Hokksund–Drammen
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 21 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Den siste etappen på Sørlandsbanen ble fulgt i motsatt retning fra Drammen langs idylliske turstier nær Drammenselva. Mellom Gulskogen og Steinberg fulgte vi stort sett fylkesveien i stedet. På veien passerte vi den nedlagte Pukerud holdeplass, men vi kunne ikke finne noen synlige rester etter den.
Drammenselva. Foto: Erlend Garåsen
Murphys lov
Planen var å ta Skien-toget som gikk klokka 9.39 for å unngå for mange stopp mot Drammen. Da jeg stod og ventet på bussen utenfor Lakkegata skole, ringte telefonen. Det var Sita.
– Kjenner du Murphys lov? spurte hun.
Katastrofen var heldigvis ikke større enn at det kun var halvtimesruter på t-banen denne lørdagsmorgenen fra Tveita. Hun ville med andre ord ikke rekke toget vi opprinnelig skulle ta. Allikevel ble ikke forsinkelsen nevneverdig stor. Vi hoppet nemlig på lokaltoget til Drammen som gikk ti minutter senere.
Matpapir
Det var delvis blå himmel da vi steg av toget i Drammen. Nå gjaldt det å skjekke kartet for å finne ut hvor vi skulle gå. Det viste nemlig at det var mulig å følge en sti langs Drammenselva et godt stykke vestover mot Gulskogen. Etter å ha knipset et bilde av den flotte stasjonsbygningen fra 1863, fortsatte vi i retning av elva. Det ble noen bomturer med stengte veier og gjerder før vi fant fram. Vi fikk hjelp av en mann som spankulerte ved et veikryss utenfor Papirbredden.
– Det går en flott tursti langs elva dere kan følge helt frem til Gulskogen. God tur!
Papirbredden er en kunnskapspark som ble bygget på tomta til den nedlagte papirfabrikken som startet i 1908. Fabrikken ble den andre som A/S Kierulf & Ryberg etablerte i Drammen. De to fabrikkene sørget for at selskapet ble verdens største produsent av matpapir hvor mesteparten ble eksportert til utlandet.
Trøblete brodder
Vi fant en smal passasje bak bygningen som gikk tett inntil elva. Det ble såpass glatt at vi måtte smyge oss forsiktig inntil veggen for ikke å skli ut i elva. Foran oss stod en enorm speilkule utenfor kulturhuset Union Scene som holder til i de gamle papirhallene til fabrikken. Vi ble mer opptatte av å ta bilder enn å følge med på klokka. Plutselig hadde vi svidd av en hel time på bare én kilometer. Vi ble enige om å sette opp tempoet. Da måtte det brodder til, men hvordan i all verden skulle de brukes? Jeg fomlet litt før jeg fikk på meg de nyinnkjøpte Yaktrax-broddene. Sita slet med å få av lokket på boksen til hennes såkalte partybrodder. Da vi endelig hadde fått på oss vinterdekkene, oppførte vi oss som to bambier på glattisen. Ingen av oss torde å stole på utstyret. Etter noen minutter med trening hadde vi vennet oss til broddene og fikk endelig satt opp tempoet langs den flotte turstien. Det skulle bli noen kilometer med elvelangs frem til Gulskogen.
Sykkelhotell
Etter et par kilometer forlot vi turstien for å ta noen bilder av etappens første stasjon, nemlig Gulskogen. Selv om stasjonen åpnet i 1868, ble ikke dagens stasjonsbygning oppført før i 1915. Det var allikevel en helt annen bygning som opptok oss i større grad, nemlig det gamle godshuset som i dag fungerer som sykkelhotell. Her kan syklistene trygt parkere syklene sine i et låst og tørt lokale før de hopper på toget. Selv om den gamle bygningen fra 1867 er vernet, har arkitektene bak hotellet fått lov til å kle den ene bordveggen med et sølvgrått panel i trekronemønster.
