Mosjøen–Drevvatn
Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
---|---|---|---|
37 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Krevende |
Turen fra Mosjøen til Drevvatn ble lang, men du verden for en storslagen naturopplevelse. Jeg fulgte gamleveien forbi tunnelene til Holandsvika og fortsatte på småveiene gjennom Drevjedalen.
Nordlandsbanen. Foto: Erlend Garåsen
Mosjøen stasjon
Jeg bestemte meg for å starte på etappen før frokost. I følge Google Maps fantes det flere matbutikker på Halsøya, og det var jo bare to–tre kilometer unna. Jeg pakket derfor sekken og kom meg av gårde i 10-tiden. På veien passerte jeg Mosjøen stasjon, og der måtte jeg selvsagt stoppe for å ta det aller første bildet.
Ingen matro
På Halsøya fant jeg en diger Extra-butikk med alt jeg trengte til en god frokost: Bananer, kyllingsalat, eplejuice og iskaffe. Deretter krysset jeg veien og satte meg ned på benkene utenfor Esso-stasjonen. Det tok ikke lang tid før jeg fikk selskap. Først kom ei kråke og deretter ei skjære. Da måkene flakset rundt meg, var matroen over. Jeg pakket sammen og satte kursen mot Søfting stasjon, som lå halvannen time unna. Denne dagen skulle jeg forsøke å finne hele ti stasjoner.
Tunnelbesvær
Jeg fulgte veien mot Sandnessjøen. Den var ganske så trafikkert, men den flotte utsikten til Vefsnfjorden og fjellene rundt veide opp for ulempen. Google Maps mente jeg ikke kunne følge denne ruta som følge av alle tunnelene, og nå nærmet jeg meg den aller første. Hjartåsentunnelen er en kilometer lang, men UT.no-appen viste tydelig en sti rundt. Jeg tok av på en grusvei til venstre, rett før tunnelåpningen. Den endte opp rett foran noen anleggsmaskiner. Etter mye om og men, klarte jeg å finne den gjengrodde stien. Da jeg passerte en diger stein, skjønte jeg at jeg vandret i et rasutsatt område.
Øyfjellet vindpark
Jeg stanset for å ta et bilde av den flotte utsikten. Dette sendte jeg videre til venner for å fortelle hvor fint det var i området hvor jeg gikk. Kort tid etter oppdaget jeg hva jeg egentlig hadde tatt bilde av. Hele 72 vindturbiner står utplassert i Øyfjellet vindpark. Men til tross for visuell støy, produserer de årlig rundt 1,32 TWh – kraft nok til å forsyne 73 prosent av beboerne i Nordland.
Søfting stasjon
Det ble kjedelig å følge den asfalterte veien igjen, men nå var det bare et par kilometer igjen til stasjonen. Jeg krysset elva Fusta og stanset halvveis over for å fotografere den solide fagverksbrua til jernbanen. Deretter rundet jeg vika og kom frem til Søfting stasjon. Stasjonsbygningen hadde nok sett sine bedre dager, for malingen flasset av på alle veggene. Men trappa opp til venterommet var et perfekt sted for å sette seg ned. Samtidig kom en traktor kjørende for å hente en rundballe, som hadde blitt hensatt på stasjonstomta.
Lindsettunnelen
Utsikten til fjellene på andre siden av fjorden var mer formidabel i dette området, for nå kunne jeg ikke lenger skimte turbinene. Nå nærmet jeg meg den andre tunnelen, og også her viste UT.no-appen en sti rundt. Selv om Lindsettunnelen var en del kortere, slapp jeg å driste meg inn i den. Grusveien rundt var mindre gjengrodd, og heldigvis også uten ras. Jeg var lettet da jeg hadde passert den siste hindringen. Trodde jeg. Det var nemlig én tunnel igjen …
Ny tunnel
Jeg skvatt til da jeg oppdaget en ny tunnelåpning foran meg. Og jeg likte ikke at hverken Google eller UT.no viste alternative veier rundt. Jeg fortsatte helt frem til inngangen og kunne bokstavelig talt se lyset i andre enden av tunnelen. Deretter tok jeg på refleksvest og skyndet meg inn. Da jeg var halvveis igjennom, møtte jeg et digert vogntog. Jeg presset meg inntil tunnelveggen og lyste med telefonen for å signalisere til sjåføren. Det gikk heldigvis bra, og nå var også samtlige tunneler unnagjort.
Steinsprut
Nå skulle jeg snart ta farvel med den trafikkerte veien og i stedet følge småveiene til Drevvatn. Mens jeg speidet etter avkjørselen, skvatt jeg til. Da en bil med campingvogn passerte meg i høy hastighet, traff en stein meg midt under øyet. Akkurat det samme hadde jo skjedd dagen før på etappen mellom Namsskogan og Majavatn. Da oppdaget jeg at jeg faktisk hadde passert avkjørselen. Var det kanskje bare et tegn på at jeg hadde gått for langt? Uansett var det virkelig på tide å forlate veien, og nå gledet jeg meg til å vandre langs mindre trafikkerte veier.
Holandsvika stasjon
Holandsvika stasjon var neste på lista, men den lå på andre siden av sporet i forhold til veien jeg skulle følge. Ville jeg allikevel få øye på den? Jeg tok av på den smale Bergsnevvegen og passerte omsider punktet hvor stasjonen skulle ligge. Det ble med uforrettet sak. Området var for gjengrodd og jeg hadde lite lyst til å speide rundt i bakgården til fremmede. Jeg fikk fotografere Forsmo holdeplass i stedet, som var neste på lista.
