Banner
Turkart
Kontakt
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Drevvatn–KorgfjelletEtappe

Drevvatn–Korgfjellet

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
21 km Asfalt Krevende
618 jugoslaviske krigsfanger mistet livet under byggingen av riksveien over Korgfjellet. Den fulgte jeg og Bjørn på etappen nordover fra Drevvatn stasjon.
Tog på Drevvatn stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Tog på Drevvatn stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Været var ikke helt på topp på årets første Skinnelangs-etappe. Det hadde regnet siden jeg landet på Mosjøen lufthavn og vandret de syv kilometerne ned til byen. Nå satt jeg og Bjørn på Blomsterbua Mat & Vin for å planlegge turen over Korgfjellet. Vi skulle følge den gamle riksveien, som ble bygget av serbiske krigsfanger under annen verdenskrig. 618 menneskeliv kostet «Blodveien». Men i 2005 ble den erstattet av Nord-Norges lengste veitunnel, da den 8533 meter lange Korgfjelltunnelen åpnet.

Streik og kaos
Vi hadde tatt på oss regntøyet og stod klare på Mosjøen stasjon. Toget fra Trondheim var ti minutter forsinket, men det spilte kanskje ikke så stor rolle. Vi ville uansett starte sent denne dagen, for toget var ikke fremme på Drevvatn stasjon før i 14-tiden. Jeg var mest glad for å ha rukket frem til Mosjøen. Flybransjen var preget av streik og lange køer i avgangshallene, så jeg var forberedt på innstilt fly.

Skepsis
Det var heldigvis opphold da vi steg ut av toget. Bare et par andre passasjer skulle av samtidig med oss. Vakta fra Bane Nor fulgte nøye med på oss, der vi kom vandrende med sekk og kamera. Han virket skeptisk til at vi knipset flere bilder av stasjonsbygningen. Da vi hadde krysset sporet og kommet over på hans side, gikk han inn og lot oss få være i fred. Vi ruslet ned til veien og satte kursen mot Elsfjord.

Få fotomotiv
Den smale veien var lite fotogen og de gråe skyene skjulte det vakre fjellandskapet i bakgrunnen. Men så fant vi plutselig noe å ta bilde av.
– Et tog! ropte Bjørn.
Det var et godstog på vei nordover med konteinere fra blant annet Postnord og DB Schenker.

Godstog på Nordlandsbanen. Foto: Erlend Garåsen
Godstog på Nordlandsbanen. Foto: Erlend Garåsen


Mistet høydemetre
Veien krysset jernbanen for andre gang og vi merket at det begynte å gå nedover.
– Nå mister vi alle høydemeterne, sa jeg noe bekymret.
Bjørn delte bekymringen. Senere ville vi få en enorm stigning. Korgfjellet fjellstue lå nesten 600 meter over havet, men nå var vi på vei ned til sjøen i stedet.

Solskinn
Vi tok noen bilder av fossen fra Sannaelva før vi trasket de siste kilometerne ned til bygda. Bjørn mente de gule bygningene vi passerte til venstre liknet på NSBs gamle vokterboliger. Mens vi tok noen bilder, oppdaget vi et nytt godstog høyt oppe fra fjellsiden. Da skjønte vi hvor mange høydemetre vi hadde mistet. Akkurat idet vi skulle starte på stigningen, dukket sola opp. Da satte vi oss i stedet ned i grøfta for å nyte en kopp kaffe.

Elsfjord stasjon
Før veien over Korgfjellet åpnet i 1946, gikk riksveien fra Elsfjord til Hemnesberget med ferge. Det gir jo en viss indikasjon på det kuperte området vi befant oss i. I følge Bane Nor Eiendom og Wikipedia, lå Elsfjord stasjon 479 meter over havet. Etter vi hadde rundet to svinger opp fjellsiden, passerte vi den gule stasjonsbygningen. Bjørn stusset veldig på de påståtte høydemeterne.
– Gå inn på skinnelangs.no, svarte jeg. Der ser du at stasjonen bare ligger 87 meter over havet.