Pukerud
Vi fortsatte videre omtrent en kilometer langs elva før det ble slutt på turstien. Ferden videre mot Mjøndalen gikk nå på den lettere trafikkerte fylkesveien i stedet. Vi kompenserte det mindre spennende terrenget ved å fortelle hverandre morsomme historier. Plutselig hadde vi beveget oss opp en bakketopp et stykke fra veien uten at vi tenkte særlig over det.
– Hvor er det vi egentlig skal nå? spurte jeg Sita.
Vi stod nå oppå en jernbanebro og tittet ned på sporet under oss. Da vi studerte kartet, oppdaget vi at tidligere Pukerud holdeplass lå på dette stedet. Vi kunne imidlertid ikke se spor etter hverken perrong eller ventebu.
Farlig vei
Selv om trafikken ikke var særlig stor, ble vi begge glade for sykkelstien som nå fulgte fylkesveien et stykke. Etter halvannen kilometer fikk vi en annen velkomst. Et skilt fortalte at de neste kilometerne ikke var egnet for syklister. Men hva med oss skinnevandrere? Kartet var heller ikke særlig til hjelp. Det fantes ingen andre veier enn fylkesveien. Nå hadde den blitt atskillig smalere og svingete. Det var autovern på begge siden av oss, så vi gikk tett inntil det ene på venstre side av veien. Vi fikk raskt svar på hvorfor veien ikke var særlig ideell for myke trafikkanter. En bil sneiet inntil oss til tross for at vi klemte oss helt inntil autovernet. Det var godt det enda var lyst.
Planovergang
– Det lyser rødt, sa jeg til Sita.
Så begynte bjellene å slå. Foran oss stanset bilene og det dannet seg i løpet av kort tid en liten kø. Kort tid etter gikk bommene ned. Vi skyndet oss for å ta et bilde av toget som snart ville passere. Det hadde blitt få bilder av passerende tog på turen, men nå hadde vi en fin mulighet. Toget suste forbi før vi rakk å stille inn kameraene våre, men så oppdaget Sita at det stod et nytt tog parkert på et krysningsspor lengre borte. Etter det første toget hadde passert, begynte det andre å kjøre mot planovergangen. Vi fikk tatt bedre bilder denne gangen.
Mjøndalen
Vi begynte å bli sultne. Derfor bestemte vi oss for å spise nistepakka i venterommet på Mjøndalen stasjon. Skuffelsen var stor da vi kom frem til låst dør. Venterommet var dessverre ikke åpent. Vi bestemte oss derfor å gå inn i kjøpesenteret Sita hadde oppdaget på veien. Begge måtte på do og ingen ville spise ute i kulda. Vi satte oss ned på en benk i senteret og tok frem nista vår.
– Kanskje vi bør legge en skål på gulvet for å få en slant? sa jeg til Sita.
Det var sikkert flere som syntes vi var litt rare der vi hadde installert oss på benken med termos og brødskiver.
Råkjøring
Etter en halvtime var vi på beina igjen. Vi måtte følge den sterkt trafikkerte E 134 et stykke, men heldigvis på sykkelvei nær elva. Så skvatt vi skikkelig til. To tenåringer kom kjørende bak oss i et batteridrevet handicapkjøretøy. De tuta idet de kjørte forbi oss. Så viste de fingeren. Det var vel tvilsomt at kjøretøyet var beregnet på de to, men vi gadd ikke å bry oss. Vi ble mer interesserte i kunstverkstedet som stod nevnt på et severdighetsskilt vi nettopp hadde passert. Dessverre var stedet stengt da vi kom frem ti minutter senere. I stedet ruslet vi bort til Steinberg stasjon på andre siden av veien. På veggen hang det et stort skilt med påskriften Redd Steinberg stasjon som en aksjonsgruppe hadde hengt opp. Stasjonen har nemlig vært besluttet nedlagt, et vedtak som har satt sinnene i kok blant lokalbefolkningen.
