Lønsdal–Røkland
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 35 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Krevende |
Turen går fra Løndal stasjon opp Kjemåvasstien og følger en ny sti langs Kjemåvatnet. Deretter følges Kjemåelva på sti ned til den nedlagte Kjemå holdeplass. De siste milene går først langs en naturskjønn elvesti før gamleveien følges frem til Røkland.
Ørfjellet. Foto: Erlend Garåsen
Praktisk plassering
Elisabeth var på jobb da jeg landa, men hun hadde lagt nøkkelen på et hemmelig sted. Siden det var godt vær og to timer til toget gikk, valgte jeg å rusle med sekken hjem til henne. Det praktiske med flyplassen i Bodø er at den ligger midt i byen, selv om det foreligger planer om å flytte flystripa lenger unna sentrum og gjøre dagens plassering til en ny bydel.
Morsk hund
Turen til Elisabeth tok rundt 40 minutter. Det var enda en time igjen til toget gikk, så jeg stakk innom en matbutikk for å kjøpe lunsj og drikke til turen. På veien tilbake kom jeg på at Elisabeth passet en morsk husky som var urolig for fremmende. Den måtte ikke slippes ut, hadde hun sagt. Jeg åpnet ytterdøra forsiktig etter at jeg hadde funnet nøkkelen, men ingen snuter var å se. Sov de? Jeg satte sekken forsiktig i gangen og lukket døra. Dette gikk visst smidigere enn jeg hadde tenkt. Deretter bar det av sted med en mindre sekk til stasjonen som lå 20 minutter unna. På veien møtte jeg en rogalending som spurte etter veien til ett eller annet sted. Jeg kunne dessverre ikke hjelpe ham.
Trondheimstoget
Det var visst et langt tog som skulle frakte meg til Lønsdal denne dagen – toget til Trondheim. Jeg fant frem til min allokerte plass omringet av en mengde turister, for ikke å glemme trøndere som skulle hjem etter en nordlandsferie. Plutselig pep telefonen. Det var Eirik som sendte meg et MMS-bilde av en togstasjon. Han måtte ha ankommet Røkland med bilen. Planen var at han skulle sette den igjen der og ta toget sammen med meg opp til Røkland. Jeg svarte og informerte ham om hvor jeg satt i toget. Det var enda en time igjen til toget ankom Røkland.
Utenfor perrongen
En turkledd mann med rød sekk dukket opp i kupéen. Det kunne ikke være andre enn Eirik.
– Finn deg en ledig plass nær meg, sa jeg.
Setet ved siden av var nemlig opptatt av en annen passasjer. Uansett kunne vi ikke sitte i vogna så lenge, for konduktøren hadde presisert at den ville havne utenfor perrongen og at vi måtte lenger fram i toget for å gå av. Vi rakk i hvert fall å bygge opp stemningen ytterligere før vi skulle ta fatt på den lange turen ned fra fjellet. Planen var å følge Kjemåvasstien opp til Kjemåvatnet og følge en ny sti langs dette vannet nordover til den nedlagte Kjemå holdeplass. Derfra kunne vi følge flere turveier langs Saltelva ned til Røkland.
Gamle minner
Det var rart å stige av toget ved Lønsdal stasjon. To år tidligere hadde jeg, Eirik og Bjørn kommet ned fra Saltfjellet klokka fem om morgenen etter å ha vassa hele natta i snøen og krysset strie elver. Vi var dødsslitne etter å ha vandret totalt seks mil over to dager og fulgt deler av den gamle telegrafruta fra Bjøllånes. Nå skulle vi sette kronen på verket ved å ferdigstille kryssingen av dette krevende fjellet. Men det burde jo gå bra i dag? En nedstigning burde vel ikke by på problemer? Trodde vi …
– Her tok vi en øl, sa Eirik.
– Det hadde jeg glemt, svarte jeg. – Men jeg må inn i bygget for å låne toalettet. – Da dukker sikkert flere minner opp.
Flere minner
Det ble enda flere turminner da vi tok fatt på stien opp fjellsiden, for det var nemlig på denne vi kom ned fra den strabasiøse ferden over Saltfjellet. De første hundre meterne gikk på det nakne berget opp fjellsiden. Himmelen var blå med kun noen mindre hvite skyer som neppe inneholdt regn. Plutselig dukket det opp et skilt.
– Jeg tror vi kanskje må ta av her, sa jeg og tok frem kartet.
Og det var visst riktig, for fulgte vi stien til venstre ville vi følge samme ruta hvor vi kom ned to år tidligere.
Hard vinter
Stien videre fortsatte over et stort og fuktig myrområde, men med fjellstøvler bød ikke det på særlige utfordringer. Vi passerte noen områder som fortsatt var dekket av snø. Riktignok befant vi oss nå hundre meter høyere opp enn stasjonen, men det var nok årets harde vinter som hadde skylden.
