Svenningdal–Grane
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 21 km | Asfalt, Grusvei | Lett |
Jeg sviktet Nordlandsbanen på strekningens nest siste etappe. I stedet for å følge grusveien langs jernbanen, valgte jeg E6 på østsiden av elva for å spare energi. Men jeg tok allikevel omveien via Trofors stasjon.
Gamle E6. Foto: Erlend Garåsen
Snarveien
Etter at jeg hadde vasket ut, kjøpte jeg en kaffe i resepsjonen og forsøkte å forberede meg mentalt til en ny dag med vandring. Heldigvis var det overskyet og kjøligere denne dagen. Dessuten skulle jeg «kun» gå to mil og ta en lang matpause på Trofors. Egentlig burde jeg ta den lille omveien på andre siden av elva slik at jeg kunne vandre nærmest jernbanen, men i dag ville jeg bare gå den aller korteste ruta. Det innebar heldigvis ikke trafikkerte E6 i 90-sona, men gamleveien til Trofors.
Gamleveien
Kvalmen hadde gitt seg da jeg tuslet av sted. Paraplyen lå øverst i sekken i tilfelle det begynte å regne, for mørke skyer hang over dalen. Men da gamleveien munnet ut i den nyere delen, spratt sola frem. Det ble ikke særlig artig å fortsette langs E6 mens vogntog og bobiler dundret forbi, men heldigvis var det mulig å vandre på andre siden av autovernet. Etter bare halvannen kilometer tok jeg av til venstre og fulgte gamleveien igjen.
Nordkapp og Hop
Det var deilig å slippe støyen fra trafikken og gå i et mer avskjermet område. Plutselig dukket det opp en firbeint skapning på veien som nistirret på meg. Den lille, hvite hunden var nok fullstendig harmløs, og det samme gjaldt den eldre eieren. Jeg stanset for å hilse på hunden og fortalte mannen om formålet med dagens vandring.
– Jeg har kjørt helt fra Kirkenes og vært innom Nordkapp og Hammerfest. Men dette blir nok min aller siste tur, sa bergenseren.
Da fortalte jeg ham om mine etapper vestpå og tunnelsafarien på Gamle Vossebanen.
– Har du vært på Hop? spurte han.
Jeg har passert både Hop stasjon og gått hele gamletraseen fra Nesttun til Minde, svarte jeg.
Omveien
Gamleveien fulgte nå nyveien parallelt. Jeg hadde vurdert å følge den nyere delen på resten av turen for å spare tid, men nå innså jeg at høydeforskjellen mellom de to alternativene ble for stor. I så fall måtte jeg klatre opp en bratt skråning, noe jeg ikke orket. Da ble det faktisk lettere å ta omveien langs elva sammen med elgen, for den hadde gjort fra seg flere steder på bakken. Asfalten og gulstripa var i overraskende god stand ettersom vegetasjonen har en tendens til å ta over når veier ikke lenger vedlikeholdes.
Sivilisasjonen
Etter to kilometer møtte jeg på sivilisasjonen igjen, nærmere bestemt Storforsen camping. Deretter gjorde veien en stor sving før den munnet ut i den nyere delen igjen. Jeg kjente at jeg hadde spist for lite, så jeg satte meg ned i grøfta for å få i meg peanøtter. Det var faktisk det eneste jeg orket å spise. Deretter fortsatte jeg langs den trafikkerte veien, som heldigvis gikk i nedoverbakker. Jeg måtte ikke gå langt før jeg kunne ta av på gangveien, som krysset elva Vefsna. Nå var jeg endelig fremme på Trofors.
Trofors stasjon
Burde jeg rusle rett opp til veikroa «Trixie» eller ta omveien via togstasjonen? Jeg valgte det siste ettersom jeg hadde sviktet Nordlandsbanen denne dagen. Ulempen var at jeg måtte følge en lang oppoverbakke og passere en smal bro, som var innsnevret som følge av veiarbeid. Men gulroten var Coop Prix-butikken vis-à-vis stasjonen. Her kunne jeg nemlig kjøpe mat og drikke til morgendagens etappe. Etter å ha fotografert stasjonsbygningen, ruslet jeg innom den store matbutikken hvor jeg kjøpte varmmat og eplejuice. Og lokal øl fra Helgelandsbryggeriet, som ville bli min premie når jeg kom frem til Grane.
Trixie
Jeg styrtet en energidrikk før jeg satte kursen mot Trixie, bygdas eneste spisested. På veien begynte det å regne, men heldigvis bare moderat. Oppoverbakkene var ikke bratte, men nok til at jeg måtte ta to pauser før jeg nådde toppen. Jeg var nok egentlig ganske sliten. Veikroa lå rett på andre siden av gangbrua, som krysset E6. Jeg steg inn og la sekken i alkoven innerst i lokalet. Pizza, kebab og biffsnadder. Nei, takk! Heldigvis hadde de kjøttkaker i brun saus, som var det eneste som fristet. Siden jeg hadde god tid, bestilte jeg like gjerne en halvliter til maten.
Innspurten
Halvannen time senere var jeg på beina igjen. Jeg var glad jeg hadde orket å spise opp all maten, for nå merket jeg at energien var på vei tilbake. I følge Google var det bare syv kilometer igjen til Haugen camping, og jeg ville nesten ikke få noe stigning på veien. Det ble allikevel noen kjedelige kilometere på asfalt langs E6. Da jeg passerte Grane kirke, måtte jeg sette meg ned og ta en diger slurk av den store kartongen med appelsinjuice. Nå var det bare halvannen kilometer igjen.
Hyttekos
Jeg kunne skimte campingplassen da jeg krysset brua over Gluggvasselva. Ti minutter senere var jeg fremme. Jeg stilte meg i køen for å sjekke inn, det vil si bak en bobil. Alle måtte forhåndsbetale før de slapp inn. I den lille bua, som var plassert midt i innkjørselen, satt en thailandsk dame.
– Skal du dusje? Og har du 10 kroner? spurte hun.
Dusje skulle jeg, men mynter hadde jeg nok sluttet med for mange år siden. Heldigvis fikk jeg en 10-er av henne mot at hun la beløpet til på regningen. Deretter vandret jeg mot hytta mi, som hadde en standard langt under den i Svenningdal. Det ble en hard og kjøling natt, for hytta var hverken utstyrt med pute eller dyne. Heldigvis skulle jeg bare bli her en natt. Redningen ble mine gullfunn fra Helgelandsbryggeriet, som ble min eneste form for hyttekos.