Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Tinnosbanen / Tinnoset–NotoddenEtappe

Tinnoset–Notodden

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
33 km Asfalt, Grusvei Middels
Etappen følger stort sett Tinnelva hele veien mellom Tinnoset og Notodden. Mesteparten av turen går på en svingete fylkesvei på vestsiden av elva, men mellom Gransherad og Årlifoss følger etappen en øde grusvei langs Tinnosbanen. Nesten hele kjøreledningen langs etappen har blitt fjernet av kobbertyver.
AdvarselDet er ikke lov å gå i sporet til Tinnosbanen. Les mer …
Tinnosbanen. Foto: Erlend Garåsen
Tinnosbanen. Foto: Erlend Garåsen
Det var bare en uke siden jeg hadde gjennomført en tredagersetappe i Trøndelag. Hundre kilometer hadde blitt tilbakelagt på tre dager. Dagene etter var preget av lettere utmattethet da kroppen gikk inn i en restitusjonsfase. Derfor var jeg spent om den var klar for en ny tremilsetappe langs Tinnosbanen. Planen var å besøke moren min som bor i Hovin, omtrent en halvtimes kjøretur fra Tinnoset. Jeg hadde derfor bestemt meg for å starte fra Notodden og ende opp på Tinnoset før det ble mørkt.

Tre stasjoner
Jeg ankom Notodden med TIMEkspressen lørdag formiddag. Det var nesten skyfritt og nokså varmt, men det var meldt storm flere steder på Østlandet senere på dagen. Jeg var derfor innstilt på sterk vind på ferden oppover mot Tinnoset. Bussen stoppet utenfor Notoddens tredje jernbanestasjon, rettere sagt Notodden kollektivterminal. Dette stoppestedet fungerer i dag som endestasjon for togene på Bratsbergbanen og ble åpnet i 2004 for å knytte stoppet nærmere bykjernen. Den tidligere stasjonen lå noen hundre meter lengre østover og var Tinnosbanens endestasjon fra 1919 under åpningen av Bratsbergbanen. Den aller første jernbanestasjonen lå omtrent midt i mellom disse to og åpnet i 1909 da Tinnosbanen stod ferdig. Ettersom stasjon nummer to har vært den viktigste i Tinnosbanens storhetstid, måtte jeg innom den før jeg forlot Notodden.

Kronglete rute
Jeg var veldig usikker på hvordan jeg skulle komme meg opp til stasjonen fra kollektivterminalen. I følge kartet var det mulig å fortsette under jernbanen opp til sentrum, men jeg stanset da kartet ikke stemte med virkeligheten. I teorien skulle det gå en øvre vei parallelt med europaveien, men denne fant jeg ikke. Jeg snudde og gikk tilbake igjen i tilfelle det gikk en gangvei langs jernbanen i stedet. Da jeg ikke fant noen gangvei, snudde jeg for andre gang og gikk tilbake til sentrum igjen. Til slutt ga jeg opp og ruslet rett mot Heddalsvannet i stedet. Det var stille før stormen. Vannet lå blikkstille og sola speilet seg i vannoverflaten. Jeg fortsatte østover langs fabrikkene i håp om at det var mulig å komme rundt. Jeg kom frem til en båtplass og oppdaget far og sønn som jobba med båten. Det så ut som om de nettopp hadde dratt den opp på land for vinteren.
– Kommer jeg meg opp til den gamle stasjonen herfra?
Mannen smilte.
– Joda, bare gå opp den grusveien der og kryss sporene.
Jeg fortalte ham om den planlagte dagsturen opp mot Tinnoset og om Skinnelangs-prosjektet før jeg ruslet videre. Mannen var mer interessert i fiskemulighetene i Tinnoselva enn rustne spor.
– Du har vel med fiskestang?

Tinfos Papirfabrikk
Jeg kom endelig frem til den grå stasjonsbygningen som er foreslått vernet av Jernbaneverket. Utenfor stod det parkert en gammel godsvogn på et avkortet sidespor, muligens brukt til transport av kunstgjødsel i første halvdel av 1900-tallet. Jeg tok noen bilder av området før jeg fortsatte mot øvre del av sentrum og videre nordover. Jernbanen forsvant inn i en tunnel og jeg måtte finne utløpet på andre siden. Jeg passerte den store Kirkeparken øverst i byen og fortsatte ned en smal vei mot Tinnelva. Jernbanen kom til syne på høyre side av meg. I bunnen av dalen fikk jeg øye på et lite kraftverk, nemlig Tinfos. Jeg passerte en vakker gul murbygning på nedsiden av Sagafossdammen nær kraftverket som i sin tid var administrasjonsbygningen til en papirfabrikk. Tinfos Papirfabrikk A/S var, i likhet med Tinnosbanen før Bratsbergbanen, en storforbruker av kanalene ned til Skien. Varene ble nemlig fraktet på lektere til Skien på Norsjøkanalen.