– Det er mye mer snø her nå enn forrige gang, sa Eirik.
Jeg var enig. Området flatet ut og det store Kjemåvatnet dukket fram. Stien vi hadde fulgt ned fra fjellet for to år siden lå på andre siden av vannet. Dalen videre oppover var dekket av snø.
Idylliske motiver
Eirik stilte seg ved vannkanten og fotograferte. Jeg fikk raskt øye på motivet, nemlig den 1751 meter høye toppen til Ørfjellet. Den fortøyde båten langs Kjemåvatnet ble mitt eget motiv. Veien videre ville bli enklere, for stien vi skulle følge lå tett inntil vannkanten og var godt synlig. Utenfor en av hyttene satt det ei dame på trappa og nøt kaffekoppen i det flotte været.
– «Bønna» går glipp av noe nå, sa jeg.
– Send ham et bilde av området, svarte Eirik.
Bjørn skulle egentlig bli med oss denne dagen, men hadde skada foten sin på t-banen i Oslo.
Uhyggelige minner
Vi ruslet videre siden vi fortsatt hadde en lang tur foran oss. Stien fulgte stort sett vannkanten, men gjorde noen små krumspring her og der. Et godt stykke foran oss kunne vi skimte en familie med hund som også var på tur.
– Jeg foreslår en matpause på berget der borte, sa Eirik.
Vi forlot stien og klatret opp på den lille høyden hvor vi fikk flott utsikt over vannet og fjellene i bakgrunnen.
– Vi kom ned fra fjellet der, sa Eirik og pekte mot en dal på andre siden av Kjemåvatnet.
Uhyggelige minner dukket opp. Jeg gikk tom for energi og klarte å rote bort både Eirik og Bjørn fordi jeg var så sliten. Et sted der stien forgrenet seg, fulgte jeg en annen rute enn de andre fordi jeg ikke fikk øye på dem. Etter en stund skjønte jeg at de hadde valgt ruta langs Kjemåvatnet i stedet, så jeg fortsatte videre siden stiene ville forenes noen kilometer lenger fremme. Plutselig gikk jeg tom for krefter og måtte legge meg ned på en stein. Da oppdaget jeg at jeg også hadde mista stien. Redningen ble New Energy og at mobildekningen hadde kommet tilbake etter to dager uten signal. Jeg fant igjen stien og nådde heldigvis frem til krysset hvor jeg møtte de andre. Klokka var fire på natta.
Ørfjellet
Stien ble mer og mer utvisket jo nærmere vi nådde vannets ende. Stien krysset så Kjemåelva som har sitt utspring fra vannet og renner ned i Saltdalen. Det var artig å gå på den solide hengebrua som var lagt over. Da vi kom over på andre siden, var stien såpass utydelig at vi mista den flere ganger. Men terrenget var både tørt og lettgått, så det bød ikke på særlige utfordringer. Plutselig begynte det å gå nedover og nedover. Landskapet åpnet seg og vi så nå rett mot det majestetiske Ørfjellet. Jeg forstod godt hvorfor det fascinerte Eirik, for han planlegger å bestige det en dag. Han måtte nok vente til neste år, for fjellet var stort sett dekket av snø.
Addjekelva
Vi fikk øye på Addjekelva nede i dalen som forente seg med Kjemåelva vi hadde på høyre hånd. I følge kartet skulle vi krysse Addjekelva, men den så stor ut på avstand. Eirik speidet etter røde merker for å finne stien, men de var ikke lette å oppdage. Fremdriften ble derfor ikke særlig stor. Omsider nådde han fram til elva hvor han ble stående for å vente på meg.
– Her har vi en utfordring, sa han da jeg nådde frem. – Denne elva er jo verre enn den vi sleit med ved Saltfjellstua, lan han til.
Jeg kunne kjenne en klump i halsen. Den elva han tenkte på var den farligste og verste elva jeg noen sinne hadde kryssa. Den gangen brukte vi en time på å krysse de ville strykene ved å holde oss godt fast i hverandre og håpe på at vi ikke ble tatt av strømmen.
Krisemøte
Det ble en ny matpause. Her måtte det planlegges nøye. Skulle vi snu eller driste oss over? Mens jeg fortsatte å tygge, hadde Eirik funnet et mulig passeringsted.
– Er du klar for å hoppe langt? spurte Eirik.
Jeg gikk bort til ham og så en spiss stein midtveis ute i elva. Etter fem sekunder hadde jeg tenkt mitt.
– Jeg hopper ikke over der, sa jeg.