Elsfjord stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Elsfjord stasjon. Foto: Erlend Garåsen


Mye energi
Det gikk fortsatt i oppoverbakker, og nå hadde jeg fått et lite forsprang. Bjørn ble liggende langt etter. Ikke visste jeg hvor jeg fikk all energien fra, for to dager tidligere lå jeg syk etter forkjølelsen jeg fikk på Færøyene. Etter hvert flatet landskapet ut og jeg fikk lyst til å gå enda raskere. Men jeg ventet på Bjørn, som lurte på om vi ikke snart burde ta en matpause.
– Ikke før oppstigningen til Korgfjellet, svarte jeg. Vi når E6 om fem kilometer.

Ly for regnet
Etter en stund fikk vi øye på både Luktvatnet og E6. Energinivået var plutselig borte, og nå var jeg ganske klar for en matpause selv. Jeg hadde håpet å finne et busskur hvor vi kunne spise dagens lunsj, men noe slikt fantes dessverre ikke i dette området. Da begynte det å regne ganske kraftig. Vi oppdaget en campingplass på andre siden av E6, så vi krysset veien og skyndet oss bort. Da vi kom frem, møtte vi en middelaldrende dame som stakk huet ut av campingvogna.
– Finnes det kiosk her? spurte Bjørn noe optimistisk.
Det gjorde det nok ikke, men dama fylte opp drikkeflasken min som et plaster på såret. Deretter løp vi under brua til E6 for å søke ly.

Stengt
Jeg skiftet til tørre klær og forsøkte å ringe fjellstua for å sjekke når restauranten stengte. Nummeret var ikke i bruk. Bjørn fant et annet nummer og fikk etablert kontakt. Da viste det seg at fjellstua hadde stengt for en halvtime siden. Heldigvis fikk vi tilsendt en kode på SMS slik at vi kunne låse oss inn når vi kom frem.
– Der er vi innen et par timer, sa Bjørn.
Det begynte jeg å tvile på, for nå var jeg ganske så sliten.

Oppstigningen
Etter litt mat var vi på vei. Vi skulle følge E6 et par kilometer før Korgfjelltunnelen og deretter fortsette på den bratte gamleveien opp til fjellstua.
– Vi har gått for langt, sa jeg og så på kartet.
Kartet viste at fjellveien gikk høyere oppe i fjellsiden til venstre for oss. Heldigvis fant vi en bratt sti som ledet opp til veien. Da vi kom opp, måtte jeg sette meg ned på en stein for å hvile. Etter fem minutter forsøkte vi å traske på den nedlagte veien, men det gikk ikke spesielt raskt. Etter nye fem minutter, måtte jeg sette meg ned på ny.
– Fortsetter det i dette tempoet, kommer vi frem i morgen, sa jeg noe pessimistisk.

Blodslitveien
Det gjenstod 400 høydemetre å gå. Nå var det Bjørn som lå i teten, mens jeg ble hengende etter. Langt etter. Men jeg gikk ikke alene, for en flokk sauer gikk sakte foran meg for å vise vei. Bjørn ventet på meg i en krapp sving. Han hadde stoppet ved et kulturminne om Blodveien.
– «Blodslitveien», stønnet jeg mens jeg kastet fra meg sekken og satte meg ned for n-te gang.
Vitner har fortalt at rundt 20–30 krigsfanger døde på én enkelt dag for å bygge fyllinga i akkurat dette området.

Sauer. Foto: Erlend Garåsen
Sauer. Foto: Erlend Garåsen


Bunnplassering
Fjellstua fremstod som en luftspeiling i oasen, i hvert fall slik de ble fremstilt i de gamle Donald-bladene. Endelig var vi fremme, men hvor var døra med kodelåsen? Etter litt leting, fant vi riktig inngang. Bjørn undersøkte fasilitetene på felleskjøkkenet, mens jeg stupte rett til sengs. Etter en halvtime kom jeg vaggende ned med en pose Monsens Chiligryte.
– Hvilket terningkast vil du gi deg selv i dag? spurte Bjørn.
Jeg innså at jeg hadde tatt med for lite mat og drikke til turen.
– To?
– Jeg tror vi sier én, svarte Bjørn.
Sponsor: