Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Hortenlinjen / Skoppum–HortenEtappe

Skoppum–Horten

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
7 km Asfalt, Grusvei Lett
Ferden langs den syv kilometer lange Hortenlinjen går på gang- og sykkelsti som er bygget over sporet mellom Skoppum og Horten. Rester etter brokonstruksjoner, grinder og sviller finnes underveis i tillegg til perrongen og bygningen til Borre stasjon. Resten av ferden går på pukk langs den gamle traséen frem til Horten stasjon.
Hortenlinjen. Foto: Jan-Petter Fadum
Hortenlinjen. Foto: Jan-Petter Fadum
Jeg hadde nettopp besøkt Kirsti i Tønsberg, en venninne jeg har kjent siden vi gikk sammen på Sandefjord Gymnas. Nå hadde jeg bestemt meg for å hoppe av toget i Skoppum for å rusle den syv kilometer lange nedlagde Hortenlinjen før jeg dro videre til Oslo.

Frafall
Ville jeg gå alene eller ville det stå folk klare på Skoppum stasjon? Jeg var jammen ikke sikker. En eldre barndomsvenn skulle komme med toget fra Oslo og møte meg på stasjonen, men jeg hadde ikke fått noen SMS fra ham. Derimot tikket det inn en melding fra en kollega som bor i Horten og er togpendler. Han hadde fått andre planer og måtte trekke seg. Deretter ringte Jan-Petter. Han hadde blitt syk, men han skulle ta bilen og stå klar med kaffe til meg på stasjonen. Til slutt fikk jeg endelig en melding fra barndomsvennen Halvor. Han måte trekke seg fordi han ikke hadde fått sove natta før. Jeg innså at det ville bli en tur alene denne dagen. Men hva gjorde vel det når jeg hadde skyfri himmel og strålende sol? Det var vår i Borre.

Kaffetid
Jeg steg av toget og satte meg ned på trappa og nøt varmen fra solstrålene. Etter ti minutter parkerte Jan-Petter på stasjonen og steg ut av bilen med speilreflekskameraet hengende rundt halsen og en termos i hånda. Vi ble sittende i en halvtime med hver vår kaffekopp for å skravle litt. Da neste tog fra Tønsberg trillet inn på stasjonen, innså jeg at jeg kanskje hadde sittet litt lenge. Det var på tide å komme seg av gårde. Jan-Petter satte seg i bilen og kjørte parallelt de første meterne for å knipse noen bilder av meg.
– Send meg en melding når du nærmer deg Borre stasjon, ropte han ut av vinduet før han suste avgårde.

Sykkelvei
Jernbanesporene lå fortsatt synlige på bakken fra stasjonen og et stykke sørover. Da jeg kom ut av stasjonsområdet, hadde de blitt byttet ut med asfalt. En ny gang- og sykkelvei ble nemlig bygget over den gamle linja da den ble revet i 2008. Det eneste som minnet om en jernbanetrasé var de jevne kurvene i terrenget. Første stoppested på linja var Vestre Sande holdeplass, men jeg visste ikke nøyaktig hvor den lå. Her gjaldt det å være oppmerksom på eventuelle spor og rester etter plattformer.

Vestre Sande
Jernbanetraséen har tydeligvis blitt en populær turvei for lokalbefolkningen. Jeg passerte stadig småbarnsforeldre med barnevogn, folk med hund og joggere som hadde valgt å komme seg ut denne herlige vårdagen. Jeg fant ingen spor etter noen holdeplass, men antageligvis rester etter en jernbanebro i nærheten av Vestre Sande Mølle. Noen lange bærebjelker i stål lå i grøfta. Da sykkelveien gjorde et krumspring under veien i en liten tunnel, ble jeg usikker. Jeg sendte en MMS til Jan-Petter med bilde av området og lurte på om han kjente seg igjen. Han ringte meg etter et par minutter.
– Bare følg gangveien videre langs fylkesveien!

Rester
Jeg fant flere rester etter jernbanen på ferden mot Borre stasjon. På høyre side fikk jeg øye på en eldre jernbanegrind i tre ved noe som trolig hadde vært en usikret planovergang. Deretter oppdaget jeg tre store stabler med sviller mellom noen trær. Langt der fremme så jeg et rødt hus som lå inntil sykkelveien. Perrongen var synlig på lang avstand. Jeg sendte Jan-Petter en melding og sa jeg straks var ved Borre stasjon. Da jeg kom fram til stasjonen, oppdaget jeg at den var i relativt god stand. Stasjonsskiltet stod fortsatt oppført. Jeg gikk noen runder rundt bygningen og oppdaget at en veteranvognklubb hadde overtatt lokalene. Det bekreftet også Jan-Petter etter han parkerte bilen fem minutter senere. De hadde kjøpt den til en symbolsk sum mot at de forpliktet seg til fremtidig vedlikehold.