Jeg ville ikke greie det. Det kunne endt med ulykke og jeg måtte glemme å opptre som gjest i NRK Sommertoget uka etter.
– Jeg gjør min egen befaring, sa jeg og fulgte elva oppover. Den delte seg og jeg klarte selv å komme over den ene delen. Men resten av elva var nærmest som en foss, så jeg returnerte søkkvåt med uforrettet sak.
– Jeg vader over, sa jeg.
Eirik kommenterte ikke valget mitt, men knakk av to stammer fra et tre og slepte de bort til meg.
– Værsågod.
Nå eller aldri
Jeg tok av meg støvlene og dro buksa godt over knærne. Det ble så stramt at jeg kunne kjenne hjerteslagene godt. Deretter pakket jeg elektronikken i poser og tok på meg støvlene igjen, men uten sokker. Dette var den eneste løsningen for meg.
– Skal jeg ta sekken din? spurte Eirik.
– Nei, svarte jeg bestemt.
Da jeg satte den ene støvelen ned i det iskalde vannet, kunne jeg kjenne at strømmen var enorm. Vannet nådde meg nesten til kneet. Det jeg nå skulle gjøre ble ekstremt, så jeg koblet ut alle former for bekymring og forsøkte å konsentrere meg dypt akkurat som en som skal balansere på line. Jeg satte den andre foten uti elva og lot begge føttene peke mot strømmen. Det ga minst friksjon. Deretter vagget jeg sidelengs mot den andre siden og lot kjeppene gjøre en forundersøkelse av dybden og underlaget. Da jeg var halvveis over, hadde strømmene blitt så sterke at de kunne rive meg med om jeg gjorde den minste feilmanøver. Strømmene og dybden ble enda sterkere nå. Jeg hadde bestemt meg for å avbryte hvis vannet ville stige over knehøyden. Jeg stod slik i kanskje femten minutter og vagget frem og tilbake. Plutselig oppdaget jeg at berget var grunnere bak meg og det var fjell å stå på. Jeg forsøkte å vagge sikksakk til jeg nådde punktet og fortsatte sakte men sikkert mot målet. Nå avtok strømmene og jeg gikk raskere mot elvesiden. Endelig var jeg over. Jeg kjente nå en enorm mestringsfølelse og innkasserte min egen virtuelle elvemedlaje.
Det store spranget
Jeg fant frem det tørre skoparet jeg hadde med og tørket beina med fjelljakka mi. Deretter tok jeg på tørre sokker og ruslet ned mot stedet Eirik ville komme over. Han stod fortsatt i dyp konsentrasjon og hadde enda ikke tatt det første hoppet. Jeg tok frem kameraet og rettet det mot ham, men uten å forstyrre. Så gjorde han et kjempebyks og jeg fikk et blinkskudd i det han var i løse lufta. Et stort plask kunne høres da han landet på en bitteliten stein som lå rett foran fjellspissen som var hans mål. Han fikk karret seg raskt opp og hadde nå innkassert sin egen elvemedalje. Neste hopp var mindre krevende, så jeg fikk ham over etter ti minutter. Nå gjenstod det bare å få tak i sekken hans som fortsatt balanserte på den spisse steinen midt i elva. Jeg ga ham den ene av stavene mine, og etter litt plundring fikk han endelig trukket den sikkert i havn. Vi klarte det.
Adrenalinkick
Vi var fulle av adrenalin da vi ruslet videre. At vi hadde mistet stien var av mindre betydning. Det gikk nemlig fint å vandre på skaret og forsøke å treffe stasjonsbygningen til Kjemå som skulle ligge der nede et sted. Jernbanen kom til syne og vi visste vi gikk i riktig retning. Eirik hadde ikke gitt opp håpet om å få øye på rødmerkede steiner eller merker, så han gikk speidende rundt omtrent femti meter foran meg. Jeg gikk saktere nå som jeg kun gikk i tøysko. Dessuten passerte vi flere myrområder hvor det ble utfordrende å gå uten fjellstøvler.
Kjemå holdeplass
Vi hadde passert tregrensa for lengst, for nå ble området mer preget av barskog.
– Der nede er stasjonen, sa Eirik og pekte mot et rødt hus.
Det måtte være riktig. Jernbanen kom nærmere og nærmere. Nå var den såpass nær at vi nesten gikk på jernbanens område.
– Her er stien! sa Eirik.
Vi fant den altså igjen da vi var fremme. Vi måtte krysse jernbanen for å komme over til stasjonsbygningen. Vi valgte et område som så ut til å fungere som en primitiv planovergang. Etter å ha lyttet etter toget, dristet vi oss over og ruslet bort til den toetasjes bygningen som var nokså stor for bare en holdeplass å være. «Kjemå» stod det på et skilt som hang på veggen. Nå var det på tide med en lang mat- og drikkepause.
