Drammen–Sande
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 22 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Turen går gjennom Kobbervikdalen og passerer området hvor Skoger stasjon lå. Den gamle traséen til Vestfoldbanen følges frem til nedlagte Galleberg stasjon. Mot Sande passeres den gamle stasjonsbygningen som i dag huser en kafé og pub.
Langs gammel trasé. Foto: Sita Jacobsen
Buss for tog
Det var buss for tog mellom Drammen og Holmestrand som følge av arbeider på Vestfoldbanen, men hva gjorde vel det når vi uansett skulle av i Drammen?
– Skal dere med bussen? spurte en utålmodig vakt på perrongen.
Han syntes sikkert vi brukte for lang tid der vi stod med kameraene våre. Resten av passasjerene hadde jo rushet mot bussene for lenge siden.
Skøytebane
Vi forlot folkemengden og beveget oss nordover mot Drammensbadet for å følge sykkelstien et stykke østover. Det var et skikkelig folkeliv ved skøytebanen utenfor badet. Flere barn gikk på skøyter mens foreldrene stod utenfor og heiet. De høye gjerdene som omringet banen gjorde det vanskelig å ta bilder av barna.
– Still deg bak ringene, foreslo Sita.
Det ble bilder av meg i stedet som kikket frem gjennom noen stålringer som hang ned fra et stativ.
Kobbervikdalen
Det var vanskelig å finne veien videre til Kobbervikdalen. Jeg hadde planlagt en rute gjennom et boligområde for å unngå de mest trafikkerte veiene, men nå stod vi i enden av en blindvei og lurte på hvor vi skulle fortsette. Omsider krysset vi E18 ved Kleivenetunnelen og kom ned til sykkelveien vi skulle følge opp Kobbervikdalen. Denne dalen er ingen naturskjønn perle akkurat. Selv om vi ble utsatt for støy fra E18 og gikk i et industrialisert område, hadde vi i hvert fall sykkelveien for oss selv. Vi benyttet anledningen til å skravle.
Varm sjokolade
Vi krysset motorveien under ei bru og kom inn på dagens første turvei. En avsideliggendes grusvei ledet oss inn i en liten skog slik at vi ble skjermet for trafikkstøyen.
– Jeg tror vi snart kommer til en nedlagt jernbanestasjon, sa jeg.
Jeg tok frem kartet for å undersøke hvor Skoger stasjon hadde ligget.
– Jeg tror vi må finne et sted for å sette oss ned, svarte Sita.
På toppen av en lang bakke utenfor Vestheim gård fant vi et busskur hvor vi satte oss ned.
– Har du kopp? spurte Sita.
Hun hadde nemlig tatt med en termos med varm sjokolade.
Skoger stasjon
Etter en halvtime var vi på beina igjen. Sykkelveien fulgte Gamle Sørlandske tett, den gamle hovedfartsåren før motorveien åpnet. Mens vi ruslet bortover, fulgte jeg nøye med på kartet for ikke å gå glipp av den nedlagte stasjonen. Jeg regnet med at det ikke fantes mange spor etter Skoger stasjon. Da dobbeltsporet ble bygget, ble jernbanestasjonen jevnet med jorden. Men kanskje det allikevel fantes noen rester?
Fylkesgrensa
Vi tok av på en anleggsvei som fulgte sporene tett mot punktet hvor stasjonen hadde ligget. Oppmerksomheten ble raskt ledet bort til noen enorme kabelruller av tre som stod plasserte nær sporene.
– Stikk hodet inn i hullet, så tar jeg bilde fra andre siden, sa Sita.
Vi gadd ikke å gå anleggsveien tilbake igjen, så vi tråkket rett over jordet mot hovedveien og krysset samtidig Vestfold-grensa.
Gammel trasé
Jeg fulgte på nytt med på kartet. Rett sør for stasjonsområdet skulle den gamle traséen ligge som var i bruk før dobbeltsporet åpnet. Dagen før hadde jeg fulgt hele traséen via satelittfoto og slått fast at det trolig var mulig å følge den.