Gravhauger
Jan-Petter kjørte meg nedom Borreparken som lå rett i nærheten. Her ligger nemlig Nordens største samling av storhauger fra yngre jernalder. Gravhaugene fra omkring 600 til 900 var godt synlige fra parkeringsplassen. Dette var også stedet hvor Nasjonal Samling hadde årlige treff i årene mellom 1933 og 1944 for å skape myter om fortiden. I 2000 ble Midgard historisk senter opprettet som skal skape og formidle kunnskap om vikingtiden i Vestfold. Det ble fristende å gå en liten omvei til Horten via gravhaugene, men jernbanetraséen fristet mer. Det var nemlig slutt på sykkelveien og ferden videre gikk på pukk, men uten skinner og sviller.

Pukk
Jan-Petter kjørte meg tilbake til Borre stasjon slik at jeg kunne fortsette ferden mot Horten. Tre nye holdeplasser skulle passeres, men ville jeg oppdage dem? Første hindring var den trafikkerte fylkesveien hvor sporene en gang krysset på skrå. Signalanlegget var fjernet, men traséen var godt synlig i begge ender. Jeg krysset veien via den trygge undergangen og fant en sti som førte opp til traséen. Det ble mye tyngre å gå på pukk. Jeg forsøkte å gå mest mulig til siden for å unngå de store steinene. I løpet av ti minutter oppdaget jeg restene etter et jernbaneskilt med teksten Wb.

Skinner
Plutselig lå det skinner på bakken. På veien ved det som tidligere hadde vært en usikret planovergang, lå skinnene fremdeles på plass. Jeg hadde kommet til området hvor Langgrunn holdeplass tidligere lå. Det tok ikke lang tid før jeg kom til en ny planovergang som også hadde synlige skinner. Da jeg nærmet meg Steinsnes, oppdaget jeg en lang mann lengre fremme. Han hadde et kamera hengende rundt halsen. Han virket kjent. Og det var han, for Jan-Petter hadde nemlig begynt å vandre i traséen for å komme meg i møte. Vi var nå i området hvor tidligere Steinsnes holdeplass lå. Også her lå den en planovergang med synlige skinner på bakken. En ny stabel med sviller var oppført på nordsiden av planovergangen.
– Jeg tenkte å følge deg på resten av ferden mot Horten, sa Jan-Petter.

Lokalhistorie
Jan-Petter kjenner Hortens lokalhistorie godt. På ferden passerte vi Bryggerikjelleren, et sted han gjerne ville vise meg. Vi klatret over et provisorisk gjerde og gikk bort til den brune teglbygningen som startet med produksjon av øl i 1854. Bygningen har vært utsatt for flere branner og hadde dårlige forsikringer, noe som medførte at Reifs bryggeri gikk konkurs i 1909. Ølproduksjonen gjenoppstod under navnet Horten Bryggeri AS som holdt det gående i 40 år.
– Her har vi den gamle torgvogna.
Jan-Petter viste meg den gamle vogna fra 1950-tallet som i sin stod på torget. Han hadde selv lånt vekk sveiseutstyr for å få vogna i stand og restaurert.
– Det var mannen til Eple-Jenny som lånte utstyret av meg, sa Jan-Petter litt stolt.
Eple-jennifer, eller Jennifer McConachie som hun egentlig heter, flyttet fra Skottland til Horten og stiftet organisasjonen Fruktdugnad som høster frukt og bær fra Hortens hager. Hun fikk idéen etter å ha observert alle hageeierne i byen som lot frukten og bæra forfalle uten at de ble plukket.

Horten stasjon
Etter å ha blitt kjent med både nyere og eldre lokalhistorie, vandret vi sammen videre ned mot Horten stasjon. Den hvite murbygningen som tidligere var stasjonens godshus, kunne ses på lang avstand. Da vi nærmet oss, krysset traséen fylkesveien på skrå. Du kunne tydelig se streker på veien hvor skinnene hadde ligget. I grøfta lå også noen skinner som var godt dekket av grus. Stasjonsområdet var enormt. Her lå svillene fortsatt på plass, men uten skinner. Det var tydelig at stasjonen opprinnelig hadde mange spor. Den gamle NSB-logoen var fortsatt synlig på den gamle murbygningen.

Indisk
Vi fulgte det ene sporet som fortsatt lå intakt mellom stasjonen og kaia, men snudde da vi nådde et inngjerdet område.
– Vi går til den indiske restauranten over gata, foreslo Jan-Petter.
Vi var begge sultne, så dette ville bli en fin avslutning på turen. Servitørene forstod ikke helt hvorfor jeg hadde valgt å gå hele syv kilometer langs den nedlagte strekningen denne dagen. Da Jan-Petter fortalte dem at jeg faktisk skal følge alle jernbanestrekningene i Norge, trodde de ikke sine egne ører. De ble bare stående å måpe. Etter å ha spist en nydelig indisk lammerett og drukket en Kingfisher-øl, dro vi hjem til Jan-Petter. Etter et par timer satte jeg meg på ferga til Moss og tok toget hjem til Oslo.