– Det er nesten tre mil igjen til Røkland, sa jeg noe oppgitt til Eirik. – Tre mil.
Elvelangs
Ingen av oss sa noe da vi fortsatte på grusveien som gikk sikksakk ned fjellsiden. Begge var innstilte på at vi måtte fullføre dagens etappe. Jeg fylte opp vannflaska da vi krysset Hak-bekken over ei bru. Jeg var så tørst at jeg styrta hele flaska og måtte fylle den opp på ny. Da vi nesten var nede, hadde Statskog merket en turløype som så ut for å følge Saltelva tett.
– Det er stien jeg tenkte vi kunne følge, sa jeg og viste ham kartet.
Vi fortsatte på en øde og gresskledd turvei gjennom en tett furuskog. Den skulle være 6,5 kilometer lang i følge skiltet. Nå begynte vi å prate sammen igjen. Det hadde altså ikke vært noen sur stemning overhodet, men ofte blir man stille når man er sliten og bestemt.
Tvilsom sykkelrute
Da vi kom frem til Bergulnes, måtte jeg ha meg en pause. Ikke før jeg hadde satt meg ned, hadde det landet fem mygg på hodet mitt. Jeg fektet vilt mens Eirik studerte området. De ga seg etter at jeg hadde sprayet hodet med et tykt lagt med Mygga. Det var skiltet sykkelrute helt frem til Rognan ved å følge en sti i annen retning enn dit vi ville gå, så Eirik var på ekspedisjon for å undersøke terrenget. Da han kom tilbake igjen, besluttet vi enstemmig å følge E6 videre for å komme kjappest mulig frem. Nå begynte det også å bli mørkt ute. Vi delte en New Energy og labbet videre.
Traust
Planen var å følge E6 frem til Russånes og deretter rusle de siste kilometerne frem til Røkland på grusveier langs elva. Den første etappen til Russånes var på nesten ni kilometer, så det var ikke akkurat korte strekninger vi snakket om. Det ble traust å vandre langs den trafikkerte veien og presse seg inntil autovernet hver gang det kom et større kjøretøy imot oss. Da vi var halvveis begynte jeg å gå saktere og saktere, Eirik fikk et forsprang, men jeg begynte å slippe opp for krefter. Eirik reduserte tempoet og vi holdt samtalen gående for å holde motivasjonen oppe.
Sukker
Omsider nådde vi frem til Russånes. Jeg gikk sporenstreks bort til et busskur og satte meg ned for en drikkepause.
– Jeg må ha en pause på minst et kvarter før jeg orker å gå videre, sa jeg.
Eirik tenkte seg om og vurderte om han skulle fortsette alene. Så ombestemte han seg og tok en liten strekk på beina selv. Jeg åpnet colaflaska som jeg hadde spart. Nå var tiden inne for å fylle opp tanken ned sukker. Etter litt strekk på beina og noen never med nøtter, var vi på beina igjen.
Nedtelling
– Merker du hvor fort jeg går nå? spurte jeg Eirik.
Han nikket. Det var nemlig ikke så mye som skulle til.
– Google Maps sier vi bør følge gamleveien. – Den er en halv kilometer kortere.
Vi droppet både elvestier og europaveier. Nå var vi kun fokuserte på én ting, og det var å komme fram så raskt som mulig. Humøret steg jo nærmere vi ankom Røkland. Fire kilometer igjen. Tre kilometer …
– Jeg kan se bensinstasjonen, sa Eirik.
Da kom jeg til å tenke på matpausen jeg og Elisabeth hadde hatt utenfor Circle K-stasjonen ved Røkland tre uker tidligere. Nå skulle det smake skikkelig godt med noe varmt å spise.
I mål
Skuffelsen var stor da bensinstasjonen var stengt. Vi hadde begge gått ut fra at det var døgnåpen. Jeg gjorde mitt fornødne mens Eirik startet bilen. Jeg vagget mot bilen og fikk høre at Eirik hadde slått på setevarmen. Perfekt! Det var ikke annet å gjøre enn å kjøre til Fauske og håpe at vi fant en døgnåpen bensinstasjon der i stedet. Og det gjorde vi. Klokka to på natta vagga to utsvetta karer inn og nærmest tryglet den unge mannen bak kassa etter proteinpåfyll.
– To cheeseburgere skal bli, smilte kassemannen.
– Og med ekstra ost og bacon til meg, sa Eirik.
Fornøyde og mette kjørte vi videre til Bodø for å liste oss inn i huset til Elisabeth uten å vekke henne og de to hundene. Jeg listet meg videre inn i kjøkkenet og tok ut to premieøl som vi koste oss med i kjellerstua. De hadde vi oppriktig fortjent.