. Inn til høyre gikk det en øde skogsvei som så ut til å være en tryggere rute. For grusveien var bar og sikrere enn den speilglatte fylkesveien. Skogsidyllen ble raskt brutt etter et mindre hyggelig funn.

Kasserte vrak
En knust campingvogn og et rustent lastebilvrak stod parkerte i ei grøft. Mon tro hvilken potensiell miljøbombe den lastebilen utgjorde. Vi håpet i hvert fall at olje ikke hadde lekket ut fra lastebilen. Hadde bare Hedmark gjort som Hordaland. BIR, som er det interkommunale renovasjonsselskapet for Bergen og åtte nabokommuner, har tatt i bruk flyfoto i jakten på slike deponier. Som en gulrot forsøker de først å veilede grunneiere om hvordan de kan bli kvitt avfallet. Hjelper ikke det, blir det tatt rettslige grep. Dette burde være et prosjekt alle kommuner deltok i. Problemet i mindre kommuner er at etatsansatte vegrer seg for å ta grep fordi de ofte kjenner grunneieren, skal vi tro en rapport fra Naturvernforbundet.

Røste
Vi hadde kommet til et kryss. Hvor skulle vi fortsette? Jeg hadde mistet dekningen, men Gunhild med dekning fra NetCom fikk rollen som kartsjef. Hun pekte til høyre. Veien oppover begynte å bli glatt og landskapet vinterlig. Det var frost i trærne. Allikevel glimtet den lave sola til med sitt gulaktige lys mellom trærne. I følge et skilt fulgte vi nå deler av Jotunheimstien. Vi nærmet oss Søre Austbygda. Hadde vi tatt en liten omvei, ville vi passert Røste stoppested på Valdresbanen. Vi fikk nøye oss med å ta noen bilder ved planovergangen vi nå krysset. Det gikk ikke helt skinnelangs i dag, for det er faktisk strengt forbudt å følge sporene på denne delen av Valdresbanen til tross for at den er nedlagt. Men det spiller da ingen rolle når dagens etappe gikk på flotte turveier forbi vakre vann.

Telegrafstolpe
Vi kom ut av skogen og inn på en asfaltert fylkesvei. Nå fikk vi selskap av passerende biler og lokale turgåere. Det tok ikke lang tid før vi var i skogen igjen. Vi tok nemlig av på en mindre grusvei som vi skulle følge et godt stykke rundt Trevatna. Og stasjonen vi nå speidet etter hadde blitt oppkalt etter dette vannet, nemlig Trevatn stasjon. En gammel telegrafstolpe stod oppført langs jernbanelinja da vi krysset planovergangen. Var den vernet mon tro? Flere av disse representerer en gammel tid da morsesignaler ble sendt fra endepunkt til endepunkt. Den første sivile linja som Det Norske Telegrafvæsen åpnet i 1855 gikk mellom Christiania og Drammen. Men denne stolpa var nok trolig oppført av NSB. Omtrent samtlige jernbanelinjer som ble bygget frem til midten av 1950-tallet, hadde egne telefraflinjer som blant annet ble brukt til kommunikasjon mellom stasjonene.
– Vi har gått for langt, sa Gunhild.

Tiden flyr
Hadde vi snakket for mye om telegraflinjer og glemt av tida? Tida fløy og vi hadde helt glemt å se etter Trevatn stasjon hvor vi skulle spise dagens lunsj.
– Vi er langt i gokk, sa Gunhild. – Stasjonen har vi passert for lenge siden.
Vi bestemte oss for å fortsette langs veien i stedet for å snu. Foran oss lå det nemlig et kryss. Hvis vi tok av til høyre, kunne vi følge grusveien tett langs både Valdresbanen og Trevatna.
– Vi finner et annet sted for å spise, foreslo jeg.

Kald snute
Når en leter etter noe, dukker det som regel aldri opp. Det må være en grunnleggende regel nedfelt i en naturlov. For hvor kunne vi sette oss ned for å lunsje? De store steinene vi passerte var dekket av is. Og vi passerte heller ingen bygninger på veien. Etter en halvtime fant vi en sti inn i skogen hvor frosten ikke hadde kommet til. Det var bart og større muligheter for å finne egnet sted. Rett foran et lite stup satte vi oss ned på hver vår stein. Derfra hadde vi fin utsikt over vannet og jernbanelinja som gikk rett nedenfor.
– Ei bikkje, utbrøt Gunhild.
Før jeg visste ordet av det, kjente jeg en iskald snute i nakken. Men bikkja rettet raskt oppmerksomheten mot matpakka i stedet. Jeg klarte akkurat å avverge at hele knekkebrødet forsvant i et stort jafs. Hunden fikk litt klapp i stedet og virket tilfreds med det. Den snudde og løp tilbake til eierne langs grusveien som vi nå hørte passere.

Skrukli stasjon
Det begynte å gå i nedoverbakker. Helt siden vi startet på turen hadde vi steget høyere og høyere opp i terrenget. Som regel føles det befriende å starte på en nedstigning, men den glatte veien gjorde det utfordrende. Begge holdt flere ganger på å gå rett på trynet. Da vi omsider nådde bunnen av bakken, ble veien mindre glatt. Vi tok av på en ny vei i retning av Skrukli. I følge kartet skulle Skrukli stasjon også ligge her, men var stasjonsbygningen fortsatt bevart? Vi så i hvert fall ingen stasjonsbygning, men i stedet en planovergang. «Signal ute av bruk» stod det på skiltet som hang over signallysene.
– Ser du plattformen? spurte jeg Gunhild.
Stasjonen skulle ligge litt øst for planovergangen, men vi fant ingen synlige rester etter den.

