Trosterud–Lillestrøm
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 19 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Ruten går langs nordsiden av Lutvannet, Nordre og Søndre Puttjern på turstier frem til Ellingsrudåsen. Deretter går turen på sti langs Ellingsrudselva i et industrielt område og videre på sørsiden av Langvannet mot Hanaborg. Noen gravrøyser ved Haneborgåsen passeres i tillegg til den historiske Sagdalen før turen ender ved Lillestrøm stasjon.
Lutvann. Foto: Erlend Garåsen
Trosterud
Jeg ankom Trosterud med t-banen i 11-tiden denne søndagsmorgenen. Kristin tok bussen og skulle gå av på Trosterudkrysset noen minutter senere. Jeg satte meg ned på en stein i sola nær gangveien for å vente på henne. Da fikk jeg en melding. Bussen var noen minutter forsinka. Jeg åpnet derfor termosen med kaffe for å få tida til å gå.
– Hei, Erlend!
Plutselig stod hun bak meg. Hun var allerede på plass og kom fra en helt annen retning enn jeg hadde foresilt meg.
Foto forbudt
Det blåste laber bris mens vi ruslet opp den bratte bakken i retning av Lutvann. Selv om det var to uker siden jeg sist var i området, kjente jeg meg ikke helt igjen. Kristin hadde heldigvis med seg et papirkart med oversikt over området. Hun foreslo en vei som hun mente ville lede oss i riktig retning. Vi var nå omringet av boligblokker på begge sider av oss. Veien het jo Lutvannsveien, så det måtte jo være riktig. Og det var det. Plutselig kjente jeg meg igjen. Vi fulgte nå det høye gjerdet langs det militære området. Her var visst fotografering strengt forbudt.
Valgkamp
Vi kom inn på den samme stien jeg hadde fulgt ut av skogen et par uker tidligere. Midt i stien stod det en mann som hadde startet valgkampen for Arbeiderpartiet.
– Vil dere ha en appelsin?
Jeg unnlot å fortelle ham at jeg var medlem av et annet politisk parti, så jeg takket bare ja. Mens vi fortsatte i retning av vannet, la jeg merke til at det nesten ikke lå noe snø igjen i området. Omtrent alt hadde smeltet. Var det fortsatt is på vannet mon tro?
Lekkasjer
Vi kom ned til det store vannet som hadde vært fullstendig isdekt et par uker tidligere. Nå speilet sola seg i vannet og endene koste seg. En jente kom joggende imot oss. Var det ikke hun som nettopp passerte oss da vi stod ved Arbeiderparti-standen? Så snudde hun og passerte oss atter en gang. Var dette et tegn på ufremkommelige stier? Eller hadde hun fått hikke? Vi tok frem kartene våre og oppdaget at vi nå skulle inn på en smal sti som ville passere Nordre og Søndre Puttjern på nordsiden. I tillegg til Lutvannet, fikk disse vannene betydelige lavere vannstand under byggingen av Romeriksporten. Byggingen av tunnelen hadde medført lekkasjer, noe som forsinket og fordyret byggingen av Gardermobanen.
Bekk
Vi fant den rødmerkede stien som gikk rett oppover i terrenget. Det lå fortsatt en del snø i stien. Som følge av smeltevann, var den også våt og gjørmete. Det var enda godt vi hadde tatt på oss vanntette tursko. Foran oss slet et middelaldrende par med å bevege seg i området. De forsøkte å komme seg tørrskodde ned stien som hadde forvandlet seg til en liten bekk. Jeg og Kristin var nok bedre skodd og var mer forberedt på det vanskelige føret.
Mange utfordringer
Vi måtte stadig stoppe opp for å kikke på kartene våre. Nå hadde vi kommet frem til et kryss og ble usikre på veien videre. Vi fant ut at vi skulle fortsette på en ny sti på sørsiden av Lindebergåsen mot Grønlihytta. Det skulle bli utfordrende. Stien var nå fullstendig dekket av is. Vi måtte stadig gå omveier rundt de glatteste partiene. Omsider ble det tørrere da vi nærmet oss Kjerringmyra. Vi beveget oss nå i en bratt dal, nærmest et juv. De store steinene og alt smeltevannet gjorde det svært vanskelig å fortsette. Vi nådde endelig toppen, men da ventet en ny utfordring. Foran oss rant en liten elv vi måtte krysse. Etter å ha gått litt frem og tilbake, tok vi sjansen på å krysse elva et sted hvor det lå en trestamme veltet over. Kristin kom seg trygt over. Da det var min tur, plumpet jeg nesten rett uti da jeg gled på den ene stammen. Jeg fikk karret meg over på andre forsøk og ble heldigvis ikke våt på beina. Så fikk vi øye på den store brunsorte hytta foran oss, nemlig Grønlihytta.
