Gardermoen–Eidsvoll
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Turen starter fra Oslo Lufthavn og følger stier på østsiden av flyplassområdet. På veien passeres en dragracingbane og restene etter den gamle Hauerseter–Gardermobanen. Turen går videre igjennom den dystre Trandumskogen som egentlig er en massegrav fra andre verdenskrig.
Tanksskytebanen. Foto: Erlend Garåsen
Turkmenistan Airlines
Vi hadde avtalt å møte hverandre ved Meeting Point i ankomsthallen. Mens jeg stod i rulletrappen etter å ha steget av flytoget, ringte jeg Airport Patrol for å gi beskjed om vår ankomst. De skulle komme om fem minutter. Kari og Hanne stod klare med tursekkene ved møteplassen. Jeg følte meg også klar som hadde grønn lapp på sekken hvor det stod Turkmenistan Airlines. Selv om det var to uker siden jeg hadde kommet hjem fra Sentral-Asia, kunne det jo hende at lappen kom til nytte.
Vrikket ankel
Hanne hadde hatt uflaks tidligere på dagen. Hun hadde vrikket ankelen idet hun skulle ta på seg turskoene hjemme. Nå håpet hun det ikke ville sette en demper på turen. Mens jeg forsøkte å bytte til egne tursko, dukket Airport Patrol opp. Navnet innfridde til mine forventede assosiasjoner. En diger SUV kom trillende hvor blålysene var byttet ut med gule saftblandere. I stedet for en kortbarbert morsk muskelbunt i førersetet, ble vi møtt av en svært hyggelig kar.
Stort område
Og glade var vi for å bli kjørt, for det er faktisk langt å gå hvis en skal komme seg ut av flyplassområdet. Etter ti minutter ble vi satt av ved et område jeg hadde passert på en tidligere Gardermobane-etappe.
– Kan jeg ta et bilde av dere? spurte sjåføren.
Det virket som han syntes det var stas at vi skulle følge østre rullebane på turstier. Etter å ha possert foran patruljebilen, var vi på vei nordover fylkesveien og krysset jernbanen.
Sandtak
Vi speidet nå etter en sti som skulle lede oss inn i skogen. Jeg tror den var såpass bortgjemt at vi overså den. I stedet havnet vi på en gjørmete vei i et industriområde. Jeg forsikret jentene om at terrenget snart ville bedres, men det ble nok til det verre. Nå stod vi midt i et digert sandtak.
– UT.no-kartet viser jo at det går en sti her, sa jeg til mitt forsvar.
Det var nok ingen sti, men i stedet et anleggsområde som førte inn i skogen.
Elgdritt og jakttårn
Lyden av motorbrøl ble sterkere og sterkere. Det måtte jo være lyden fra fly som reverserte jetmotorene når de bremset på rullebanen. Vi nærmet oss østre rullebane.
– Elgdritt, kommenterte Hanne.
Det var tydelig at vi gikk i et område hvor elgen ferdet, for den lå hauger med elglort flere steder langs stien.
– Jakttårn, svarte jeg.
Det var bra vi ikke gikk i jaktsesongen, for da kunne det fort bli game over.
Dragracing
Vi kom endelig ut av skogen og inn på en vei av betong.
– Pass opp! ropte jeg.
Foran oss kom det kjørende en rånebil i svært høy hastighet. Vi løp ut av banen og kom oss i sikkerhet bak noen tømmerstokker. Det viste seg at vi hadde havnet midt i løypa til Gardermoen Dragracing. Både Kari og Hanne begynte å tvile på Skinnelangs-konseptet. Hva hadde de gitt seg ut på? Vi kom oss omsider helskinnet ut av området og kunne fortsette langs en fylkesvei som fulgte rullebanen tett.
Hauerseter–Gardermobanen
– Jernbane! ropte jeg.
En gjengrodd jernbanetrasé fulgte veien tett. Vi hadde oppdaget restene etter den nedlagte Hauerseter-Gardermobanen. Dette var den «gamle» Gardermobanen fra 1941 før den nye kom på plass i 1998. Sidebanen fra Hovedbanen til den militære flystasjonen ble nedlagt under åpningen av nye Oslo Lufthavn.
– Her ligger det skinner også, sa jeg da vi passerte en innkjørsel som krysset traséen.
Asylmottak
Veien fulgte nå rullebanen tett, men en diger oppbygd voll sperret utsikten til flyene. Allikevel hadde to flyentusiaster forvillet seg opp på toppen. De var begge utstyrt med kamera og stativ for å fotografere fly som kom inn for landing. Det var fristende å bli med på laget, men terrenget gjorde det vanskelig å klatre opp.
– Men dette er vel ikke akkurat skinnelangs, Erlend?
Hanne begynte nå virkelig å tvile på prosjektet mitt. Til høyre for oss lå nemlig Politiets utlendingsinternat. Området var godt sikret med høye piggtrådgjerder. Innenfor skimtet vi noen innsatte som ventet på å bli deportert ut av landet.
– Dragracing, jakttårn og nå dette her? la Hanne til.
Det skulle vise seg å bli verre. Mye verre.
Mistenkelig adferd
Vi satte oss ned på et opphøyd kumlokk ved enden av østre rullebane. På sikkerhetsgjerdet hang det et skilt. «Mistenkelig/ureglementert adferd meldes til OSLs Driftssentral Sikkerhet». Mens vi satt i hver vår vinkel rundt kumlokket, skulet sikkerhetsvaktene bort på oss fra utlendingsmottaket fra andre siden av veien. Rett over hodene våre suste flyene idet de kom inn for landing. Det var da Hanne begynte å le og pekte på den store lappen på sekken min.
– Turkmenistan Airlines, du liksom. – Nå håper jeg du har passet med deg, la hun til mens hun pekte bort på mottaket på andre siden av gata.
Det stod ikke bedre til med Kari som hadde tredd en enorm lue over hodet sitt. Hun så ut som hun nettopp hadde ankommet fra Sibir. Det gjaldt å komme seg videre før sikkerhetsvaktene ringte nummeret på skiltet.
Trandumskogen
Det var skiltet mot Trandumskogen med et severdighetsmerke til høyre. Vi skulle i samme retning. På veien ble vi møtt av en patruljerende bil fra mottaket som blinket med lysene mot oss. Vi var visst ikke glemt. Eller var det fare på ferde? Den rette veien fortsatte inn i en tett skog. Det ble såpass øde at vi ikke en gang kunne høre en eneste fugl synge. Omsider dukket det opp et minnesmerke foran oss. Jeg og Hanne stilte oss intetanende foran monumentet for at Kari skulle ta bilde.
– Smil litt da, sa Kari.
Vi leste ikke teksten på minnesmerket før bildene ble tatt, for det var reist til minne om de 194 som ble henrettet i skogen av de tyske okkupantene under andre verdenskrig.
Hjemsøkt skog
Vi fortsatte videre inn i skogen. På veien passerte vi enorme vegger i armert betong som stod oppførte til venstre for veien.
– Det er kulehull i veggene, sa Hanne.
Den lave sola med sitt gulaktige lys skapte en dyster og surrealistisk stemning. Den siste veggen minnet mer om en gigantisk bunker. Dørene stod åpne, så vi gikk bort for å undersøke stedet nærmere. Da fikk vi en overraskelse. Vi ble stående midt i rekka av de enorme veggene. De hadde alle et stort hull i midten hvor det gikk en rett vei tvers igjennom. Hanne tok opp telefonen for å gjøre et Google-søk mens jeg og Kari gikk inn i den enorme bunkeren.
– Jeg får treff på «hjemsøkt», ropte Hanne.
Da var det kanskje tryggest at vi hadde med lommelykta. Det var nok allikevel ikke spøkelser som fikk oss å snu i den mørke hallen, men de dype hullene i bakken.
