Bjerka–Mo i Rana
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 33 km | Asfalt | Middels |
For å komme rundt de mange tunnelene langs E6, følges gamleveien frem til Finneidfjord hvor det ligger en nedlagt stasjon. En gammel steinhvelvbro og restene etter Dalselv stasjon passeres på veien videre til Mo.
Mo i Rana stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Ikke alene
Jeg var ikke alene på stasjonen denne tirsdagsmorgenen. En eldre mann satt på benken foran stasjonsbygningen. Ventet han på noen? Det ville nemlig ikke passere noen tog på flere timer. Jeg tok derfor mitt sedvanlige stasjonsbilde et stykke unna for ikke å tiltrekke meg oppmerksomhet. Deretter ruslet jeg mot sentrum og videre langs den gamle fylkesveien som fulgte kysten tett. Dette var nok en del av gamle Riksvei 50 – hovedveien mellom Oslo og Kirkenes før E6 ble bygget. I følge Google Maps var det ikke mulig å følge denne veien til fots, men kartet til UT.no viste at det fantes stier rundt de mange tunnelene langs strekningen.
Skjult sti
Været var grått og trist. Storm hadde varslet litt regn, men foreløpig hadde jeg ikke kjent en eneste regndråpe. Spenningen steg da jeg nærmet meg stedet hvor veien ville slutte. Jeg gikk nå langs en smal vei på utsiden av Breivikhammertunnelen. Da veien endte opp ved en garasje, ble jeg usikker på hvordan jeg skulle komme meg videre. Skråningen ned til sjøen virket bratt og gjengrodd. Jeg listet meg stille bak garasjen og oppdaget en gjengrodd sti. Den var ikke lett å følge siden gresset var temmelig høyt. Heldigvis munnet stien ut rett foran tunnelåpningen. Det ble en liten nedtur å fortsette langs E6. Svære vogntog og bobiler suste forbi i høy hastighet, så det gjaldt å være oppmerksom.
Finneidfjord
Jeg bestemte meg for å ta en kort drikkepause da jeg passerte en rasteplass på venstre hånd. Selv om de fleste benkene var okkuperte av utenlandske turister, fant jeg meg en ledig benk med fin utsikt til Sørfjorden. Etter et kvarter var jeg på beina igjen. Nå nærmet jeg meg Finneidfjord hvor det skulle finnes rester etter en nedlagt jernbanestasjon. Jeg tok av på veien mot Hemnesberget og fulgte deretter en smal vei som krysset E6 før den forsvant inn i den 857 meter lange Finneidfjordtunnelen. At jeg nå ruslet langs Jernbanevegen var nok en indikasjon på at jeg nærmet meg målet.
Finneidfjord stasjon
En diger pall med betongsviller var det eneste jeg så da jeg nådde frem til stasjonsområdet. Finneidfjord stasjon var et knutepunkt for reisende som skulle videre til Hemnesberget frem til den ble lagt ned i 1989. Den toetasjes stasjonsbygningen ble revet samme år. Jeg tok noen bilder før jeg fortsatte langs en gang- og sykkelsti som fulgte jernbanen tett. Den endte opp i sentrum av Finneidfjord og jeg måtte få hjelp av både UT.no og Google Maps for å finne gamleveien slik at jeg kunne komme rundt den 578 meter lange Nessettunnelen.
Anleggsarbeid
Jeg fant veien etter å ha fulgt en sti som gikk bratt oppover terrenget. Nå fikk jeg fin utsikt til både Finneidfjorden og Nordlandsbanen. Mens jeg vandret langs den smale og svingete veien, kjente jeg plutselig en regndråpe. Jeg pakket kameraet ned i veska og satte opp tempoet. Veien munnet ut på andre siden av Nessettunnelen. Jeg fortsatte nå langs E6 og hadde Nordlandsbanen på venstre hånd. Bane Nor holdt på med vedlikehold av jernbanen. Det virket som om de hogget stein ut fra fjellet. Bak vogna med boremaskin fulgte en gravemaskin med blinkende lys på taket. I Nordland stenger de i hvert fall ikke ned hele jernbanen om sommeren for å gjøre vedlikehold, for her holder det å utføre arbeid mellom togavgangene.