Høyspentmaster
Det ble atskillig lettere å gå fra hytta da vi tok av på en ny sti rett nordover. Etter en kilometer kom vi fram til et stort åpent område.
– Jeg kjenner meg igjen, sa Kristin. – Her har jeg plukket mye bær.
Jeg tok frem kameraet for å ta bilde over det flotte området, men la det raskt ned igjen da jeg oppdaget de enorme høyspentmastene. Det ble et bilde av Kristin i stedet hvor mastene ble holdt utenfor motivet.
Grusvei
Etter vi krysset høyspentlinjene, måtte vi på nytt foreta et stibytte. Vi fulgte skiltene mot Ellingsrudåsen uten å sjekke kartene. Det var nok et riktig valg, for plutselig kom vi ut på en bred grusvei som gikk rett østover. Problemet var at den var dekket av is. Hvorfor tok jeg ikke med meg broddene? Til tross for et vanskelig føre, var det nå helt vindstille og vi kjente varmen fra sola. Jeg tok av meg jakka og knøt den godt rundt livet.
Ridesenter
Sivilisasjonen kom til syne. Vi hadde kommet frem til Ellingsrudåsen.
– Det ligger et hestesenter lengre fremme, skal vi gå dit? spurte Kristin.
Hun var tydelig kjent i området, så jeg lot henne vise vei. Det eneste jeg hadde planlagt var å følge en sti langs vestsiden av Langvannet.
– Skiltet peker mot Lørenskog stasjon, sa Kristin.
– Det blir for langt vest, svarte jeg.
Kristin hadde tydeligvis sjekket kartet mer nøye enn det jeg hadde gjort, for nå ble jeg ganske påståelig. Jeg mente hardnakket at Lørenskog ble feil retning i forhold til den planlagte løypa. Mens vi diskuterte retningen, oppdaget vi et par jenter som red på hester i et inngjerdet område. Vi hadde kommet frem til ridesenteret.
Day of the Tentacle
Kristin ledet veien videre mot Langvannet siden hun hadde større kontroll enn meg denne dagen. Det vil si at vi fulgte skiltene mot Lørenskog stasjon. Vi kom inn på en tursti som gikk i et surrealistisk landskap. Stien fulgte en grenseelv som skilte fylkene Oslo og Akershus. Vannet var brunt og vi var omringet av fabrikker og høyspentlinjer. Opp av vannet steg det opp to lufterør. Jeg fikk assosiasjoner til dataspillet Day of the Tentacle som kom ut i 1993. Eventyrspillet handler om den lilla tentakkelen som tok en slurk fra bekken som rant utenfor en fabrikk. Vannet var såpass forurenset at den ble forvandlet til en ond tentakkel som skulle ta over verden.
Stup
Vi kom ut av det industrielle området og krysset E6 på ei bru. Så gikk ferden inn i en dal på en grusvei langs Ellingsrudelva. Fortsatt fulgte vi fylkesgrensa på langs. Vi gikk ikke helt alene, for over oss fulgte tre høyspentlinjer samme løype. Mastene var massive. På venstre side av oss gikk det et stup med flere bolighus som lå helt inntil kanten. Det så ut som om de ville kollapse når som helst i et stort jordras.
Østlandsterminalen
Vi krysset elva og deretter veien på høyre side av oss. Jeg tok opp kartet siden vi nærmet oss Langvannet hvor Ellingsrudelva har sitt utløp. På høyre side av oss lå den gigantiske Østlandsterminalen på 76 000 kvadratmeter. Her blir 60 prosent av all post i Norge automatisk sortert. Etter vi hadde passert det massive bygget, ble vi usikre på veien videre. Mens jeg kikka på kartet, stoppet Kristin noen folk som gikk på tur med bikkja. De visste heldigvis veien videre og ledet oss inn på en turvei som krysset Ellingsrudelva på nytt. Langvannet kom til syne og stien vi skulle følge videre viste seg å være en flott grusvei som gikk helt inntil vannkanten.
Haglskur
Vi satte oss ned på en brygge som hadde blitt dratt opp på land for sesongen. Den fungerte fint som en benk. Vi tok frem termosen og spiste dagens lunsj. I løpet av kort tid ble himmelen grå og det ble kaldt. Så begynte det å hagle. Kristin hadde lue med seg, mens jeg kjente haglskuren piske mot skallen. Det ble lettere da vi kom inn i skogen som ga ly. Vi kom ut av skogen i et åpent område. Kristin kjente seg umiddelbart igjen.
– Det er jo her tanta mi bor.
Kristin vurderte nå å gi seg og i stedet hente en sykkel hun hadde stående hos tanta.
Hanaborg
Kristin ombestemte seg og fant ut at hun ville dra hjem fra Hanaborg holdeplass i stedet. Vi fulgte en turvei langs vannkanten og møtte på ei jente med en liten hund som vi måtte hilse på. Deretter fortsatte vi gatelangs mot Hanaborg som skulle ligge 20 minutter unna. Jeg fulgte Kristin ned til holdeplassen siden det var 20 minutter til toget gikk. Nå passet det bra med en kort hvilepause og å drikke opp resten av kaffen fra termosen. Jeg rakk å ta bilde av det motgående toget før jeg fortsatte videre. Planen var å følge Fridtjof Nansens vei på sørsiden av Haneborgåsen ettersom Romeriksporten gikk rett under denne veien. Dette måtte jo bli den mest korrekte ruta siden Gardermobanen skulle følges denne dagen.
Gravrøyser
Jeg kom frem til et severdighetsskilt som pekte rett opp en bratt bakke. I Haneborgåsen ligger det nemlig åtte gravrøyser fra bronsealderen som trolig var branngraver. Jeg ble nysgjerrig og gikk opp bakken. Den var såpass bratt at jeg måtte ta mange pauser underveis. Da jeg nådde toppen, oppdaget jeg en blåmerket sti som gikk rett inn i skogen. Var dette stien til gravrøysene? Jeg savnet nye skilt som kunne fortelle meg veien videre. Siden jeg ikke visste hvor røysene lå, fortsatte jeg videre opp den iskledde stien. Da oppdaget jeg noen steinmurer i skogen på høyre side av meg. Var dette en gravrøys? Jeg tok et par bilder før jeg gikk ned til sivilisasjonen igjen. Deretter fulgte jeg veien i retning av Strømmen stasjon.
Strømmen stasjon
Plutselig ble himmelen blå igjen og jeg måtte på nytt ta av meg jakka. Jeg sendte Kristin en melding og sa hun hadde gått glipp av forhistoriske minner og et fantastisk turvær. Omsider kom jeg ned til Strømmen stasjon, en flott rød bygning fra 1854. Jeg kjente at jeg måtte på do og gikk inn i stasjonsbygningen for å se om det fantes et toalett. Det gjorde det, men jeg måtte betale fem kroner ved å dra kortet i en kortleser nær døra. Det skjedde intet da jeg dro VISA-kortet. Jeg forsøkte to ganger til før jeg ga opp. Det var på tide å gå mot Lillestrøm for å avslutte etappen.
Sagdalen
Jeg fulgte en mindre trafikkert vei på nordsiden av Hovedbanen. Etter kort tid kom jeg frem til Sagdalen, et viktig område for trelastindustrien i Norge. Her fantes det i sin tid flere sagbruk langs Sagelva hvor trelasten ble transportert med hest og kjerre frem til Hovedbanen åpnet i 1854. Jeg ruslet opp til holdeplassen. Samtidig kom det et lokaltog som stanset på holdeplassen. Jeg tok et bilde av toget og fortsatte videre i retning av Lillestrøm.
Skiftende vær
Jeg fulgte en sykkelvei mellom jernbanen og Nitelva. Plutselig hørte jeg lyden av et tog. Det var flytoget som kom ut av Romeriksportens ene tunnelåpning. Jeg fortsatte på brua over Nitelva og så stasjonen ligge foran meg. Da begynte det å hagle igjen. Denne gangen var haglskuren mer intens og det gjorde vondt når kulene traff hodet. Jeg løp under ei bru i håp om at det raskt skulle gi seg. I løpet av fem minutter hadde landskapet blitt vinterlig. Et hvitt teppe av haglkuler lå igjen på bakken. Jeg løp videre ettersom stasjonen lå rett foran meg. Etter to minutter var jeg under tak. Ettersom jeg pleier å ta et stasjonsbilde når jeg ankommer bestemmelsesstedet, trosset jeg været og gikk ut hovedinngangen. Da styrtregnet det i stedet. Jeg fikk tatt et raskt bilde før jeg satte meg på første tog sørover. Nå var det på tide å sende en tekstmelding til Marius for å fortelle at jeg var på vei til Oslo. Vi skulle nemlig møte hverandre for å planlegge turen vår til Usbekistan og Turkmenistan i oktober.