Massegrav
Trandumskogen er faktisk en eneste stor massegrav. 194 menn fra motstandsbevegelsen ble fraktet hit av tyskerne under krigen hvor de alle ble henrettet. Ofte ble to og to bundet sammen og skutt før de falt ned i grava. Senere obduksjoner av likene ved Rikshospitalet har vist at flere ble levende begravd etter funn av sand i lungene. De enorme betongveggene fungerte som en skytebane for tanks, men hensikten var vel for å skjule hva som foregikk for naboene. De var jo allerede vant til å høre skudd fra skogen døgnet rundt.
Forverret fot
Vi ruslet tankefulle ut av skogen og kom inn på fylkesveien som krysset Gardermobanen over ei bru. Planen var å følge en anleggsvei langs sporene, men den var dessverre stengt med låst port. Nå begynte Hanne å få skikkelig vondt i foten som følge av at hun hadde vrikket den tidligere på dagen.
– Jeg tror ikke jeg er i stand til å fortsette stort lenger, sa hun.
Jeg fant ut at veien vi ruslet langs gikk inn på en større vei et stykke vestover.
– Vi fortsetter til den andre veien, foreslo jeg. – Der kan du kanskje hoppe på en buss, la jeg til.
Bussjakt
Omsider kom vi frem til et kryss og inn på den trafikkerte Gardermovegen. Sola var på vei ned og opplyste tretoppene med sitt gulaktige lys. Nå gjaldt det å finne en buss som Hanne kunne hoppe på, men et søk i både Google og ruter.no ga tvetydige svar. Vi fant ut at det beste var å fortsette nordover langs veien i håp om å finne et busstopp. Det gikk ikke spesielt raskt, for nå så det ut for at Hanne virkelig hadde vondt. Lettelsen var stor da Kari oppdaget de to busslommene på hver sin side av veien. Dessverre gikk ikke bussen i helgene skulle vi tro rutetabellen. Det gikk fortsatt busser fra Moreppen, men stedet lå i stikk motsatt retning. Løsningen ble at Hanne og Kari snudde, mens jeg fortsatte nordover.
– Vi får se hvem av oss som kommer først frem til Eidsvoll, sa Hanne.
Trygg rute
Jeg kikket inn i skogen. Burde jeg følge den trygge veien eller ta snarveien gjennom skogen alene? Mørket ville snart falle på og jeg var ikke kjent i området. Jeg bestemte meg for å ta den trygge ruta. Det hadde jo blitt tilstrekkelig med absurde opplevelser denne dagen. Jeg fortsatte i et raskt tempo for å ta utfordringen Hanne hadde gitt meg. Nemlig å rekke frem før de andre. I løpet av en halvtime passerte jeg Nordmokorset og fortsatte i skumringen frem til Sundby hvor det var skiltet til Eidsvoll verk.
Mørkt område
Det hadde blitt såpass mørkt at jeg tok på meg refleksen og hodelykta. Veien virket svært øde og gikk gjennom en mørk skog. Fareskilt dukket opp langs veien som varslet om elg. Jeg lengtet nå etter sivilisasjon og ønsket meg raskest mulig ut av det mørke området. Elgen og spøkelsene fra Trandumskogen burde holde seg unna nå.
Eidsvoll verk
Det ble en velsignelse å krysse E6 over ei bru siden det ga tegn til sivilisasjon. Både telefonen og kameraet hadde slått seg av som følge av flatt batteri, så jeg navigerte ved hjelp av kartet og hodelykta. Jeg tok av på en liten vei gjennom et boligområde og kom omsider frem til Eidsvoll verk holdeplass. Det var fristende å gi seg ved å hoppe på et tog til Eidsvoll, men jeg satte meg i stedet ned på en kasse for strøsand og tok frem de frosne knekkebrøda mine. Nå kjente jeg hvor kaldt det egentlig var. Jeg fant frem nødladeren og fikk sendt en tekstmelding til Kari for å spørre hvor de var, men jeg fikk ikke noe svar.
