Gulsvik–Flå
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 12 km | Asfalt | Lett |
Denne 12 kilometer lange etappen kan høres kjedelig ut, men byr faktisk på en del overraskelser. Man passerer tunnelen Hallingporten som Bergensbanen en gang var en del av, en gammel hengebru fra 1906 og naturparken Bjørneparken i Flå.
Høstfarger. Foto: Erlend Garåsen
Hallingporten
Vi parkerte bilen ved Statoil-stasjonen ved Gulsvik og starter ferden nordover langs riksveien i 11.30-tiden. Det begynte å bli relativt mye trafikk på veien. Vogntog suste forbi oss mens vi ruslet mot vår første hindring, nemlig Hallingporten. Den 65 meter lange tunnelen angir grensen til den nedre delen av Hallingdal. Den har en særpreget form ettersom jernbanen i sin tid gikk igjennom øvre del av tunnelløpet. Vi valgte selvsagt å gå den smale grusveien rundt tunnelen fremfor å utsette oss for en påkjørsel.
Gammel hengebru
Et par hundre meter nord for tunnelen gikk vi over en gammel og smal hengebru som riksveien en gang var en del av. Underlaget var av tre, noe som gjorde det litt glatt å gå over. Broa ble faktisk bygget i 1906 og var i sin tid Skandinavias lengste hengebru.
Nye hindringer
Riksveien ble etter hvert ganske svingete. Vi måtte gå tett inntil autovernet i tilfelle de motgående bilene rundt svingen ikke så oss i tide. Da kjørefeltene ble atskilt med midtdeler, ble det tryggest å gå på utsiden av autovernet
selv om det var bratt og vanskelig å gå.
Venterom i miniatyr
Vi kom omsider frem til sentrum i Flå, et lite tettsted bestående av blandt annet en kirke, bensinstasjon, et søndagsåpent kjøpesenter og faktisk en Mc Donald´s-restaurant. Ettersom målet for dette prosjektet er å rusle mest mulig langs jernbanen, tok vi en avstikker over brua for å finne Flå stasjon. På andre siden av Hallingdalselva, vel en kilometer vest for sentrum, lå den gule stasjonsbygningen. Stasjonen er fortsatt i bruk, men kun et fåtall av togene stopper ordinært her. Overraskelsen var stor da vi gikk inn i venterommet. I et knøttlite kott på vel 3 kvadratmeter var det knapt plass til to personer. En benk på den ene siden og en liten panelovn på den andre.
Bjørnebygda
Etter å ha spist våre matpakker, satte vi kursen tilbake til sentrum for å finne Esso-stasjonen hvor Sogn og Fjordane-ekspressen skulle plukke oss opp. Den var lett å finne der den lå midt i bygdas eneste gate. Det var en time til bussen gikk, så vi gikk mot kjøpesenteret som faktisk var søndagsåpent. Veien bort til senteret var preget av vimpler med bjørner på. To bjørner av plast var også plassert utenfor hovedinngangen til senteret. Det er tydelig at Bjørneparken er stedets hovedattraksjon, en naturpark hvor det er mulig å komme tett innpå både brunbjørn og andre rov- og husdyr. Vi hadde dessverre ikke tid til å undersøke parken nærmere, og den var vel også stengt for sesongen.
Politikontroll
Vi tok i stedet en kaffe i baren ved hotellet som lå i tilknytning til kjøpesenteret før vi gikk mot Esso og busstoppet utenfor. Etter en kort busstur tilbake til Gulsvik, hentet vi bilen og satte kursen hjemover. Etter vel en halvtime ble vi vinket inn av politiet. Den kamuflerte mannen med laseren kunne skimtes på andre siden av veien mens vi blinket inn til siden. Det var falsk alarm. Det var nok sjåføren bak oss med tilhengeren som var i søkelyset, og vi ble raskt vinket videre. Flaks for politiet, for i passasjersetet hadde jeg nemlig juristen Eirik. Hadde de kommet noen vei mon tro? Vi kom i hvert fall noen vei, rettere sagt hjem til Oslo. Vi var begge enige om at vi hadde hatt en fin høsttur.