Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
English
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Mo i Rana–StorforsheiEtappe

Mo i Rana–Storforshei

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
37 km Asfalt, Sti Krevende
Turen går langs sørsiden av Ranaelva til Mjøllia og videre mot Skonseng på turveier. Fra Røssvoll følges E6 helt frem til Storforshei langs Dunderlandsbanen.
Tog på Nordlandsbanen. Foto: Erlend Garåsen
Tog på Nordlandsbanen. Foto: Erlend Garåsen
Det var meldt svært varmt denne dagen, minst 27 grader i følge Storm. Derfor var jeg forberedt på en tøff tur langs Ranaelva og E6 som ville bli nesten fire mil lang. Heldigvis hadde Monica og Leif Kåre tilbudt seg å kjøre sekken min helt frem til campingplassen i Storforshei. Dermed skulle det nok gå greit, men jeg skulle gjerne hatt en mindre sekk til turmaten min. Å gå fire mil med plastposer er ikke helt ideelt.

Mo i Rana stasjon
Det var Monica som tok startbildet av meg utenfor hovedinngangen til stasjonen. Dagens stasjon er en åttekantet brun og kjedelig murbygning oppført i 1990 som erstattet den opprinnelige treetasjes hvite bygningen fra 1942. Etter å ha lagt sekken i bilen, satte jeg kurs rett nord mot Toraneset. Planen var å følge sykkelveien langs jernbanen og E12. En innpåsliten måke var ikke særlig fornøyd med trasévalget, for nå stupte den flere ganger ned mot hodet mitt. Hadde den ungene sine i nærheten mon tro?

Bråk
Hvorfor hadde jeg på nytt glemt solkremen? Klokka var ikke elleve en gang, men allikevel stekte sola. Svetten rant og jeg hadde allerede tømt den ene flaska mi med Farris. Jeg skjønte at det ville gå med en god del drikke denne dagen, men var vannet fra Ranaelva rent? Jeg stanset for å se på kartet. Noen rånere skrek ett eller annet til meg ut av vinduet da de passerte. Jeg kom til å tenke på hva NRK-fotografen en gang spurte meg om da jeg gikk langs Thamshavnbanen. Hadde jeg noen gang fått bråk underveis? Det så ut for at det kanskje ville skje i Mo.

Vikabandet
Plutselig oppdaget jeg noe interessant som krysset veien og videre over elva Tverråga. Nå gikk jeg under Norges lengste bygg, nemlig transportbåndet «Vikabandet». Transportbåndet er 2,8 kilometer langt og frakter blant annet koks og malm opp til Mo industripark. To av Mo i Ranas viktigste industrivirksomheter har nemlig vært Norsk Koksverk og Norsk Jernverk. Jernverket ble bygget for å gjøre Norge mer selvforsynt med stål. Tilgangen til malm var god, for den hadde allerede blitt fraktet med tog fra gruvene i Dunderland siden 1904. At jernbanen kom sent til Nord-Norge stemmer derfor ikke. For i tillegg til Dunderlandsbanen mellom Mo og Storforshei, ble Sulitjelmabanen åpnet allerede i 1892.

Umeå
Nå kikket jeg etter veien jeg skulle følge langs sørsiden av Ranaelva og inn i ødemarken. Hvis jeg ikke fant den, ville jeg før eller siden havne i Umeå. Heldigvis fant jeg Steinbekkhaugveien i tide, industriveien som følger jernbanen og elva tett. På andre siden kunne jeg se og høre den trafikkerte E6 som jeg ville følge senere på turen. Jeg visste at dette ville bli en omvei, men jeg måtte ofre noe for å slippe all trafikken.

Gyrodactylus Salaris
Jeg stanset utenfor et åpent område der jernbanen ikke var inngjerdet. Inntil jernbanelinja stod en eldre telegrafstolpe. Den måtte stamme fra telegraflinja fra Namsos som åpnet i 1868 som fortsatte videre over Saltfjellet. I tillegg til et skilt som varslet at det var forbudt å krysse sporene, var det satt opp en informasjonstavle om Gyrodactylus Salaris, fiskeparasitten som har redusert bestanden av laks i flere norske vassdrag. Ranaelva har vært rotedonbehandlet, men er allikevel ikke friskmeldt. Derfor settes det i dag krav til desinfisering av alt fiskeutstyr.