Tursti i mørket
De siste kilometerne frem til Hokksund skulle vise seg å bli den vakreste delen på hele etappen. Vi fulgte en sidevei nord for stasjonen gjennom et boligfelt og kom ut på en tynn tursti langs Drammenselva. Den var såpeglatt, men tydeligvis populær. Vi passerte fem pensjonister på glattisen som tilsynelatende ikke var redde for lårbensbrudd. Kanskje de kom fra seniorgruppa til den lokale turistforeningen? Sita hadde tatt av seg broddene og slet voldsomt ned en bratt bakke. Greiner fra trærne ble hennes redning og ga henne fotfeste. På høyre side av oss lå Hagaøya midt i elveløpet. Da vi hadde passert øya, kom vi frem til en ny som var tilgjengelig via en trebro. Til tross for mørket som kom sigende, bestemte vi oss for å gå over. Under broa oppdaget vi en brun og hvit svane som dykket etter mat.
Jamaicansk burger
Etter å ha gått på en tynn sti i mørket, kom vi frem til vestsiden av øya hvor det lå en ny bro. Før vi gikk over, satte vi oss ned på noen steiner og tok bilder av Drammenselva. Lyset etter solnedgangen speilet seg i vannoverflaten. Det var svært idyllisk. Vi fortsatte over broa og fant igjen den asfalterte veien mot Hokksund. Etter et kvarter hadde vi kommet frem. Vi ruslet bort til togstasjonen og oppdaget at det akkurat hadde gått et tog til Oslo. Da ruslet vi i stedet gatelangs for å finne et sted hvor vi kunne ta en velfortjent øl. Vi tok fram telefonene våre og søkte etter mulige steder med hver våre apper, Sita med Untappd og jeg med Tripadvisor. Søkeresultatene var nedslående. Vi fikk kun treff på en bingo som lå milevis unna. Et asiatisk par fortalte at vi kunne kjøpe pølser et steinkast unna og sendte oss tilbake til stasjonen igjen. Da passerte vi stedet Siesta hvor det satt folk innendørs. Dørhåndtaket var plassert feil vei, så vi måtte løfte dørklinka opp for å komme oss inn. Jeg følte at jeg maltrakterte parketten med broddene mine, så jeg forsøkte å liste meg inn så forsiktig jeg kunne for ikke å få håndverkerarbeide påført regningen. Sita besilte jamaicansk burger og jeg en pastarett. Etter fem minutter kom servitøren tilbake.
– Vi har ikke pasta. Går det bra med spaghetti?
Det ble to jamaicanske burgere i stedet og hver sin øl. Burgeren smakte fantastisk og hadde absolutt et jamaicansk preg med syltede chilipeppere og andre grønnsaker.
Krøll med automater
Det ble på tide å forlate åstedet for å rekke toget hjem. Kortterminalen ble vår første utfordring som kun tok debetkort. Det fikk Sita erfare da kryptiske meldinger dukket opp på displayet. Var det en jamaicansk feilmelding mon tro? Kortet belastet blafret opp før teksten forsvant, muligens inn i et bermudatriangel. Servitøren var i tvil om transaksjonen var komplett, men vi fikk forlate restauranten etter at mitt betalingsforsøk ble vellykket. Neste utfordring var billettautomaten på stasjonen. En utlending hilste og snakket et språk jeg ikke dro kjensel på. Han ga telefonen til meg og ga tegn til at jeg måtte snakke i den.
– Kan du hjelpe vennen min med å komme seg til Kongsberg? hørte jeg i andre enden.
Mannen fylte hånden min med småpenger. Så gjaldt det å få ut en billett til ham før vi fikk kjøpt våre egne. Toget gikk om noen få minutter. Automaten nektet å ta imot de siste kronestykkene, men etter gjentakende forsøk kom det til slutt en billett ut. Jeg og Sita rakk akkurat å kjøpe våre egne billetter før toget trillet inn på stasjonen, men fra spor 3. Hvor i all verden var undergangen? Skulle vi hoppe ut i sporene og løpe over? Det ville neppe bli særlig populært. Vi løp bortover perrongen og fant heldigvis undergangen som ledet oss til den andre perrongen. Vi rakk toget akkurat.