Stjerneklart
Det var nå knallmørkt ute og vanskelig å navigere. Jeg plottet derfor inn Eidsvoll i Google Maps og lot den bestemme ruta videre. Den sendte meg inn på en den uopplyste Pilegrimsleden som gikk i retning av Eidsvollbygningen. Jeg kjente meg igjen. Det var jo her jeg og Kristin hadde gått da vi gikk siste etappen på Hovedbanen. Plutselig indikterte Google Maps at jeg hadde gått for langt. Jeg lyste rundt for å finne veien applikasjonen ønsket meg inn på, men alt jeg så var Karlsvogna på nattehimmelen. Da jeg forstørret kartet og nistirret på den blå markøren på telefonen, fant jeg grusveien inn i ødemarka. Det føltes ubehagelig å fortsette, men jeg tok utfordringen. Flere stjernebilder dukket opp på himmelen. Store bjørn og Kassiopeia. Lykta ga meg tilstrekkelig lys til at jeg klarte å holde meg på veien.
Defekt lykt
Det ble en lettelse å komme frem til to bolighus selv om de lå øde til. Google Maps ville at jeg skulle ta til høyre, men hvor lå egentlig veien? Hverken lykta eller utelampa på huset bidro til at jeg så noe som helst. På nytt måtte jeg nistirre i skjermen mens jeg navigerte forsiktig bortover. Da oppdaget jeg den smale grusveien som gikk rett inn i skogen. Var det spøkelsene fra Trandumskogen som spilte meg et puss? Mistroisk fulgte jeg rådet og beveget meg nå langt utenfor min egen komfortsone. Det spilte kanskje ikke så stor rolle om jeg var i skogen eller ei, for det var umulig å se noe som helst uansett. Det var da lykta gikk tom for batteri og jeg ble stående mutters alene i det totale mørket. Vel, ikke helt. Stjernehimmelen ga jo et slags lys. I følge Google skulle jeg krysse en elv og komme inn på en fylkesvei. I følge kartet virket det ikke langt, men jeg fikk en klump i halsen når jeg tenkte på elva. Bare brua stod der fortsatt. Dette måtte være hevnen for å smile foran minnesmerket i Trandumskogen.
Skled og falt
Forsiktig forsøkte jeg å navigere videre i mørket. En svak buldring kunne høres foran meg. Det måtte være elva. Da veien begynte å gå nedover, skled jeg og falt. Det var da jeg fant ut at jeg gikk på blankis. Pulsen steg og jeg angret på at jeg hadde fulgt Googles råd. Det svake lyset fra mobilen sørget for at jeg klarte å følge veien mot den brutale fosselyden som kom nærmere og nærmere. Da jeg nådde bunnen av bakken, var lyden så intens at jeg antok den måtte komme fra turbinene til et lite kraftverk. Heldigvis gikk det ei trebu over Andelva. Den var fylt med vann, så jeg ble gjennomvåt på veien over. Jeg fortsatte opp en bratt bakke og fikk øye på et gatelys på toppen. Lykkelig kunne jeg konstatere at jeg hadde kommet helskinnet ut av skogen. Jeg krysset Gardermobanen over ei bru og fortsatte sørover langs Nygårdsvegen.
Blodrød måne
Veien var ikke særlig opplyst, så jeg måtte trå varsomt for ikke å havne i grøfta. Månen steg blodrød opp fra horisonten. Var det måneformørkelse på gang? Plutselig pep telefonen. Det var Hanne som fortalte at de straks var fremme i Eidsvoll. Pokker, jeg rakk det ikke, tenkte jeg. Det var vel egentlig det beste, for hva skulle jeg gjøre mutters alene i Eidsvoll? Jeg satte opp tempoet for å gå de gjenværende syv kilometerne til Hannes hus.
Vin og pizza
Halvannen time senere krysset jeg Vorma over den gamle Sundbrua. Til venstre kunne jeg skimte den gamle jernbanestasjonen fra 1878 som en gang var endestasjonen til Norges første jernbanestrekning. Etter å ha kommet helskinnet over den glatte trebrua, fulgte jeg lydig Google Maps ettersom jeg ikke visste hvor Hanne bodde. 20 minutter senere kom jeg endelig frem til pizza og rødvin. Jeg kapitulerte på Hannes sofa sammen med katten Fellini.