Full stopp
Spenningen steg. Nå skulle vi nemlig følge en sti et godt stykke inn i skogen. Vi måtte takke grusveiene for å ha sendt oss trygt inn i Søndre Land. Nå var vi etterlatt til tilfeldighetene. Det ville snart bli mørkt, så vi håpet på en smidig ferd. Løypa virket enkel da vi tok fatt på traktorveien inn i skogen. Denne var også skiltet for turgåere. Eller var det skigåere? Veien endte ved en snuplass og en gjørmete sti fortsatte inn i skogen. Fra et tre hang det et gult merke.
– Det her må være en vinterløype, sa jeg.
Og det var det. Greiner knakk og vann steg opp fra den halvfrosne mosen vi nå gikk på. Flere mindre bekker krysset den nesten usynlige stien, så det gjaldt å være forsiktig for å holde seg tørr på beina. Plutselig hadde vi mistet stien. Vi fortsatte i hver vår retning for å finne den igjen.
– Gult merke! ropte Gunhild.
Hun var på riktig vei. Vi holdt flere ganger på å snu, men nå hadde vi bestemt oss for å fortsette siden UT.no-appen viste at vi straks ville krysse en tydeligere sti. Denne ville gå ned til en grusvei som fulgte jernbanen tett. Men i stedet dukket det opp en enorm myr som hindret videre ferdsel. Vi ble stående litt oppgitte med visshet om at det når som helst ville bli mørkt.

Kryssingen
Det var egentlig meningsløst å gå tilbake til Skrukli på den ufremkommelige stien.
– Skal vi forsøke å gå rundt myra? spurte jeg.
Etter noen minutters betenkningstid var vi på vei. Vi fulgte samme stien tilbake et stykke før vi gikk rett inn i skogen mot sørenden av myra. Men vi hadde ikke gått langt nok, for myra lå fortsatt foran oss.
– Vi prøver å følge vegetasjonen, sa Gunhild mens hun pekte på noen busker som stakk opp fra myra.
Hun var allerede halvveis over før jeg rakk å tenke meg om. Jeg fulgte etter mens jeg tråkket forsiktig. Marka var frossen, men ga etter enkelte steder.
– Stien! ropte Gunhild.
Hun hadde allerede fått øye på den før jeg rakk å komme over. Det hadde allerede blitt såpass mørkt at det var utfordrende å fortsette. Det var godt vi hadde kommet oss trygt over og var på vei ned fra høyden.

Randsfjorden
Stien var tydelig, men gikk bratt nedover i terrenget. Plutselig åpna himmelen seg opp. Vi hadde kommet ut av skogen og kikket nå ned på Randsfjorden og de små skyene som lå over vannet. Det var da vi skjønte hvor høyt oppe vi var. Randsfjorden er faktisk Norges fjerde største innsjø. Flere av turene mine har endt opp ved akkurat dette vannet som for eksempel etappene langs Randsfjordbanen og Røykenvikbanen.
– Denne fantastiske utsikten var verdt strevet, sa jeg.
Jeg tror nok Gunhild var enig.

Backupplan
Vi kom omsider ned til grusveien vi skulle følge frem til Fall. Det hadde nå blitt nesten helt mørkt ute, men måneskinnet lyste opp veien tilstrekkelig.
– Bussen har gått, sa Gunhild.
Jeg så på klokka. Det var nå tre timer til neste bussavgang. Da var det godt jeg hadde en backupplan på lur.
– Da fortsetter vi til neste stasjon, nemlig Hov. – Jeg fant en pizzarestaurant der på Google Maps i går, la jeg til.
I følge Google Maps ville det innebære en ekstra gåtur på 35 minutter. Og det var det vel verdt i stedet for å stå ute i kulda og vente.

Matjakt
Vi passerte planovergangen der Fall stasjon skulle ligge. Heller ikke denne gangen hadde vi stasjonshellet med oss. Stasjonsbygningen var visst fjernet, men murperrongen var fortsatt synlig. Etter å ha tatt noen bilder, fortsatte vi på en vei gjennom et langt byggefelt. Veien hadde heldigvis gatebelysning. Før vi visste ordet av det hadde vi kommet frem til Hov. Nå var vi skikkelig sultne. Det hadde egentlig vært krise om vi ikke fant et varmt sted hvor vi kunne vente på bussen. Det ble derfor en lettelse å se Statoil-stasjonen. Da vi fikk øye på en pizzarestaurant, kunne vi senke skuldrene våre ytterligere. Denne var visst en annen enn den vi egentlig lette etter, for det viste seg at restauranten hadde blitt nedlagt. For sikkerhets skyld gikk vi inn i bensinstasjonen for å få noen matanbefalinger.
– Nei, vi har da pølser, sa jenta bak disken. – Ellers er det jo pizzarestauranten borti gata da.
Og pizza ble det. Stedet hadde komfortable skinnsofaer og en diger biffpizza vi ikke klarte å spise opp.

Snill sjåfør
Da det var ti minutter igjen til bussavgang, gikk vi tilbake til bensinstasjonen der Oslo-bussen skulle stoppe. Det var da jeg kom på noe vesentlig.
– Tror du bussen tar kort? spurte jeg Gunhild lettere bekymret.
Det ville være tragisk om vi måtte stå igjen i kulda uten penger til billett. Nå hadde det også blitt såpass kaldt at Gunhild trakk på seg jakke nummer to. Heldigvis var bussen i rute, så vi slapp å vente lengre enn nødvendig. Og den tok kort. Ikke nok med det. Jeg fikk bussen til å stoppe utenfor døra. For bussjåføren var snill og satte meg av utenfor Esso-stasjonen i Trondheimsveien, et steinkast unna der hvor jeg bor.