Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Langstein–ÅsenEtappe

Langstein–Åsen

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
15 km Asfalt, Grusvei, Sti Middels
Etappen mellom Langstein og Åsen byr på mye krigshistorie og variert terreng. Innerst i Fættenfjorden lå det tyske slagskipet «Tirpitz» som britene forsøkte å bombe under andre verdenskrig. I Vudduåsen går ferden på umerkede stier ned til den amerikanske dineren Pick Up Café som er verdt et besøk.
Sheriffen ved Pick Up Café. Foto: Erlend Garåsen
Sheriffen ved Pick Up Café. Foto: Erlend Garåsen
Å komme seg til Langstein uten bil er ikke lett. Jernbanestasjonen er nedlagt og det stopper ingen busser i nærheten. Derfor hadde jeg ordnet meg privattransport ved å sitte på med Hildegunn som skulle på hytta.

Ankomst Værnes
Flyet landet på Værnes ti minutter før tiden. Jeg fikk derfor god tid til å kjøpe med niste og rikelig med drikke til turen min. Ute fantes det ikke en eneste sky på himmelen, så dette ville bli en varm dag. Jeg hentet sekken min på bagasjebåndet og ruslet ut i retning av Shell-stasjonen litt sør for terminalen. Her skulle Hildegunn plukke meg opp klokka tolv. Ti minutter senere dukket hun og huskyen opp. Jeg ga henne en pose twist som kjøregodtgjørelse.

Avbrutt etappe
På veien opp til Langstein fortalte jeg om den strabasiøse ferden min fra Værnes til Åsen tre uker tidligere. Da hadde jeg blitt gjennomvåt etter å ha gått meg vill i skogen sørvest for Langstein kai. Turen måtte derfor avbrytes. Nå var jeg sjeleglad for å kunne fortsette langs Nordlandsbanen opp til Åsen. I tillegg hadde jeg et strålende turvær denne gangen.

Rasfare
Hildegunn stoppet ved en avkjørsel rett sør for den nedlagte stasjonen. Før jeg fortsatte videre langs E 6, ruslet jeg opp til den flotte steinbygningen til Langstein stasjon for å ta noen bilder. Deretter fortsatte jeg i grøftekanten langs den trafikkerte europaveien. Bobiler og vogntog suste forbi meg i høy hastighet. Skiltet som viste fare for steinras fortalte hva jeg hadde i vente. Forrige gang måtte jeg nemlig smyge meg mellom fjellveggen og autovernet de siste kilometerne frem til Langstein for ikke å bli påkjørt. Ville det bli like utfordrende denne gangen mon tro?

Utrygg vei
Tuting kunne høres oppe fra fjellsiden. Det var lokaltoget fra Steinkjer som passerte meg, men det var altfor bratt opp til at jeg fikk tatt et bilde av det. Uansett var det vel best å holde øye med trafikken. Jeg gikk nå på høyre side av veien og presset meg inntil autovernet. Av og til stoppet jeg opp slik at bilene bak meg kunne kjøre trygt forbi. Jeg hadde presset meg såpass nært autovernet at både jakka og buksa hadde blitt møkkete. Eller var jeg bare kledd for anledningen? For stedet jeg nå nærmet meg het nemlig Fætta.

*«Tirpitz»*
Da jeg ankom Fætta, stedet innerst i Fættenfjorden, kunne jeg endelig puste lettet ut. Herfra skulle jeg nemlig følge en grusvei videre nordover for å slippe å følge E 6 innover i Vuddudalen. Men ville det bli tryggere å gå på øde stier i Vudduåsen? Etappen jeg i dag skulle følge tok meg gjennom mange rare områder med skumle stedsnavn. Britiske bombefly hadde heller ikke hellet med seg i dette området under andre verdenskrig, for innerst i Fættenfjorden hadde nemlig tyskerne gjemt slagskipet «Tirpitz». Hver gang britene prøvde å senke skipet, endte de kun opp med tap av bombefly og menneskeliv. Stedets turbulente historie har derfor resultert i et minnesmerke som jeg passerte langs grusveien. Her blir de som ofret livene sine i forsøket på å senke «Tirpitz» minnet.

Bratte bakker
Før jeg startet på den bratte bakken langs fjellsiden, satte jeg meg ned på benken foran minnesmerket og kikket utover fjorden. Jeg forsøkte å forestille meg skipet som lå ankret opp i fjorden med bombeflya som sirklet rundt. Det fine været gjorde at jeg i stedet fikk lyst til å bade. Etter en kort pause fortsatte jeg opp fjellsiden. Jeg måtte stadig stoppe for å hente igjen pusten og for å tørke svette fra ansiktet. Omsider nådde jeg toppen og tok av på en ny vei som gikk i retning av Nesjovatnet. Denne grusveien fulgte jeg mutters alene i en halvtime mens jeg passerte flere grønne sletter.

Uventet gjest
Plutselig dukket det opp en gjest bak en stein. Forsiktig listet hjorten seg frem og ble stående stiv som ei pinne mens den kikket på meg med store øyne. Jeg forsøkte å ta frem kameraet for å ta et bilde, men den hoppa avgårde da jeg lagde noen smattelyder. Allikevel ble jeg ikke helt alene, for på toppen av bakken lå det en gård. Jeg hadde kommet frem til Langåsan. Herfra skulle jeg fortsette videre østover og ta av på en ny sidevei en kilometer lengre unna. Spenningen steg. De øde grusveiene ville snart bli erstattet med stier inn i Vudduåsen.

Utydelige spor
I enden av en bakke passerte jeg en grusvei som ledet inn i ødemarken. Kartet viste at jeg skulle inn på denne. Det ble litt stusselig å forlate den lille sivilisasjonen jeg nettopp hadde kommet til. Veien ble en lang oppoverbakke som aldri ville ta slutt. Da den omsider flatet ut, endte jeg opp ved en stor plass dekket av grus. Hvor gikk veien videre? Kartet viste at jeg hadde kommet til veis ende og skulle fortsette på umerkede stier, men hvor lå disse? Jeg fortsatte inn i skogen ved å følge et nesten utvisket traktorspor, men jeg snudde etter en kort stund da jeg merket at stien gikk i gal retning. Da jeg kom tilbake til den store plassen, måtte jeg lete rundt i skogen for å se om jeg fant riktig sti. Et enda mer utydelig traktorspor kom til syne. Jeg fulgte sporet et stykke, men begynte raskt å tvile på om jeg i det hele tatt gikk på en sti. Nå gikk jeg nemlig i et gjørmete område og måtte passe på hvor jeg satte mine føtter. Var jeg i ferd med å gå meg vill i skogen atter en gang?

Bortgjemte stier
UT.no-appen viste nå at jeg befant meg ved stedet der hvor jeg skulle ta av på en kryssende sti. Selv om alt jeg så var gjørme og trær, forsøkte jeg allikevel å følge retningen hvor den skulle ha ligget. Området var nesten ufremkommelig. Jeg sukket oppgitt og var redd jeg på nytt hadde rotet meg bort inne i skogen. Plutselig oppdaget jeg nye traktorspor da jeg nådde en liten høyde. Det ble utfordrende å fortsette, for vegetasjonen hadde tatt fullstendig overhånd. Gresset var så høyt at jeg overhodet ikke så hvor jeg satte mine føtter. Jeg gikk derfor svært forsiktig mens jeg gradvis steg ned fra åsen. Gleden var stor da jeg oppdaget et hus foran meg. Da jeg kom ut av skogen, stod det ei bikkje og kikka forundra på meg. Jeg listet meg ut på plenen og forsiktig forbi huset. Bikkja begynte å bjeffe og jeg satte opp farten for ikke å vekke for mye oppmerksomhet.

Spillet over
Jeg fulgte nå en grusvei som gikk bratt nedover skråningen mot bunnen av Vuddudalen. Nordlandsbanen kom til syne og jeg kunne høre trafikken fra E 6. Kort tid senere hadde jeg endelig kommet meg ned igjen. Veien var heldigvis ikke så smal som den hadde vært fra Langstein, så jeg kunne trygt fortsette på venstre side av veien. Jeg hadde nå overlevd Fætta, et krigsherjet område hvor mange hadde mistet livet og passert flere okkulte stedsnavn. Da jeg rundet svingen, skjønte jeg at det bare var å overgi seg. Sheriffen av Vuddudalen ventet nemlig på meg i politibilen langs veien. Spillet var over.

Pick Up Café
Jeg hadde kommet til «Vuddu Valley», stedet der hvor Reidun og Svend Otto Søyseth har startet sin amerikanske diner. Utenfor stod det flere gamle amerikanske biler parkerte, deriblant en politibil. Amerikanske flagg og skilter prydet området foran Pick Up Café. En saftig amerikansk hamburger hadde virkelig smakt nå, men klokka fortalte meg at jeg stod i fare for ikke å rekke toget til Trondheim som gikk i 17-tiden. Jeg tok derfor noen bilder og drakk opp resten av isteen før jeg raste videre langs E 6.

Åsen
Ferden videre gikk relativt smertefritt for seg. Jeg kom ut av Vuddudalen og landskapet åpnet seg opp. Mens jeg gikk i raskt tempo langs E 6, kikket jeg stadig på klokka for å se hvordan jeg lå an. Det så ut for at jeg gikk raskere enn det Google Maps hadde estimert. Gleden var stor da jeg fikk øye på Esso-stasjonen. Jeg var nesten fremme, men rakk jeg å kjøpe ei pølse mon tro? Jeg var både sulten og tørst. Klokka var mye, så jeg raste videre og håpet jeg kunne finne mat og drikke på toget i stedet. Etter å ha spurt ei jente med en trillekoffert om veien, ble jeg sendt i riktig retning frem til stasjonen. Jeg fikk til og med tid til å ta et par bilder av den gule stasjonsbygningen før lokaltoget trillet inn på stasjonen. Skuffelsen var stor da det kun fantes varme drikker for salg i toget. Jeg fikk heller glede meg til en kald øl i kjelleren til Brygghus 9. Der skulle jeg også møte to–tre venner av meg før jeg satte meg på nattoget til Rognan senere på kvelden.