Mange stasjoner
Jeg fortsatte på vestsiden av dalen ettersom fylkesveien går på den siden av Tinnelva. Det medførte at jeg gikk glipp av Lienvegen holdeplass og Lisleherad stasjon som i dag er omgjort til privatbolig. De første to timene nordover ble derfor litt kjedelige. Den smale veien var nokså svingete og det gjaldt å gå ut i grøfta når det kom møtende biler. Rett før jeg kom frem til Svelgfossen, passerte jeg noen visne frukttrær som stod på rad og rekke. Her var det eller hadde det vært storstilt bærproduksjon, men som den manglende botanikeren jeg er, kunne jeg ikke slå fast hva slags frukttrær disse var. Jeg kom fram til Svelgfossen og fortsatte videre på fylkesveien på vestsiden av Kloumannsjøen. På andre siden gikk Tinnosbanen som jeg hittil hadde holdt på avstand. På nytt gikk jeg glipp av en holdeplass på veien oppover, nemlig Håve holdeplass.

Blefjell
Det var endelig slutt på de endeløse oppoverbakkene. Selv om de ikke var så bratte, hadde jeg hatt en jevn stigning hele veien fra Notodden. Det begynte å gå nedover igjen og foran meg steg høye fjell opp. Var det Blefjell mon tro? Jeg fortsatte videre og visste at Storemo holdeplass skulle ligge rett til høyre for meg i følge kartet. Men hvor var sporene? På nytt hadde jeg gått glipp av en holdeplass langs Tinnosbanen. Burde jeg ha planlagt bedre kanskje? Jeg visste i hvert fall at jeg snart ville komme frem til et kryss hvor jeg skulle ta av på en grusvei opp Risbudalen. Dette var en avstikker som gikk litt lengre opp i terrenget parallelt med fylkesveien. Ulempen var at jeg ville gå glipp av Grønvollfoss stasjon. Da jeg kom frem til krysset, bestemte jeg meg for å fortsette på fylkesveien for å ta en lunsjpause på stasjonen i stedet. Jeg skulle jo tross alt gå skinnelangs Tinnosbanen denne dagen.

Gjengrodd stasjon
Endelig ble jeg gjenforent med jernbanen. Veien passerte nemlig en planovergang. Bommene og signalanlegget var fulle av skitt og et gult skilt fortalte at signalet var ute av drift. Det var nok flere gjenstander som ikke var på stell, nemlig kjøreledningen. Rester av denne hang ned fra mastene langs jernbanen så langt øyet kunne se. Jeg visste at deler av kjøreledningen hadde blitt stjålet av kobbertyver på Tinnosbanen, men skadeverket var mye verre enn jeg hadde forestilt meg. Gjerningsmennene hadde faktisk tatt nesten alt. Jeg ruslet oppgitt i retning av stasjonen for å ta en matbit, men hvor var den egentlig? Jeg hadde nemlig kommet frem til tettstedet Grønvollfoss, men kunne ikke se noen stasjonsbygning. Jeg tok opp kartet og fant ut at jeg allerede hadde passert den. Jeg kunne ikke gå glipp av enda en stasjon, så jeg snudde mens jeg hele tiden kikket opp mot jernbanetraséen. Da jeg tok av på en grusvei som krysset sporene, fikk jeg øye på den. Stasjonsbygningen så ut til å være revet, men perrongen og et sidespor var fortsatt inntakte. Området var fullstendig gjengrodd. Jeg fant et lite leskur med en benk på perrongen hvor jeg satte meg ned. Det var på tide med dagens første matbit.

Dyreliv
Etter 20 minutter var jeg på beina igjen. Det var nemlig et godt stykke igjen og jeg måtte komme frem før det ble mørkt. Jeg passerte det store kraftverket utenfor Grønnvollfoss. På venstre side av meg forsvant jernbanen inn i en tunnel. Det var fristende å følge etter i mørket, men det var nok ikke tillatt. På andre siden av tunnelløpet fortsatte Tinnosbanen tett inntil Grønnvollfossfjorden. Rester av kjøreledningen hang og slang fra samtlige av mastene bortover. Plutselig oppdaget jeg at det samme var tilfellet med høyspentlinja på venstre side av meg. Kablene hang ned fra høyspentmasta og lå på bakken. Hvordan hadde kobbertyvene fått til dette? Det viste seg at den hadde blitt lagt i kabel lengre fremme og at mastene var ute av drift. Plutselig spratt det en krabat foran meg. En røyskatt hoppet fram og tilbake og fór inn i skogen. Kort tid etter sprang et lemmen over veien. Da oppdaget jeg at det faktisk lå flere påkjørte lemmen klistret til veien. Det var visst lemmenår i år. Nå hoppet en hare foran meg. Dette var det tredje dyret på kort tid. Jeg tok frem kameraet og gikk sakte mot haren. Den hoppet til siden og ble sittende foran en campingvogn. Jeg listet meg innpå og fikk tatt et nærbilde. Haren rikket seg ikke og latet som om den ikke så på meg, men den hadde nok full kontroll vil jeg tro.

Hengebro
Veien gjorde en skarp høyresving og fortsatte på andre siden av vannet. Jernbanen fortsatte videre fremover på venstre side av Årlifoss kraftverk og Årlifossdammen. Herfra gikk turen videre på grusvei langs Tinnosbanen frem til Gransherad. Dette ble utvilsomt den beste delen av hele turen, både for føttene og for naturopplevelsen. I løpet av de første kilometerne gikk jernbanen ganske tett inntil grusveien før den forsvant på andre siden av Tinnelva. Jeg var helt alene på denne veien. Det var heller ingen hus å se. Ville jeg møte på elgen mon tro? Jeg hadde jo allerede møtt på tre dyr denne dagen. Det dukket i stedet opp en spennende hengebro på høyre side av meg som gikk over til Rugholt på andre siden av Tinnelva. Her skulle det også ligge en holdeplass. Dessverre var brua stengt og det var forbudt å gå over. Atter en holdeplass langs Tinnosbanen jeg ikke fikk besøkt.

Gransherad stasjon
Jeg fikk en tekstmelding. Det var moren min som allerede hadde satt seg i bilen for å plukke meg opp på Tinnoset. Jeg satte opp tempoet. Det var da altfor tidlig å hente meg nå. Samtidig oppdaget jeg at det hadde blitt mørkere ute. Etter en halvtime kom jeg frem til sivilisasjonen og krysset elva på hovedveien ved Gransherad. Jeg var fast bestemt på å finne den nedlagte Gransherad stasjon før jeg avsluttet etappen på Tinnoset. Det hadde allerede begynt å mørkne. En bil blinket med lysene foran meg og stoppet i veikanten. Det var visst moren min som hadde fått øye på meg.
– Du kommer altfor tidlig, sa jeg.
Jeg estimerte ankomsttid til Tinnoset om en time. Det var visst ikke noe problem for moren min. Hun kunne finne på noe annet i mellomtiden og vente på meg. Jeg plasserte sekken i bilen og fotsatte i motsatt retning enn Tinnoset for å få med meg Gransherad stasjon. Og den fant jeg. Stasjonsbygningen var revet, men et leskur, en perrong og et dobbeltspor var det som lå igjen.

Bekmørkt
Jeg hadde egentlig tenkt til å fortsette på sti og grusvei på østsiden av Tinnelva, men måtte legge om kursen. Innen en halvtime ville det bli mørkt og jeg hadde ikke med meg lykt. Jeg gikk i stedet bort til den sterkt trafikkerte riksveien og fulgte denne et stykke nordover. Da jeg kom frem til veien, hadde det nesten blitt bekmørkt ute. Riksveien var ikke belyst og jeg hadde ingen refleks på meg. Jeg satte opp tempoet, men måtte stoppe opp og gå ut i grøfta hver eneste gang jeg møtte en bil. Jeg regnet med at jeg var fullstendig usynlig for bilistene. Omsider dukket skiltet opp som pekte ned til Tinnoset stasjon. Denne veien var heldigvis opplyst. Nede ved kaia stod bilen til moren min. Hun hadde vært tolmodlig, for dette hadde visst tatt tid. Før vi kjørte opp til Hovin, ruslet jeg ned til vannet der jeg fikk øye på jernbaneferga MF Storegut som lå til dokk. Dette skipet var i sin tid Nord-Europas største innsjøferge og er i dag fredet av Riksantikvaren. Frem til 1991 fraktet ferga jernbanevogner over Tinnsjø frem til Mæl stasjon hvor Rjukanbanen har sin utløpsstasjon. Jeg fikk også tatt et bilde av Tinnoset stasjon i mørket før jeg avsluttet etappen.