– Vi skal ta av på denne veien, sa jeg mens jeg pekte ned en bakke.
Spenningen steg da vi krysset dobbeltsporet over ei bru. Plutselig fikk vi øye på traséen til venstre for oss. Den hadde visst blitt omgjort til turvei og var i god stand.
Magisk landskap
Endelig kunne vi bevege oss i et øde landskap fritt for trafikkstøy. Terrenget var magisk. Vi gikk på en opphøyd rygg og tittet ned på Gutufossen som buldret under oss. På andre siden av traséen gikk terrenget i dype groper. Det var kanskje derfor området het Gryte? Vi krysset dobbeltsporet under ei bru og fulgte elva Bremsa tett.
– Ei jernbanebru! ropte jeg.
Sita stilte seg på brua som krysset elva mens jeg tok bilde av henne. Så fortsatte vi mot Galleberg hvor det skulle ligge en nedlagt stasjon.
Galleberg stasjon
Traséen ble mindre tydelig og gikk nå i en mindre skog. Omsider nærmet vi oss sivilisasjonen og fikk øye på to hvite bygninger foran som lå tett inntil traséen. Vi hadde kommet frem til Galleberg stasjon hvor en kunstner har tatt i bruk stasjonen som bolighus og godshuset som galleri. Perrongen lå der fortsatt, men hadde forfalt gjennom tidens løp.
Trafikkert vei
Å følge traséen videre var uaktuelt, da den fortsatte inn i et kratt. Vi gikk i stedet ned til den trafikkerte hovedveien som dessverre var uten sykkelvei.
– Vi bør følge en annen vei, foreslo Sita.
Det var mye trafikk og det begynte å bli mørkere ute. Vi tok frem kartet og fant ut at vi kunne følge en mindre vei som fulgte Vestfoldbanen på vestsiden. Vi satte opp tempoet for å komme oss raskt unna det trafikkerte området.
Alternativ rute
Etter 20 minutter fikk vi øye på den private gårdsveien som brakte oss under jernbanelinja og frem til den alternative veien mot Sande. Den var nesten helt fri for trafikk. Vi passerte noen rekker med frukttrær før vi fikk øye på sivilisasjonen foran oss. Vi nærmet oss Sande.
Sande gamle stasjon
Skulle vi ta første tog tilbake til Oslo eller finne et sted for å spise? Jeg søkte opp togtidene og fant ut at det var 50 minutter til toget gikk.
– En stasjonsbygning! utbrøt Sita.
Rett foran oss stod den gamle stasjonsbygningen til Sande som var i bruk før dobbeltsporet åpnet i 2001. Kaféen som hadde tatt over stasjonsbygningen var visst åpen. Det var liten tvil om hvor vi skulle sette oss ned.
Hektisk avslutning
Vi rakk en øl før vi måtte videre for å finne den nye stasjonen. Plutselig fikk vi dårlig tid. Det var seks minutter til toget gikk.
– Google sier det tar seks minutter å gå, sa Sita.
Vi satte opp tempoet mens vi speidet etter stasjonen. Den lå heldigvis ikke langt unna. Mens vi rushet bort til stasjonsområdet, fikk jeg kjøpt billett med NSB-appen. Toget kom kjørende inn til stasjonen mens Sita stod ved billettautomaten for å kjøpe sin billett. Vi løp ned trappene til perrongen så snart hun fikk tak i billetten. Dørene lukket seg da vi kom inn i togsettet. Vi hadde begge kjøpt billetter såpass sent at de var beregnet på neste togavgang i stedet. Konduktøren merket seg dette, men lot oss få reise med våre fremtidige billetter. Vi satte oss ned for å la hjerterytmen roe seg. Det ble visst hektisk denne dagen allikevel. Gjør det ikke alltid det når jeg og Sita skal ta toget sammen?