Bortgjemte hemmeligheter
Veien fortsatte nå i en bratt oppoverbakke og inn i et mer øde område på sørsiden av Steinbekkhaugen. Nå speidet jeg etter veien jeg skulle ta av rett nord mot Mjøllia, men endte i stedet i en garasje. Hvor i all verden ble det av veien? Jeg tok frem UT.no-appen og fant ut at jeg hadde gått for langt. Jeg snudde mens jeg studerte hver eneste private oppkjørsel nøye. En jente på sparkesykkel stoppet opp og fulgte nøye med på hva jeg drev med. Plutselig fant jeg den. Det var en bratt grusvei som tydeligvis ikke var åpen for allmenn ferdsel. Veien var skiltet privat med et eldre Tele-symbol. Hva i all verden hadde det gamle Televerket gjemt inne i skogen?

Kritisk område
Veien opp var bratt og jeg måtte åpne den siste flaska med saft før jeg nådde toppen. Plutselig fikk jeg øye på et komplisert radarsystem som det var strengt forbudt å nærme seg. «ILS kritisk område. All ferdsel forbudt uten tillatelse fra kontrolltårnet» stod det på et rødt skilt. Jeg måtte ha rotet meg i nærheten av ILS-systemet til flyplassen, eller Instrument Landing System som forkortelsen står for. Det var nok best å holde avstand, for dette systemet sender nøyaktige posisjoner til flyene som kommer inn for landing. Heldigvis fortsatte grusveien i en lang nedoverbakke med tett skog på begge sider. Jeg fikk endelig litt skygge og flyene fikk lande i fred.

Ørtfjell
Den øde traktorveien videre ble en positiv opplevelse. Nå hadde jeg flott utsikt til det majestetiske Ørtfjellet foran meg. Det var mot det fjellet dagens tur skulle ende. Der ligger også Rana Grubers anlegg hvor det fortsatt kjøres malmtog på Dunderlandsbanen ned til utskipningskaia i Mo. Skogsidyllen ble brått avbrutt da veien ledet rett ut i Granheiveien. TransAm-Ronny hadde markert området ved å etterlate seg svarte spor på kryss og tvers langs asfalten.

Plura
Veien gikk bratt nedover og krysset elva Plura, en av Ranaelvas sideelver. Plutselig begynte det å regne og gråe skyer dukket opp på himmelen. Bare det ikke begynte å tordne. Jeg stanset midt på brua som krysset Nordlandsbanen for å ta noen bilder av nye telegrafstolper langs sporet. Ikke før jeg hadde krysset brua, hørte jeg tuting og lyden av et diesellokomotiv. Jeg løp tilbake og rakk å ta et bilde av dagtoget fra Trondheim som var på vei til Bodø.

Skonseng stasjon
I følge kartet lå Skonseng stasjon i nærheten. Jeg tok av på en stikkvei i retning av denne, men stanset da jeg så stasjonen ligge et godt stykke unna. Det var bare å snu, for nå var jeg såpass tørst og sliten at jeg ikke orket å gå en kilometer mer enn nødvendig. Jeg krysset brua over Ranaelva i retning av Røssvoll hvor det i følge Google skulle ligge en Kiwi-butikk. Det ble en kort pause i et busskur hvor jeg drakk opp den siste skvetten med saft før jeg fortsatte til butikken.

Cheeseburger
Det var ingen tvil om hva jeg skulle handle da jeg kom inn, for butikken solgte faktisk hamburgere fra sin egen fastfood-disk. Jeg gikk ut av butikken med cheeseburger i hånda og halvannen liter ny drikke.
– Er det middag på gang? spurte en mann som kom trillende på en sykkel.
Jeg hadde satt meg godt til rette på benken utenfor med beina godt hevet.
– Jeg er på vei til Storforshei, svarte jeg.
– Det er jo kjempelangt, svarte mannen.

Illhøllia tunnel
Det ble hardt å fortsette langs E6. Den trafikkerte europaveien var den eneste mulige veien videre til Storforshei som i følge skiltet lå 15 kilometer unna. Jeg måtte stadig ut i grøfta da møtende bobiler suste forbi. Det virket ikke som om sjåførene ønsket å dele veien med meg, for de passerte faretruende nærme. Dalen ble dypere og terrenget mer kupert jo lenger nord jeg kom. Nå tenkte jeg på den 1,3 kilometer lange Illhøllia tunnel jeg snart måtte passere. I følge satelittfoto var det fortsatt mulig å følge gamleveien rundt, men Google Maps viste den ikke på kartet.

Erodert vei
Spenningen steg da jeg så tunnelåpningen i bunnen av en lang bakke. Var det mulig å komme seg rundt eller var veien rast sammen? Det stod i hvert fall et gammelt fareskilt som varslet om rasfare langs den eldre veien. Den var faktisk overraskende fin, for nå gikk jeg tett langs det grønne vannet som rant nedover Ranaelva. Heldigvis lå det ingen digre steiner på veien som hadde rast ned fra fjellet. I stedet var det store sprekker i asfalten. Veien holdt faktisk på å rase ut i elva. Og det var nettopp derfor tunnelen ble bygget, for sprekkene i asfalten er forårsaket av erosjon som følge av bekker som renner under veien.

Sprengt bru
Jeg måtte ta en lengre pause da jeg kom frem til den andre tunnelåpningen. Nå hadde jeg bare en halv flaske igjen med appelsinjuice, men Google hadde fortalt meg at det fantes en Prix-butikk i Storforshei som stengte klokka syv. Det burde jeg rekke. Etter 20 minutter var jeg på beina igjen. Jeg ble lettet da det stod Storforshei på et blått skilt jeg passerte, men den bratte bakken opp til sentrum kunne jeg vært spart for. Plutselig oppdaget jeg eldre rester etter Dunderlandsbanen. Jeg klatret over autovernet for å ta noen bilder. Midt i elva stakk deler av støttepilarene opp etter den aller første brua som ble sprengt under krigsoperasjonene i 1940. Litt lenger unna lå den nyere brua fra 1964 som leder inn i en opplastingstunnel under Storforshei, men Nordlandsbanen følger en helt annen trasé på andre siden av elva.

Ingen juks
Det var en lettelse å se den gule Prix-butikken, for nå var jeg ufattelig tørst. Jeg satte meg på trappa utenfor butikken med en iskald Munkholm hveteøl og en liter med druejuice.
– Går det bra? spurte ei dame som kom imot meg i det jeg styrta ølen.
Reagerte hun på at jeg drakk øl på trappa mon tro? Den var da alkoholfri.
– Vi så deg på Røssvoll også, la hun til. – Du må ha gått langt.
– Jeg har gått helt fra Mo, svarte jeg. – Og jeg skal frem til Skogly.
– Huff, da skal du få lov til å sitte på med oss videre, lød svaret.
– Det blir juks, sa jeg og forklarte henne konseptet.

Langt igjen
Jeg tok frem Google Maps for å se hvor langt det var igjen. Da var det ikke særlig oppløftende å finne ut at det var nesten seks kilometer igjen. Det var bare å bite tennene sammen og fortsette frem til målet. Jeg orket ikke å gå ned til sentrum for å lete etter tomta der den gamle stasjonsbygningen en gang lå. Den ble åpnet i 1904 samtidig med Dunderlandsbanen, men stasjonen ble flyttet på andre siden av elva i 1942 da Dunderlandsbanen ble innlemmet i Nordlandsbanen.

Ly
Etter halvannen time dukket Skogly-skiltet endelig opp. Heldigvis var ikke bakken opp til campingplassen lang. Jeg måtte sette meg ned på benken utenfor noen minutter før jeg orket å gå inn i resepsjonen. Der stod sekken som Monica og Leif Kåre hadde kjørt opp tidligere på dagen. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å gå fire mil i 27 varmegrader med den tunge sekken i tillegg. Det ble is til premie av betjeningen for å ha klart dagens store bragd. Ikke før jeg hadde låst meg inn i hytta, begynte det å styrtregne. Skogly levde dermed opp til sitt navn, for det var fint å få ly for regnet.