Røkland–Rognan
Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
---|---|---|---|
17 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Turen går på sykkelvei til Fredheim folkehøgskole og fortsetter på østsiden av Saltelva ved å krysse ei hengebru. Elva krysses på ny ved Drageid og følger fylkesveien på vestsiden frem til Røkland stasjon. På veien passeres Røklands første stasjon hvor det står en gammel svingskive.
Sommertogets start
Elisabeth og huskyen Emre stod klare på Rognan stasjon da jeg ankom med morgentoget fra Mo. Vi måtte gå etappen i motsatt retning for at logistikken skulle gå i hop, for flere avganger hadde blitt innstilt som følge av TV-sendingen fra Rognan stasjon. På perrongen holdt to menn i gule refleksvester på å rydde stasjonen før den store folkefesten. Vi måtte ha litt bistand for å finne turveien vi hadde tenkt til å følge på vestsiden av elva.
Folkehøgskole og asylmottak
Elisabeth ville ta en liten avstikker til høyre som ledet inn til en stor plass med flere bygg.
– Jeg må ta noen bilder, sa hun. – For her lå nemlig Fredheim folkehøgskole hvor jeg en gang gikk.
Navnet virket kjent.
– Hadde de en friluftslinje? spurte jeg.
– Det stemmer, men så ble det et asylmottak, la hun til. – Nå ligger bygningene til salgs.
– Da har jeg søkt på den skolen, svarte jeg. – Og jeg kom faktisk inn, men sa fra meg plassen.
Fredheim folkehøgskole startet i 1913, men måtte legge ned i 2001 grunnet få elever og dårlig økonomi. Året etter ble skolen omgjort til et asylmottak, men nedlagt bare noen uker før vi gikk dagens etappe.
Stivnet til
Sykkelveien fortsatte nå inn i en tett grønn skog. Emre var nå i sitt ess og løp frem og tilbake for å snuse. Plutselig holdt jeg på å snuble, for nå hadde han sprunget i ring rundt føttene mine og laget en snubletråd av båndet. Da vi rundet neste sving, stivnet Emre til og holdt et fiksert blikk mot et tre.
– Se ekornet! sa Elisabeth.
Et lite ekorn klatret forsiktig ned fra treet og bevegde seg sakte i vår retning. Det var visst en nysgjerrig liten krabat.
Plundrete område
Elisabeth foreslo at vi fulgte veien på østsiden av Saltelva i stedet for den som gikk nærmere jernbanen. Men hvordan kom vi oss over elva? Vi tok opp kartet og fant ei bru, men den krysset ikke elva før et godt stykke lenger opp i dalen.
– Da følger vi E6 et stykke, foreslo Elisabeth.
Vi ruslet ned en lang bakke og kom etter hvert inn på den trafikkerte europaveien. Fartsgrensen var 90 og flere av bilene kjørte nok atskillig fortere.
– Er det lov å gå her? spurte jeg noe bekymret.
– Vi kan følge stien langs elva i stedet, foreslo Elisabeth.
Det var godt hun var litt kjent i området. Vi klatret over autovernet og ned skråningen som ledet til en gjengrodd sti. Etter to minutter ble det full stopp, for elva hadde gått over sine bredder slik at stien videre lå under vann. Vi klatret forsiktig opp til europaveien igjen, men valgte nå å gå på utsiden av autovernet.
Hengebru
Vi kom frem til ei bru som krysset E6 over oss. Det var ikke den som ledet over elva, men veien over ville sende oss i riktig retning.
– Nå blir du nok våt, sa Elisabeth.
For å komme opp til veien, måtte vi gå i det høye våte gresset langs brukaret. Jeg brukte en god del lenger tid enn Elisabeth siden jeg ikke hadde på meg de vanntette turskoa. Da jeg endelig hadde kommet opp til veien, fulgte vi denne bort til ei hengebru som krysset elva. Emre gikk først, for han var den aller ivrigste etter å komme over på den andre siden. Elva var grønn og stor. Det var visst mye smeltevann fra Saltfjellet på denne tiden av året.
Elvelunsj
Det ble befriende å følge veien på østsiden langt unna den bråkete og trafikkerte europaveien. Da vi passerte noen benker langs elva, visste vi hvor vi skulle ha dagens lunsjpause. Emre fulgte nøye med på alt som ble pakket opp fra sekken. Var det noen godbiter mon tro?
Høy vannstand
Etter en halvtime var vi på beina igjen. Nå måtte vi følge med på alle bruene vi passerte. Det var den tredje vi skulle krysse for å komme over på den andre siden igjen.
– Nei, Emre! ropte Elisabeth som forsøkte å holde ham igjen.
Emre var utålmodig og mente vi skulle krysse Saltelva over den første brua i stedet. Men Emre var smart og hadde nok forutsett hvilken hindring som lå lenger fremme. Da vi passerte bru nummer to, gikk elva såpass mye over breddene at Elisabeth mente den ville renne over veien. Det var litt synd, for nå ble det nemlig slutt på asfaltdekket.
Fin hund
Vi krysset både elva og E6. Nå fulgte vi fylkesveien mot Drageid på vestsiden av Saltelva. Fylkesveien var lite trafikkert og lett å følge, selv om den gjorde noen krumspring her og der.
– For en fin hund, ropte den lille gutten som sykla forbi.
Etter en kort prat fant vi ut at han selv hadde en husky.
For sen
Da vi ankom Drageid kunne vi høre toget tute. Jeg tok opp kameraet, men var nok litt sent ute. Toget hadde visst allerede passert på linja som lå på andre siden av jordet. Veien videre til Røkland gikk nå i en lang oppoverbakke. Da jeg hadde kommet halvveis opp, måtte jeg ta en drikkepause. Det var tross alt den femte dagen jeg gikk langtur med den store sekken min på 14 kilo.
Pimpa busskur
Det var ikke langt igjen til Røkland da vi endelig nådde bakketoppen. Faktisk skulle stasjonen ligge i enden av den like lange nedoverbakken. På veien ned igjen fortalte jeg Elisabeth om mange av mine tidligere etapper. Da vi passerte et busskur, kom jeg på den gangen jeg og Sita søkte ly i et pimpa busskur i Jevnaker etter at vi ferdigstilte Randsfjordbanen.
– Et busskur som det der? spurte Elisabeth og pekte på et … pimpa busskur.
– Skulle du sett, svarte jeg ganske overrasket.
På andre siden av veien hadde noen pyntet et busskur med puter, gardiner, speil og bilder. På gulvet lå ei fillerye.
To stasjoner
Nå kikket vi nøye til venstre for å få øye på togstasjonen. Den skulle ligge like i nærheten.
– Er det den røde bygningen der? spurte Elisabeth.
Og det var forsåvidt riktig, bortsett fra at det var den gamle stasjonen i Røkland som opprinnelig het Saltdal frem til 1964. Dagens stasjon er mer som en holdeplass og ble flyttet lenger opp i dalen. Da vi fortsatte over brua som krysser sporet, fikk vi øye på den gamle svingskiva som tidligere ble brukt for å snu lokomotivene. Vi fikk øye på Røklandssenteret og stasjonen da vi kom over brua. Nå bar det rett bort til Cirkle K-stasjonen for å kjøpe kaffe og sjokolade. Vi rakk å strekke på beina en time før toget trillet inn inn til stasjonen. På veien tilbake til Bodø, passerte vi Sommertoget ved Rognan stasjon. Severdigheten ble godt annonsert over høyttaleranlegget.