Majavatn–Svenningdal
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 36 km | Asfalt, Grusvei | Krevende |
Jeg fulgte stort sett E6 i 90-sona på veien fra Majavatn stasjon til Svenningdal campingplass. På veien passerte jeg nedlagte Sefrivatn stasjon og fikk flott utsikt til Blåfjella og idylliske vann.
Nordlansbanen ved Lille Majavatnet. Foto: Erlend Garåsen
Hetebølge
Etter en time var jeg på vei videre nordover. Displayet i vogna viste 23 grader da vi ankom Værnes. Ville det kanskje bli for varmt å gå? Bare en halvtime før toget ankom Majavatn, hadde utetemperaturen økt til 27 grader. Hvordan skulle dette bli med tung sekk og en distanse på over 35 kilometer?
– Som følge av kort plattform, ber vi de reisende om å benytte bakerste dør i vogn 4, sa konduktøren over høyttaleranlegget.
Det var jammen flaks jeg satt i riktig vogn.
Strakaste veg
Jeg spiste et knekkebrød i venterommet før jeg satte av sted – langs E6, den strakaste veg. Dessverre fantes det få andre alternativer, bortsett fra noen korte partier av gamleveien. For ikke å glemme et par hundre meter med snøscootervei langs hovedveien ut fra stasjonen. Jeg gikk heller ikke alene, for nå surret et par klegg rundt hodet mitt, som de forsøkte å benytte som landingsplass. Det var godt jeg hadde en flaske Mygga i sekken.
Bjortjønnlimyrene
Det var tungt å gå oppover i varmen, men heldigvis fikk jeg drahjelp av medvinden. Den vakre naturen veide opp for ulempen for den sterkt trafikkerte europaveien. Jeg burde kanskje ha planlagt etappen på et annet tidspunkt enn fellesferien, for nå suste den ene bobilen etter den andre forbi meg. Ikke alle tok hensyn og la seg ut i den andre fila når de passerte. Planen var å ta en skikkelig matpause ved Villmarksveien rasteplass, som jeg hadde funnet på Google Maps. Men jeg ble skuffet da jeg kom frem etter en time. Ikke en eneste benk var å se, kun et kryss med en tavle om Bjortjønnlimyrene – det fredede naturreservatet med det rike fuglelivet.
Gamleveien
Jeg fortsatte videre langs E6 mens jeg speidet etter et hvilested. Etter et kvarter fant jeg et postkassestativ i skyggen hvor jeg satte meg ned. Her ble jeg sittende en halvtime mens jeg spiste et karbonadesmørbrød og nøt utsikten over Lille Majavatnet. Jeg sprayet kroppen med Mygga mot de flaksende udyra før jeg fortsatte. Heldigvis fantes det et kort parti av gamle E6 jeg kunne følge fra lunsjstedet, og her fikk jeg også skygge av trærne langs veien.
Sefrivatn stasjon
Det ble mer utfordrende å følge veien da fartsgrensen økte til 90. Jeg forsøkte å presse meg inntil autovernet da vogntogene dundret forbi meg. Og jeg skvatt hver gang noen foretok dristige forbikjøringer og passerte meg bakfra i høy hastighet. Jeg måtte faktisk vise knyttneven til enkelte. En bilist valgte å tute på meg selv om jeg hadde like rett til å ferdes på veien som bilistene. Hvor skulle jeg ellers gå? Det var også en risiko å krysse veien, så derfor nøyde jeg meg med et bilde fra avstand da jeg passerte nedlagte Sefrivatn stasjon. Det var nok heller ikke så mye å se, for stasjonsbygningen hadde blitt revet for over 30 år siden.
Styrtregn
Nå hadde jeg passert det høyeste punktet på etappen og fikk nedoverbakker på resten av turen. Dette ble kanskje også den vakreste delen, for foran meg fikk jeg god utsikt mot det snødekte Blåfjellet. Plutselig kjente jeg et kaldt gufs i nakken. Kort tid etter ble himmelen dekket av tåke før det høljet ned. Jeg forsøkte å finne frem paraplyen, men det var allerede for sent. Styrtregnet hadde allerede gjort meg gjennomvåt. Nå ble det faktisk enda mer utfordrende å følge E6, for paraplyen klarte ikke å skjerme meg fra vannspruten de passerende vogntogene forårsakte.
Svømmetur
Etter en halvtime ga regnet seg. Det surklet i skoa mens jeg gikk, så jeg ruslet ned til noen benker for å skifte da jeg passerte en campingplass ved Svenningvatnet. Bobilturistene hadde allerede funnet frem campingstolene sine, for nå tittet sola frem igjen. Da jeg oppdaget barna som padlet i vannet, bestemte jeg meg for å ta et bad siden jeg allerede var gjennomvåt. Jeg tok på meg badebuksa og vasset uti vannet, som var overraskende varmt. Så la jeg på svøm. For et idyllisk sted! Hadde jeg hatt med telt, ville jeg nok ha slått meg ned i dette området. Men det var fortsatt 14 kilometer igjen. Jeg tok en ny matpause og fortsatte etter jeg hadde blitt tørr. Heldigvis hadde jeg tatt med et ekstra skopar.
Gnagsår
Etter en halvtime kjente jeg smerten fra anklene. Jeg hadde visst fått gnagsår. Huden min var nok fortsatt våt og porøs, og dessuten burde jeg ha tatt på meg mer solide sokker. Heldigvis passerte jeg en rasteplass ved avkjøringen til Brønnøysund. Her fikk jeg byttet til tykkere ullsokker, men det var for sent. Høyre fot var verst, og det var visst et skikkelig kjøttsår jeg hadde pådratt meg. Dessuten var jeg utmatta og kvalm. Jeg tvang i meg en halv sjokolade og litt peanøtter før jeg satte avgårde. Fortsatt var det åtte kilometer igjen.
Siste innspurt
Jeg slapp å fortsette langs E6 på det aller siste stykket. Her kunne jeg følge gamleveien langs Svenningelva i stedet i et avskjermet område. Helt alene var jeg nok ikke, for på veien lå det fersk elgbæsj flere steder. Jeg tok den siste pausen på brua over Kappskardelva før siste innspurt. I følge Google ville jeg ankomme 21.30, en halvtime før campingplassen stengte. Hadde de åpen kiosk med iskald brus mon tro? Aller mest lengtet jeg etter en myk seng, for nå var jeg fullstendig utmatta.
Velfortjent luksus
Selvsagt måtte jeg slite opp en liten bakke før jeg kom helt frem. Jeg slang sekken fra meg på utsiden av resepsjonen og vagget inn. Etter noen grynt, klarte jeg å stamme frem navnet mitt slik at jeg fikk utlevert nøkkelen. Deretter slepte jeg den mørbanka kroppen min til hytta med en is og en kald Sprite i hånda. Jeg ble positivt overraska da jeg åpnet døra. Dette var ikke en enkel hytte, slik jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde eget bad, stue og soverom. Brusen drakk jeg opp på få sekunder før jeg sank ned i godstolen. Men jeg var smart nok til å tvinge i meg to porsjoner med betasuppe før jeg stupte i seng.