Grane–Mosjøen
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt, Grusvei | Krevende |
Fra Grane fulgte jeg E6 frem til Fallmoen og passerte severdige Laksforsen på veien. Resten av turen gikk langs småveier på andre siden av Vefsna forbi flere nedlagte stasjoner.
Laksforsen. Foto: Erlend Garåsen
Omkjøring
Etter at jeg hadde vasket opp og ryddet var jeg på vei. Langs E6 tredje dag på rad. Veien var ekstra smal ut fra Grane, så det ble ekstra utfordrende hver gang jeg møtte en bil. Jeg merket at den gode frokosten hadde gjort underverker, så jeg hadde relativt god fart. Helt frem til veien videre var stengt og det ble «omkjøring» på grunn av veiarbeid. Heldigvis var fartsgrensen satt ned til 50 i dette området.
Ly for regnet
Det begynte brått å regne idet jeg passerte en rasteplass. Jeg ville neppe bli særlig populær om jeg søkte ly på do, for plassen var smekkfull av turister og andre reisende. Derfor kastet jeg sekken under et tre og satte meg ned for en drikkepause. Etter en halvtime hadde det verste regnet gitt seg, så jeg tok på meg sekken og vandret videre. Rett etter første sving fikk jeg to alternativer. Skulle jeg fortsette rett frem langs E6 eller ta omveien ned til den severdige Laksforsen? Da jeg oppdaget restaurantsymbolet på skiltet, ble valget enkelt. Dessuten mente Google Maps at jeg ville spare noen høydemetre.
Laksforsen
700 kubikkmeter med vann per sekund strømmer ned Laksforsen, som er et 17 meter høyt fossefall i Vefsna. Turistene stod allerede på rad og rekke langs gjerdet for å fotografere de enorme vannmassene. Derfor steg jeg heller inn i restauranten for å kjøpe takeaway-kaffe, som jeg kunne drikke på veien videre nordover. Heldigvis fant jeg et bedre utsiktspunkt uten turister et steinkast unna restauranten. Jeg forsøkte å speide etter Laksfors stasjon på andre siden av elva, men jeg fikk ikke øye på den.
Tekstmeldingen
Bakken opp til E6 ble lang og drøy. To ganger måtte jeg sette meg ned for å få igjen pusten. Da jeg endelig nådde toppen, kom det et pling fra telefonen. Jeg hadde fått en SMS: «Jeg kommer fra Helgelendingen og ser at du nå er ute på en unik vandring og er her i Vefsn. Jeg vil gjerne ta et intervju med deg, passer det for deg i dag?»
Skummel hengebro
Jeg kunne ikke kaste inn håndkledet nå. Derfor svarte jeg journalisten at vi kunne treffes om en time når jeg krysset Vefsna og skulle ha min første matpause. Jeg foreslo brua som møtested, men det virket som hun ikke visste hvor den lå. Og det var kanskje ikke så rart, for jeg holdt på å passere avkjørselen uten å legge merke til den. Jeg fortsatte ned en bratt krøttersti og passerte flere skilt som fortalte meg at her ferdes en på eget ansvar. Da jeg så hvilken tilstand hengebrua var i, sendte jeg en melding med et nytt forslag. Nemlig at vi kunne møtes i et kryss på andre siden av elva.
Den brilliante planen
Jeg karret meg opp de bratte bakkene før jeg ankom det avtalte møtestedet. Mens jeg ventet på journalisten, ringte jeg Avinor. Jeg hadde nemlig fått en idé. Siden skribenten uansett ville kjøre forbi flyplassen, så kunne hun kanskje ta med sekken min på tilbakeveien? Etter mye om og men gikk Avinor med på planen. Dermed øynet jeg et håp om å greie Nordlandsbanens siste etappe denne dagen. I følge kartet ville jeg nemlig få en god del heftige bakker på resten av turen.
Eiterstraum stoppested
Etter en times pause med både mat og intervju var jeg på beina igjen, men kun med en bærepose full av mat og drikke. Det ble en velsignelse å fortsette, selv om kun halve etappen var gjennomført. Jeg tok frem notatene og fant ut at jeg ville passere Eiterstraum stoppested om en halvtime. Da jeg omsider passerte punktet på GPS-en, sperret vegetasjonen for utsikten. Jeg fortsatte videre og fikk kort tid etterpå øye på avkjørselen inn til stasjonen, men den hadde Bane Nor stengt av med et høyt gjerde.
Kvalfors stasjon
Jeg ruslet videre forbi et idyllisk gårdstun og tok av på Vestsidvegen, som fortsatte oppover en lang bakke. Da jeg nådde toppen, måtte jeg sette meg ned for å hvile. Jeg visste at Øksendal holdeplass lå i nærheten, men nå orket jeg ikke å tenke på flere omveier. Nå gjaldt det å spare energien slik at jeg rakk flyet mitt i 20-tiden. Heldigvis fortsatte veien i nedoverbakker slik at jeg kunne sette opp farten. Jeg gikk lenge uten å stanse. Helt til jeg fikk øye på Kvalfors stasjon til høyre for meg. Heller ikke den orket jeg å rusle bort til, enda hvor nær veien den lå. Det fikk holde med et bilde fra avstand.
Siste innspurt
Nå var det bare syv kilometer igjen og jeg lå i rute. Derfor satte jeg meg ned i et busskur for å ta min aller siste pause. Det ble med resten av juicen og peanøttene. Jeg fikk heldigvis ingen flere oppoverbakker, bortsett fra den korte sideveien opp til flyplassen. Nå var jeg så sliten at jeg måtte ta fire pauser før jeg nådde bakketoppen ved terminalbygningen, selv om det bare var 800 meter å gå.
Beskjeden premie
Jeg hentet sekken min og fikk skiftet til rene klær på toalettet. Deretter vagget jeg bort til innsjekkingen og spurte om det fantes en brusautomat i bygget. Det gjorde det dessverre ikke. Heldigvis fant jeg en halvfull SJ Nord-vannflaske i bunnen av sekken. Ettersom jeg var tidlig ute, hadde jeg ikke noe bedre å gjøre enn å gå gjennom sikkerhetskontrollen. I den halvtomme ankomsthallen fant jeg en kanne med kaffe og pappkrus. Kaffe har aldri smakt så godt før. Og det har heller ikke chips og cola, som jeg kjøpte fra serveringen i Widerøe-flyet til Trondheim. Såpass hadde jeg vel fortjent etter å ha vandret langs den 729 kilometer lange Nordlandsbanen.