Solstikk
Det var befriende å følge grusveien i stedet, men den var nok atskillig mer kupert. Selv om det var behagelig å vandre ned en lang nedoverbakke, visste jeg at oppoverbakken ville bli like så lang. Plutselig følte jeg meg uvel. Det var nok på tide å finne skygge og sette seg ned, for nå hadde jeg gått over en mil i «sommervarmen». Jeg antok at jeg snart ville være fremme, så jeg åpnet Google Maps for å sjekke. 20 kilometer igjen. Var dagens etappe virkelig så lang? Og ville jeg klare dette? Da veien endte opp i et kryss, fant jeg et egnet hvilested i skyggen. Jeg tok frem mat og drikke, og der ble jeg sittende i minst en halvtime.
Andreas Nilsskog
Det hjalp heldigvis med en pause. Jeg krysset jernbanen og tok av på en ny grusvei mot Drevja. Da oppdaget jeg at Forsmo holdeplass faktisk lå rett ovenfor der jeg hadde sittet. Jeg begynte nok å bli sløv og fulgte ikke så godt med. Det var ikke noe alternativ å snu, så jeg fortsatte videre gjennom det vakre åkerlandskapet. Plutselig oppdaget jeg noe som flakset foran meg på veien. Kort tid etter så jeg et nytt dyr vandre langs veien. Da katten oppdaget meg, spratt den vekk fra veien og gjemte seg i buskene. I samme området stod minnesteinen til kunstneren Andreas Nilsskog. Jeg satte meg ned i skyggen ved steinen for en ny drikkepause. Drevja stasjon skulle ligge i enden av en bakke, men jeg orket ingen omveier nå.
Drevjamoen
Da jeg skulle til å fortsette, oppdaget jeg et fareskilt langs veien: «Skarpskyting pågår når rødt varselflagg er heist på standplass». Var det katten som hadde satt det opp? Jeg hadde jo allerede ødelagt jakta til pus. Da grusveien endte ut i den samme trafikkerte hovedfartsåren jeg hadde fulgt tidligere på etappen, så jeg flere fareskilt om skyting. De var plassert tett i tett på begge sider av fylkesveien. Jeg krysset visst Drevjamoen, den militære øvingsplassen fra 1913. Under krigen brukte den tyske okkupasjonsmakten Drevjamoen som fangeleir for russiske og polske krigsfanger mens de jobbet på Nordlandsbanen.
Toven stasjon
Hva var tryggest? Skogen eller veien? Det var som pest eller kolera – enten bli beskutt eller få steinsprut i øyet. Etter en kilometer bestemte jeg meg for førstnevnte, for jeg hadde nemlig funnet en snarvei til Toven. Der skulle det også ligge en nedlagt stasjon. Ulempen var stigningen, for nå gikk jeg i en oppoverbakke som aldri tok slutt. Etter en halvtime nådde jeg endelig toppen og fikk flott utsikt over Drevjedalen. Heldigvis gikk jeg ikke glipp av Toven stasjon, for denne gangen fulgte jeg nøye med på kartet. Stasjonsbygningen var revet, men jeg fikk tatt en bilde av området til tross for motlys. Sola var på vei ned og det ville snart bli mørkt.
Blåfjellet og Lukttinden
Jeg krysset planovergangen og gikk opp til Drevvassvegen, som jeg skulle følge til veis ende. Det ble en siste pause i busskuret langs veien, selv om det var ni kilometer igjen. De to gjenværende holdeplassene måtte jeg stryke fra lista, for de lå begge på andre siden av Drevvatnet i forhold til veien. Det ble mørkere og mørkere mens jeg gikk, men fortsatt såpass lyst at jeg lot refleksvesten ligge i sekken. Jeg måtte stanse for å fotografere det siste, orange sollyset som traff toppen av Blåfjellet og Lukttinden. Det ga gode minner, for det siste fjellet hadde jeg betraktet under oppholdet på Korgfjellet fjellstue tidligere i sommer.
Drevvatn stasjon
Den siste bakken opp til stasjonsområdet ble tung. Og det var jo ikke så rart siden jeg hadde tilbakelagt 37 kilometer skinnelangs. Nå småskalv jeg, for ute hadde det blitt mørkt og kaldt. Derfor ble det en nedtur å oppdage at venterommet var stengt. Jeg satte meg i leskuret utenfor og tok på meg den ekstra genseren. Det var en time igjen til toget kom, så jeg måtte hele tiden være i bevegelse for å holde varmen. Da hjalp det ikke at toget ble 20 minutter forsinket. Men siden togene ofte ikke stopper på Drevvatn, tok jeg på refleksvesten for å gjøre meg synlig for lokomotivføreren. Heldigvis stoppet toget, men jeg fikk dessverre ikke i meg varmen på turen tilbake til Mosjøen.
Sterk opplevelse
Neste dag var jeg ganske så mørbanket i kroppen. Heldigvis kunne jeg sove lenge siden toget til Røkland ikke gikk før tidlig om ettermiddagen. Det ble sushi og cola til frokost. Deretter gikk ferden videre nordover til Saltdal, der forfatteren og journalisten Christine Nevervik ventet på meg. Vi hadde snakket mye sammen på telefon, men aldri møttes. Dagen etter skulle vi besøke en av Saltdals mange fangeleirer. Her jobbet russiske, polske og jugoslaviske krigsfanger under ekstreme forhold på Nordlandsbanen. Det ble en meget sterk opplevelse. Jeg hadde derfor mye å fordøye på flyturen hjem fra Bodø på selveste 11. september. Men flyet mitt tok ikke av før politi og brannvesen hadde kontrollert røykutviklingen i et Widerøe-fly, som nettopp hadde landet. Det var visst mer action i vente.