Urlandå bru
Et severdighetsmerke dukket opp langs veien. Jeg krysset E6 og fikk øye på ei vakker steinhvelvsbru. Urlandå bru er faktisk den eneste steinhvelvbrua i Nord-Norge med to hvelv. Den ble bygget i perioden 1924–26 og ble en del av Riksvei 50. Jeg fulgte stien over brua, men måtte stoppe halvveis for å ta bilde av den store fossen som rant under. Da jeg kom over på andre siden, var stien såpass gjengrodd at jeg måtte snu og følge nybrua i stedet for å krysse Urdlandåga.
Digert smell
Plutselig hørte jeg et digert smell som om noen skulle holde et skytevåpen nær hodet mitt. En motorsykkel raste forbi. Det smalt såpass høyt fra potta at jeg ble redd for at jeg hadde pådratt meg hørselskade. Jeg ble fullstendig satt ut og fikk skikkelig vondt i øret. Min eneste reaksjon var å vise motorsyklisten knyttneven. Den neste halvtimen ble jeg gående med en intens susing i øret, noe som selvsagt ødela litt av turopplevelsen. Det verste hadde gitt seg etter en halvtimes pause i et busskur nær Yttervik camping.
Dalselv stasjon
Regnet ga seg og sola tittet frem bak skyene. Nå fikk jeg øye på det gamle stasjonsområdet til Dalselv på venstre hånd. I likhet med Finneidfjord stasjon, var stasjonsområdet dekket av digre hauger med sviller. Dessverre var det skiltet med adgang forbudt ned til stasjonen, så jeg måtte ta et bilde fra veien. Dalselv stasjon ble også lagt ned i 1989, men stasjonsbygningen ble fjernet allerede i 1974.
Dalsgrenda
Jeg valgte å ta en liten omvei via Dalsgrenda ved å følge gang- og sykkelstien. På veien møtte jeg dagens første forbipasserende – en jente i 20-årene som kom joggende. Jeg krysset Dalselva over ei bru og stanset utenfor kroa. En kaffe og en is hadde ikke vært feil nå. Jeg gikk rundt bygningen for å finne inngangen. Da hørte jeg toget kjøre over jernbanebrua. Jeg løp tilbake for å ta et bilde, men toget hadde allerede passert. Da oppdaget jeg også at kroa ikke ville åpne før om en time.
Væromslag
Jeg stålsatte meg for siste innspurt. Været ble bare bedre og bedre. Faktisk skulle Nordland få det aller beste været i hele landet. De første kilometerne ut fra Dalsgrenda gikk i oppoverbakker. Deretter flatet terrenget ut og veien fulgte Nordlandsbanen tett med god utsikt mot Ranfjorden. Heldigvis kunne jeg fortsette på gang- og sykkelsti da jeg nærmet meg Åga. En eldre dame hilste da jeg passerte henne. Hun holdt på å plukke blomster i grøfta.
Forever young
Der var en lettelse da jeg fikk øye på sentrum av Mo. Sykkelstien forsvant inn i en opplyst tunnel, men det tok sin tid før øynene ble vant til mørket. De siste kilometerne gikk relativt raskt. Jeg ringte Monica og fortalte at jeg var på vei. Middagen var visst allerede klar, så det var bare å hive seg på en buss. Jeg ruslet først ned til stasjonen for å ta et avslutningsbilde. Egentlig synes jeg ikke bygningen er særlig pen. En åttekantet bygning fra 1990 som avløste den forrige fra 1942. Hvorfor kunne de ikke beholde den gamle stasjonsbygningen? Etter å ha tatt noen bilder, ruslet jeg bort til bussterminalen. Siden jeg er 43 år, ble jeg satt ut da sjåføren ikke visste om jeg skulle ha voksen- eller barnebillett.