Lillestrøm–Kløfta
Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
---|---|---|---|
18 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Første del av etappen går langs grusveier som følger sporene tett i et øde område. I Leirsund ligger det noen meter med nedlagte jernbanespor og en eldre stasjonsbygning som er omgjort til bolighus. På siste delen av etappen passeres et buddhistisk tempel rett sør for Kløfta.
Det ultimate bildet
Vi fulgte jernbanesporene gatelangs og skulle følge den samme etappen jeg tidligere hadde fulgt langs Hovedbanen frem til Leirsund. På laget hadde jeg med meg Alexander med speilreflekskameraene hengende rundt halsen. Målet i dag var å ta det ultimate etappebildet av et flytog på Gardermobanen. Det burde ikke være noe problem ettersom det gikk grusveier parallelt med jernbanen hvor flytogene passerte hyppig.
Hyppige tog
Vi tok av på en sidevei som krysset jernbanen over ei bru ved Nygård. Herfra skulle vi følge grusveien på østsiden av Gardermobanen frem til Leirsund. Allerede på brua tok Alexander frem kameraet sitt for å ta et bilde av både meg og toget samtidig.
– Still deg inntil rekkverket der borte, så gjør jeg klar kameraet.
Ikke før Alexander hadde skrudd på kameraet, suste et flytog forbi i retning Gardermoen.
– Vi rakk det ikke, sa jeg.
– Det kommer nok et nytt hvert øyeblikk, svarte Alexander.
Og det gjorde det.
Blinkskudd
Etter å ha tatt noen bilder, fortsatte vi på grusveien som fulgte sporene tett. Det tok ikke mange sekundene før vi stanset opp for å ta noen nye bilder. Rett imot oss kom nemlig et regiontog i full fart.
– Jeg tror jeg fikk tatt et blinkskudd, sa Alexander.
Etter ti minutter med trainspotting, fortsatte vi videre på grusveien til vi kom frem til en åker.
– Det spørs om bonden liker oss nå, sa jeg.
I et område på et par hundre meter fantes det ikke noe gjerde som hindret uvedkommende ut på sporet.
– Det her er helt vilt, sa jeg til Alexander. – Og Flytoget har søkt Jernbaneverket om å øke hastigheten til 250 kilometer i timen, la jeg til.
For ikke å tråkke ned kornet, fortsatte vi i et traktorspor for å møte på en ny grusvei lengre fremme.
Leirsund gamle stasjon
Etter 20 minutter var det slutt på den øde grusveien. Nå måtte vi fortsette langs fylkesveien i retning av Leirsund stasjon.
– Den gamle stasjonsbygningen til Leirsund skal ligge rett rundt svingen, sa jeg til Alexander. – Den skal være omgjort til et bolighus nå.
Da Gardermobanen åpnet, ble den gamle traséen til Hovedbanen erstattet av et nytt moderne dobbeltspor. Den gamle Leirsund stasjon måtte derfor flyttes litt lengre vestover og erstattes av Leirsund holdeplass.
– Det der må være stasjonsbygningen, sa jeg til Alexander.
Den gulhvite toetasjes bygningen så ut til å ha blitt ombygget og inneholdt muligens flere leiligheter. En velstelt plen lå der hvor perrongen i sin tid hadde ligget.
– Se sporene! ropte Alexander.
Bak noen busker på andre siden av veien var noen meter av den gamle jernbanetraséen til Hovedbanen bevart, trolig som et minne. Vi kunne nå uten Jernbaneverkets tillatelse vandre midt i den gamle skinnegangen.
Strømlangs
Sporene endte brått da den møtte den kryssende veien. I følge kartet var det ikke mulig å fortsette videre mot Frogner langs denne veien, så vi snudde for å komme oss inn på en sykkelvei i riktig retning. Deretter tok vi av på en sidevei som fulgte både Gardermobanen og Leira parallelt.
– Dette blir strømlangs, sa jeg til Alexander.
Eller ble det kanskje strømtvers? Over veien krysset det nemlig tre enorme høyspentmaster. Det knitret da vi passerte under disse, trolig grunnet høy luftfuktighet.
– Se toget! utbrøt Alexander.
Gardermobanen kom til syne i bunnen av dalen på venstre side av oss. Over ei jernbanebru som krysset Leira kom det et flytog kjørende i retning fra Gardermoen.
Nye blinkskudd
Ved en bakketopp krysset fylkesveien jernbanen som gikk i en tunnel under veien. Vi var nå et par kilometer sør for Frogner.
– Det var her en fotograf fra NTB Scanpix tok et bilde av Flytoget, sa Alexander.
Alexander jobber nemlig i NTB og gjenkjente området. Vi krysset veien og ruslet ut i grøfta for å komme nærmere det nordlige tunnelløpet. Deretter klargjorde vi kameraene våre og ventet på toget.
– Det kommer sikkert et tog innen fem minutter, sa Alexander.
Det gjorde det derimot ikke. Det var nok slutt på de hyppige rushtidsavgangene ettersom det begynte å bli kveld.
– Grønt signal, sa jeg til Alexander.
Kort tid etter kunne det sterke lyset fra det sørgående toget skimtes i det fjerne. Det var trolig regiontoget på vei til Lillehammer. Ikke før det passerte, kom et flytog kjørende imot oss. Nye blinkskudd ble tatt.
Frogner
Vi nærmet oss sentrum av Frogner og Alexander begynte å bli sliten.
– Jeg tror jeg må gi meg her, men du kan jo fortsette, sa han.
Jeg ble litt usikker på om jeg ønsket å fortsette alene. Det ville snart mørkne, men jeg ville jo gjerne gå litt lengre.
– Jeg fortsetter til Kløfta, men jeg tar gjerne en matbit med deg før jeg fortsetter.
Deretter satte vi oss ned på benken utenfor Kiwi-butikken.
Godvær
Da Alexander ruslet mot stasjonen, fortsatte jeg videre nordover langs Trondheimsvegen i raskt tempo. Jeg ville nemlig forsøke å rekke toget som gikk timen etter Alexanders avgang. Nå var det nemlig kun timesavganger med lokaltoget. Ti minutter senere stakk sola frem mellom skyene og himmelen ble delvis blå. Alexander hadde gitt seg for tidlig, tenkte jeg, for nå kom jo godværet.
Kuer
Jeg tok et raskt stopp for å ta bilde av kuene som beitet langs veien. Dette syntes de to guttene som kom gående imot meg var litt rart.
– Tar du bilde av kuene? spurte den ene gutten.
– Ja, jeg prøver å ta bilder av forskjellige ting på turen min, svarte jeg. – Jeg har gått fra Lillestrøm og skal rekke et tog i Kløfta, la jeg til.
– Det går da tog herfra også, lød svaret.
– Jeg må løpe. – Ha en fin dag, ropte jeg tilbake mens jeg raste videre.
Buddhistiske munker
Det var bare syv kilometer mellom Frogner og Kløfta jeg skulle klare på litt over en time. Den raske gangen ville gi meg god trim til den lange turen over Saltfjellet jeg skulle ta noen dager senere. Derfor var det litt synd at det dukket opp interessante objekter underveis jeg ikke rakk å ta bilde av. Første fotoobjekt var en munk i rød kappe som stod ved utsiden av en gangtunnel og fiklet med telefonen. Det ville se for dumt ut å knipse i vei mens jeg løp forbi i all hast, så jeg lot være. Hva i all verden gjorde den munken der, tenkte jeg. Svaret kom da jeg fikk øye på flere av dem utenfor et buddhistisk tempel som lå tett inntil veien. Mens jeg raste forbi i full fart, nikket en av dem til meg.
Kløfta
Det ble etter hvert mer tettbygd og jeg skjønte at jeg nærmet meg Kløfta, men hvor lå stasjonen? Jeg tok frem mobilen og åpnet UT.no-appen. Det var enda et stykke igjen og det var et kvarter til toget gikk. Jeg krysset jernbanen under ei bru og fikk kort tid etter øye på den gule stasjonsbygningen som ikke lenger er i bruk. Da Gardermobanen åpnet i 1998, ble stasjonen erstattet av en ny noen meter unna. Den aller første stasjonsbygningen står i dag på jernbanemuseet i Hamar etter at den ble fjernet på 1920-tallet.